Fra Arctandrias Skrifter nr. 6. Skrevet og illustrert av Leidulf Olsrud.
Med tanke på dei som har planer om å skaffe seg eigen fembøring, og vil ha skikkelig hus til han, skal eg skrive om bygginga av «Arctandria» sitt stornaust. Bygginga har – til september 1991 – tatt 4 år, ikkje fordi byggearbeidet var vanskelig eller fordi finansieringa var nokka problem, men fordi dugnadsgjengen har bestått av berre 5% av medlemsmassen. Denne artikkelen skal være faglig, og fortelle om erfaringer vi har gjort under bygginga, problem og måtar på løysa problem på.

Arbeidsleiar ved dei viktigaste delane av arbeidet har vore Sverre Slettmo, ellers hadde dei fleste av byggarane minimal erfaring med tømring og lafting. Naustet er eit skjelternaust med tømra nover, bygd mest mulig slik desse nausta blei bygde før i tida.
Vi startar beskrivelsen på eit litt merkelig tidspunkt – hausten 1989 – to år etter byggestart. Då oppdaga han Helge Karlsen at det var eitt eller anna galt med konstruksjonen, og at lang-veggane var i ferd med å sige ut av stilling. Raftstokkane var oppe, og vi trudde i alle fall at vi hadde gjort alt rett Det viste seg at vi hadde hatt problemet med oss heilt frå den første syllstokken blei lagt. Naustet er 15 m langt og 7 meter breitt. Sjølsagt hadde vi ikkje tømmer som var så langt at sylla blei heil, og ho er skøytt saman av 3 eller 4 stokkar. Det blei valgt ut godt gamaltømmer, og stokkane blei skøytte saman med vanlig not og fjar. Det vi ikkje tenkte på, var at fleire av stokkane var av kløyvd tømmer, og hadde ein halvmåneprofil..

«Magen» på stokken blei snudd ut, og alt såg bra ut. Neste stokk blei me-dratt og demla fast, og oppå dette blei med tid og stunder stavane reist, 3 på kvar side. Straks raftstokkane var på plass – tre oppå kverandre, blei vekta så stor at syllstokkane blei pressa utover. Tyngdepunktet var blitt liggande utafor sentrum av syllstokken. Demlingane og not-og-fjær-skøytene var ikkje nok til å halde det heile saman, og det var dette han Helge hadde oppdaga. Det blei straks sett i gang avstiving med innvendige strekkfiskar som låste begge syllstokkane, staven og dei tre raftsokkane saman i stilling. Dette er ein god og stødig konstruksjon som vi vel burde ha planlagt heile tida.

Så hadde vi lært dette: Syllstokkane må vare av det grovaste og lengste tømmeret vi har, det må være flathogd på undersida og ligge heilt stødig på store flate syllsteinar. Skøytane må vare nøyaktig utførte, og neste stokk må få ekstra mange demligar. Når så stavane blir reiste nøyaktig i lodd og alt blir midlertidig avstiva etter kvart, vil det vare rnulig å klare seg uten strekkfiskar som egentlig er eit fremmedelement og ikkje originalt på dei gamle skjelternausta.

Tømmermengden
Tømret vårt var gammalt 5 toms bygningstømmer frå fleire gamle rivingshus i Tromsø. Omtrent 1/3 av det som skulle til var skaffa til veie då bygginga tok til. Dette gjorde at vi heller ikkje hadde det gode utvalget av tømmer til dei første og viktige bygningsdelane. Vi skulle nok ha sikra oss nok tømmer frå starten av, rnen behovet var ikkje regna ut på forhand, og vi måtte supplere beholdninga to gongar. Tømmerforbruket er overraskande lite. Det ferdige naustet har ca. 100 kvadratmeter tømmervegg, 400 strekkmeter normalt hustømmer. Dette betyr at 1/2 av bygninga er skjelterveggar, dører og luker i dei tre røsta.

Novinga
Den lafteteknikken som blei brukt i novene var av aller enklaste slag. Overstokken blir lagt oppå understokken. Med vater blei det merka av største breidde på overstokken – og loddlinja blei merka av på tverstokken. Det må strekes på alle sider der det skal sages. Tømmeret vårt var ikkje av heilt like dimensjonar, frå 4 1/2 toms til 5 1/2 toms. Det er viktig at yttersida av veggen blir jamn og i lodd, derfor er det heile tida ytterveggen som er utgangspunkt for målinga.

No blir det saga ned omtrent halvveis i det av tverstokken som ligg fri. Det blir brukt øks eller grovt hoggjern for å få vekk klossen som ligg mellom sagspora.

Før vi held fram med novhogginga bør det settes inn demligar. Den dimensjonen vi kom til å bruke mest var 5/4 toms. Dette blir ein såpass kraftig demling at vi har råd til å skave av han dersom vi ikkje er heilt heldige med boringa. Demlingen skal berre holde stokken i stilling, og ikkje holde imot sterkt press. Likevel skal vi merke oss at demlingane i eit skjelterhus må tåle meir enn dei må i eit fulltømra hus. Der får nemlig stokkane ei låsing i kvar ende, mens vi berre har ei noving og ein «lausende» som må ha si eiga avstiving med fjøler eller midlertidig beitski.

Demlingane
Utmålinga av sentrum i demlingsholet gjorde han Sverre med vater, vinkel og tommestokk frå yttersida av stokken. Dette blei alltid rett, men ikkje fullt så rett når vi skulle gjere det sjøl. Derfor blei det til at vi sette to demligar i overstokken, plasserte den rett over understokken og tegna merke for holet der demlingen trefte understokken. Dette blei så godt som rett, men her gjeld det og å vare pinlig nøyaktig. Dessuten må det tre mann til, to til å holde og ein til å merke dersom stokken er lang. Ved Sverre sin metode kan ein mann åleine legge opp ein så stor stokk som han kan løfte.

Det skal godt øyemål til for å få demlingshola i lodd. Vi brukte berre navar, og brukte sjølve bygninga til å sikte etter i langlinja. I tverrlinja var det lite å sikte etter, så det blei å stole på handlaget som sjølsagt blei bedre etter kvart.

Demlingane skal ikkje botne heilt i hola. Sjøl gammelt tømmer sig i hop når huset er ferdig (belastninga kjem på nye punkt) og stokken må ikkje bli hengande på demlingane. Spillerommet måler vi med tommestokk.

Etter at det no er bora i understokken, blir overstokken snudd og lagt på plass med demlingane i hola. I eit fulltømra hus treng ikkje demlingane å gå så sarlig trongt. Men i dette svare naustet, som har inntil 12 kinnungar i høgda blei dei gjort tronge for å få litt ekstra stød i den høge og litt lealause veggen.

Det er to demlingar i kinnungane, ein 1 1/2 fot frå nova og ein ca. 1 fot frå ytterenden. Det er lurt å merke seg kor forrige demling er, slik at dei ikkje blir ståande rett over kvarandre. Ved Sverre sin metode vil vi alltid ha oppmerkinga å sjå etter.

Overstokken blir slått ned med grov treklubbe, ikkje med øks som vil lage stygge merkar i stokken. Det hender at stokken fjarer og sprett opp, for å unngå dette kan du slenge ein fot over stokken mens du slår, det skal ikkje mykje til.

Medraget
Har vi vore nøyaktige med måling og boring, vil no overstokken gå så langt ned i sporet i tverrstokken at vi kan ta det første me-draget. Stillbar me er ein stor fordel.

Husk å holde mea loddrett, for overstokken skal loddrett ned på understokken. Ved medraginga er det viktig at begge stokkane har ein god skråkant, slik at det framleis er skråkant igjen når fellinga er ferdig. Det er pent å sjå på, og overstokken vil ikkje være utsett for å remne. Det blir laga merke med meet på novhauet, men utforminga her er ei sak for seg som vi skal komme tilbake til.

Medkniven
Så er det medkniven som skal gjere arbeidet. Stokken blir snudd, det er ein fordel om demlingane blir ståande igjen i understokken, og med medkniven tar vi heilt inn til streken. Godt råd: Stol på streken! No kjem det og godt med å ha hogd god skråkant på stokken, då blir det mindre arbeid med medkniven. Der tømmeret er kvistede og med ekstra urolig ved er det griett å gjere grovarbeidet med øksa og berre ta finpussen med medkniven.

På novhauet skal vi ikkje bruke medkniven, men berre økse av slik at dei ligg omtrent flatt på kvarandre. Dette var vi ikkje klare over før halve naustet var ferdig, derfor har heile naustet utgropa novhau, og datte er ikkje pent.

No held vi frem med medraging og novhogging til alt fell heilt i hop, og stokkane er i lodd på utsida. Vi venter med å kappe novhau til naustet er ferdig. Derimot må vi kappe den frie enden av kinnungane, slik at vi får laga sporet for beitskiene. Det vatres opp og sages. Bruk vater og vinkel og strek på begge sider. Va r nøyaktig – det lønner seg når beitskiene skal på plass. Vi fekk mykje ekstraarbeid med å tilpasse beitskiene til dei ujamne stokkendane, og i praksis er det umulig å finsage stokkendene når naustet er ferdig. Sporet for beitskiene blir laga med demlingsnavaren.

Sporet er bordiameteren plus 1/2 diameter djupt, og det er lett å økse vekk det som står igjen.

Stav og raft
Når dei fire hjørnane er høge nok skal det heile bindast saman med dei første raftstokkane, eller stavleiet som vi kan kalle dei på eit skjelternaust. Først reiser vi stavane som skal stø under raftet. Dette er solid tømmer som er tappa ned i syllstokken med ein 1 1/2 tomme tjukk tapp. Først blir det saga ned eit 1 tomme djupt fotfeste for staven, då får vi 6g ei fin flata å måle ut sporet på.

Holet blir drenert, det blir bora eit hol frå botnen og skrått ut gjennom stokken. Det vil alltid stikke seg inn vatn her, og hola skal sleppe ut vatnet og skape lufting omkring tappen, slik at han får tørke. Foreløpig står staven fritt, med god overskuddslengde, og blir stiva av i lodd med skråbånd på sylla og innover i naustet.

På vårt naust står staven med 3 meters mellomrom, likt fordelt frå nova og innover, slik at den første staven står berre litt over ein meter frå enden på kinnungene. Det er viktig både for utsjånanden og reint praktisk at stavleiestokkane er nøyaktig like høge i alle hjørnane. Denne høgda sette vi av med kikkert, og ellers er det jo mulig å bruke vass-slange til dette. Høgda på stavane blei sett av med ei snor som blei hardt stramma mellom høgdemerket i hjørnane. Andre målemetodar er for usikre, blant anna fordi sylla ikkje er vannrett og derfor ikkje kan brukes som utgangspunkt for målinga.

Skøytinga av stavleietAv samme grunn som med sylla måtte stavleiet skøytast, og det har tre lengder på eine sida og fire på den andre. Her blei det brukt hakeskøyt for å motvirke strekke utover, og haken er ikkje enkel å få tett og god. På så ujamt tømmer som det vi arbeide med, er det best å lage ein mal av eit tynt bord, det blei gjort og fungerte godt.

Skøytane i stavleiet skal ikkje ligge rett over ein stav. Her skal nemlig staven gå opp i stavleiet med ein tapp, og dessuten skal det settes ein demling gjennom haken, og alt dette blir for mykje «rot» på eit punkt.

Skjelterspor
Før vi legg opp stavleiet lagar vi spor for skjeltrane, det er heilt umulig å få det til etterpå. Sporet er ein rettvinkla trekant, breidda er etter den typen skjelter vi har tenkt å bruke. Det er ytterkanten av sporet som blir mest synlig, og som vi må passe på å få like langt inn frå ytterkanten av stavleiet rundt heile naustet.

Dei fleste meknivane er rettvinkla og greie å bruke. Vår skjeltermaterial var forskjellige dimensjonar av gammal golvplank og kledningsbord, og våre skjelterspor er ca. 1 1/2 tomme breie og like djupe. Dei er altså litt spissare enn rett vinkel, og det kjem av at dei blei laga med øks.

Var forberedt på at det blir litt puslespill når den siste biten av stavleiet skal på plass. Dersom den siste biten skal ligge ut mot nova, er det bra å ha litt ekstra høgde på kinnungen som ligg under stavleiet – altså litt å «gå på». Pass på å få laga godt spellerom for beitskia der beitskitappen skal opp i stavleiet før alt blir låst fast for siste gong.

Sigerom og kilar
På toppen av stavane, i breidd med tappen, blei det lagt 2 tommar tjukke kilar som stavleiet kvilte på. Då var tappen akkurat så vidt inni holet sitt. Meininga var at desse skulle bankes ut litt etter litt mens naustet seig. Det viste seg å stemme bra på vårt naust der vi hadde ca. 2 1/2 meter tømmervegg som skulle sige. Nytt tømmer ville nok ha sige meir. Beitskiene i enden av kinnungane skal og ha kilar. Ingen beitskier skal ha tapp i nerenden.

Vi hadde tenkt å bruke berre to raftstokkar i høgda. Men då dei var på plass og høgda bleikontrollmålt, viste det seg at tre av samhaldarane ville komme til å ligge lågere enn stamnen på fembøringen. Ettersom vi då hadde fått tak i nok tømmer, blei det lagt på eit omfar til, og dette har naustet tjent på i utsjånad. Dei to omfara blei demla fast på vanlig måte og skøytte med not og fjær.

Strekkfiskane
På dette tidspunktet var det at feilen med sylla blei oppdaga. Dei 8 strekkfiskane som no blei sette opp, var av forskjellige slags boks frå gamle bindingsverkshus. Til gjennomgangsbolcar blei det brukt 12 mm gjengstenger og ein del galvaniserte boltar frå televerket.

Først blei det laga 5-6 cm lange sigespor i strekkfiskane. Så blei det haka fast i staven, og så blei det bora hol i øverkant av sigesporet gjennom staven. Gjengestenger er praktiske fordi materialdimensjonane er så ulike. Strekkfiskane har boltar gjennom syllstokkane, to gjennom staven og ein i kvar av dai nedste raftstokkane, seks i alt.

Ved å stramme forsiktig og litt etter litt fekk vi tatt inn det aller meste av utglidninga, og no er alt stødig og godt.

No blei beitskiene sette inn, dei er av god materiale, litt smalere enn tømmerdimensjonen. Stikk dei utafor blir det stygt. Tvert i mot skal vi – når naustet er ferdig og stillasen tatt vekk, – kunne økse ein tanke av veggstokkendene slik at dei får ein skrå kant inn mot beitskia.

Samhaldarne og kattryggen
Når samhaldarane skal opp, er det ein spesiell ting å tenke på: Sett frå sida av naustet skal takat vare høgst på midten (kattrygg). Dette er normalt på alle gamle hus, og gjer mykje for utsjånaden. Vårt naust skulle ha omtrent 4 tommar høgdeforskjell, og dette blei forberedt ved at samhaldarene blei lagt med ulik høgd. Dette er lettaste måten å gjere det på.

Før arbeidet med samhaldarane tok til blei det sett av eitt fastpunkt med kikkert ved kvar stav. Samhaldarane skal ligge rett over stavane, og frå fastpunktet blei høgda til øverkanten av samhaldaren målt. Vi har ingen samhaldar på midten. Det gjorde at dei to på kvar side av midten blei lagt i samme høgde, og dei to neste blei senka 2 1/2 tomme. I tillegg blei det lagt inn ein samhaldar berre ein halv meter frå nerrøstet. Denne er å tørke segl på, og er lagt litt lågare enn dei andre for at det skal kunne legges ei gangbru frå merøstet og fram til luka i nerrøstet, og at det likevel skal kunne drages eit segl over tørkeråa.

Samhaldarene, som var gamle, grå høgspentstolpar, blei lafta ned i øvste raftsokken med hals, slik at vi fekk ei ekstra låsing både innover og utover. Dei stolpane som hadde bue blei lagt med buen opp. Straks samhaldarane var på plass blei det sett skråband frå sylla til midt på samhaldaren for å stive av naustet i sideretninga. Foreløpig hadde vi ikkje dei knea som skulle låse stav og samhaldar. Dei kunne vi likevel ikkje ha sett opp no, fordi veggane måtte få sige først.

Merøstet
Naustet vårt skulle ha eit såkalt me-røst, ein vegg av tømmer som er bygd oppå ein av samhaldarane. Veggen skulle avslutte naustloftet, og ein slik konstruksjon stør bygget godt i sideretninga. For å få denne veggen godt fundamentert og sleppe sig i konstruksjon, blei det bestemt å bolte fast den første stokken til samhaldaren.

Vi hadde ikkje 7 meter langt tømmer, og derfor blei to grove 4 toms saga stokkar haka saman med vanlig hake, men slik at dei hadde eit «møne» på 3 tommar. Så blei dei lagt oppå samhaldaren. Gjennom endane blei det først sett 1 toms gjengestenger, deretter 120 cm inn mot midten, og til slutt ei stong midt gjennom haken. Alt blei skruva fast saman, samhaldaren løfta seg ein tornme på ‘ midten, og ingen ting har gitt etter til no.

No blei røsta tømra opp, og til slutt merøstet. Alle tre røsta ¿ har luker for lys, og til å ta opp lange ting som mastrer og årer gjennom. Lukene har vanlige beitskier. I luka i øverrøstet har vi sett skjelter, dei andre skal ha luker med gangjern.

Sperrene
Sperrene blei laga på marka etter mal. Fordi dei skulle stå på samhaldarane som no låg i rett høgd, kunne alle sperrene gjerast heilt like. Endane har ei tå, og dessuten ein tapp som går 1 1/2 tomme ned i samhaldaren. Dette – og utsparingane i samhaldarane var målt så nøye at det berre var finpussing som skulle til før det stemte. Dette er viktig, for sperrene er tunge og uhandterlige saker, og vi måtte sleppe for mykje handtering oppe på stillasen.

Sperrene er hogde saman i toppen og er bolta saman med ein bolt og tannskive imellom. Dimensjonane er ca. 8 tommar, og det er stort sett boks som er brukt. Sperrene blei stiva av midlertidig med fjøler.

Åsane
Som kom turen til åsane. Dei er av mange slags material, frå rundtømmer til grov boks, ein halv telefonstolpe, eit par bygningstømmerstokkar. Dimensjonen var 13 cm, den sorten vi hadde liggande mest av.

Troborda vi hadde fått saga av nytt furutømmer var 1 toms ukanta. Med tre åsar på kvar side pluss mønsåsen blir det berre ein knapp meters mellomrom, og dette er svart solid. To åsar på kvar side ville blitt i minste laget.

Åsane er stort sett berre så lange at dei når godt over to sperrer. Tre-fire av lengdene når over tre sperrer. Åsane blei lagt forbi kvarandre slik at dei enten ligg skrått i forhold til retninga på taket, eller – der det høvde slik – med ein nedafor og to ovafor. Dette betyr ikkje så mykje, unntatt for utsjånaden innvendig. Asane blei øksa ned over sperrene slik at dei stemte med dei 13 cm vi skulle ha. Til feste brukte vi mange bidhakar. Før i tida blei det brukt pluggar, men dette er litt tidkrevande, og vi hadde tidsnød høsten 1990. Fleire av åsane fekk klossar til stød på nersida. Den nedste åsen blei lagt først, så mønsåsen, så blei dei andre retta inn etter desse.

Mønsåsen er og sett saman av fleire stokkar – nytt rundtømmer som er sett saman med skråflak og plugg, skøyten er oppå sperrene. Det er for mykje forlangt at alle siktelinjene skal stemme når alle åsane er på plass. Fordi sperrene står i ulik høgd, er det berre mulig å sikte inn åsane oppover og nedover takflata, og ikkje i lengderetninga. Likevel blei resultatet bra då troet var lagt. Raftet har ikkje fått den buen vi ønska oss, men det har i alle fall ikkje sal. Det er bra når vi veit at omtrent alt arbeidet med taket blei gjort med kunstig lys.

Mønsåsen er ikkje spesielt viktig på eit slik sperretak som dette. Spennet mellom sperrene er jo berre 3 meter, og det kviler berre ein meter tak på kvar side. I røsta er alle åsane lafta fast. Dette blei 6g gjort i mørke og med kunstig lys, og blei svzrt tidkrevande. På førehand var røsta skore til med motorsag, det letta arbeidet med denne laftinga.

Kubbing og skaftungar
Over dei 3 raftstokkane blei det no lagt eit omfar med tømmer som skulle fylle ut mellom samhaldarane og fungere som stød for skaftungane (raftsperrene) og troet. Altså ei slags kubbing. Kubbane blei medratt og demla fast på vanlig måte. I det siste hadde vi gått over til å bruke maskinbor, og bore demligshol tvert gjennom overstokken og ned i understokken. Dette går godt an, men det er visse ting å ta hensyn til: Under boringa legg det seg spon mellom stokkane, spona hindrar at stokkane fell godt saman. Derfor må overstokken tas av og medfaret renskes godt før demligen blir sett i. Dessuten er det fare for at det stikk seg inn vatn mellom stokkane, og dette vatnet kan drage seg ned i tverrveden på demligen. Dette vil adri tørke, og demlingen råtnar. Dei øvste raftstokkane ligg likevel såpass godt under takskjegget at vi tok sjansen på at det blei bra nok. Fordelen med dette er at det går svært fort.

Skaftungane blei saga ned i kubbinga, tappa ned i den nedste åsen og spikra fast. Skaftungane er av 2 toms 4. Det ligg to slike mellom kvart sperrerom, altså med en meters mellomrom. dei stikk 30 cm utafor raftet, og dette blir og festet for torvhaldskrokane som blir liggande oppå sperrer og skaftungar.

Skråband og vannbord
No blei det lagt skråband av lange trobord frå mønet og ned mot midten av langveggen. Dei blei felt ned i åsane og skaftungane og spikra.

Frå ytterkanten på takskjegget og inn til raftet la vi tre breidder med kanta trobord. Ellers skal troet «stå» men her ute der det er størst fare for råte, skal ein kunne skifte ut eitt eller to heile bord, og sleppe å kappe hundre bordendar.

Troet
Troet blei spikra med 3 toms spiker (1/3 av spikeren i troet og 2/3 i åsen, det er snekkarregelen). Dei ukanta borda blei øksa grovt til i kanten, slik at det ikkje skulle bli alt for store mellomrom. Før i tida då taka hadde heil nevertekking, blei aldri troborda lagt heilt tett. Dette hadde med lufting av borda å gjere, og blei det lekkasje i nevra ville troet kunne tørke snart igjen om det ikkje låg heilt tett. Når vi prøvde å få dette omtrent tett, var det fordi vi måtte dekke sprekkene med neverremser for å skjule vorieplasten som skulle være underlag for torva.

Torvhald og torvhaldskrokar
Torvhaldskrokane er av einer. Skaftet var saga flatt på undersida, bortimot halve diameteren, og kroken var minst 5/4 tomme tjukk. Dei fleste krokane var 50 cm lange i skaftet. Ofte blir det laga for korte krokar, blir det då for stort press mot torvhaldet av snø og is, kan dei «tippe» framover og riv laus spikeren. Eineren sprekk lett, og det var bora hol for tre spikrar av 5 toms lengde.

Alle krokane blei lagt på eit neverflak og spikra fast. Først blei det valgt ut fine og rettvinkla krokar som blei plasserte slik at alle lengdene med torvhald låg i rett høgd og nøyaktig på linje. Så blei resten av krokane – i alt 32 stk. – stukke under, tilpassa og spikra. Der krokane hadde for stor eller for liten vinkel blei det lagt ein kloss med hakk i slik at torvhaldet fekk to gode støttepunkt.

Torvhaldet er av 2 toms 4. Det burde ha vore grovare dimensjon, for det viste seg at det måtte til ein god del tilpassing ved kvar krok for at det heile skulle ligge stødt. Dessuten blei det for stor høgde mellom troet og torvhaldet, og vi valgte å økse hakk i torvhaldet i staden for å økse i krokane. Torvhaldlengdene blei skøytte med en lask på baksida, og ellers berre lagt ende i ende.

Vorteplast og never
No blei vorteplasten lagt over taket og festa med ikkje alt for mange spiker. Plasten ligg med vortene ned, det gir litt lufting ned mot troet. Plasten vil strakke seg litt, derfor kappa vi han 10 cm frå ufsen. Det er ingen ting i vegen for å legge plasten langs taket, men vi var redde for å få problemer over mønet, og valgte å legge tvers over taket. Plasten vil og komme i jamnvekt på den måten, og det trengs lite spiker. Over plasten blei det strekt ein notpose frå ein oppdrettsmerde. Den burde gi litt bedre feste for torva enn den glatte plasten.

Nevra som skal pynte opp og verne raftborda, ligg med 10 cm overlegg og krøller seg fint rundt takufsen. Det ligg 6g never rundt torvhaldet og over torvhaldkrokane. Bak torvhaldet ligg det ei rast med grov grus eller singel, det skal hindre isdanning og hjelpe til med å holde torvhaldet tørt. Dette er forholdsvis nytt i byggeskikken, og fagfolk advarer mot det fordi det blir is likevel, og nevra tørkar for fort og sprekk. Vi få sjå ka som skjer – vår never er jo mest til pynt likevel.

Vindskier
No blei åsendane utafor røstveggane kappa og vindskiene spikra på. Mønsåsen stikk eit par tommar lengere ut enn raftstokken, slik at taket får ein spiss vinkel sett ovafrå og frå sidene.

Dette er mest på grunn av utsjånaden, men er ein naturlig følge av linjeføringa og kattryggen på mønsåsen. På eit fulltømra hus skal og sjølve veggen halle litt ut. Dette er og på grunn av utsjånaden og gjer at huset ser solid og trygt ut, men det hindrar slagregnet i å bløyte veggen.

Ei slik linjeføring lar seg ikkje bruke i eit skjelterbygg, fordi vi har stavar som må stå i lodd for å fungere. Då vi kappa novene gjorde vi dei likevel ein tomme lengre ved raftet enn ved sylla, og det tar seg bra ut.

Vorteplasten blei bretta opp mot vindskiene. Over dette skulle det ligge never krølla over vindskia. Dessverre viste det seg at nevra blei liggande under plasten, og det kan hende at vatn vil trenge ned her og inn på taket. I alle fall blir det små mengder, og det vil ikkje komme inn i naustet men drype ned utafor veggen.

Torvlegginga
Alt var no klart for torvlegginga. Torva var spadd tidligare på hausten, 10 cm tjukk lyng- og grastorv i maksimum 40 cm firkantar. Vi hadde bra med folk og hadde traktor som løfta opp torvelass til litt over raftet, der sto det folk og langa torva videre til torvleggarane. Det blei lagt berre eitt lag, og med gresset ned. Så solid som torva vår var, gjorde det ingen ting at folk gjekk på torva, det hjelpte berre til med å jamne ut sprekkene.

Skjeltrane
Våren 1991 tok vi til med skjeltrane. Ei stund i førevegen var kilane på stavtoppane fjerna, og naustet seig fort ned dei to tommane som var beregna. I gamle naust er skjeltrane helst halvkløyvingar av bjørk eller furu, men vi hadde som nevnt bra med grove bord, og brukte dei. Sporet for skjeltrane i sylla blei for det meste høgd ut med øks. Det er V-forma og med ytterkanten like lang som i stavleiet.

Skjeltrane skal gå lett og ikkje knipe. Derfor blei hjørnane runda av. Skjeltrane skal heller ikkje botne i sporet, altså får dei ei liten flat kant i nerenden, og kviler på sidene av sporet. Dette er på grunn av dreneringa. Derfor blei det og bora hol frå botnen i sporet og ut av sylla slik at vatn kan renne ut den vegen. Dette med snø og vatn er vel den største ulernpen med skjelter-konstruksjonen. Naustet vårt er så høgt at slagregnet går rett ned i skjeltersporet på ei av sidene av naustet, uansett kva kant vinden kjem frå. For å hindre råte må derfor heile syllstokken fylles med tran eller anna godt impregneringsmiddel.
Skjeltrane er merka innvendig med romertall, frå den lågaste enden av naustet og nedover mot fjæra, eit tallsett for kvart «rom». Dette er heilt nødvendig når skjeltrane av ein eller anna grunn skal inn eller ut.

Kne
Knea blei laga av bjørk frå ei bratt li med godt snøsig. Leggen er over to meter lang på alle, og rota er frå 70 til 120 crn. Bjørkene blei felte tidlig på sommaren og fekk tørke med lauvet på i to måneder, så blei leggen kappa og slindbarka. Etter eit par nye veker var dei høvelig tørre for å ry til.

Det blei først hogd til ei flate på leggen, den er tynnast og har minst gå på. Ved hjelp av ein stor vinkel av fjøler blei rota hogd flat og i vinkel, og etterpå sylt ut for å passe under dei runde samhaldarane. Knea er festa med ein bolt gjennom stav, strekkfisk og legg, ein gjennom første raftstokken (stavleiet) og ein opp i samhaldaren. Under merøstet, der vi ikkje kom til med mutrar og stoppskiver, er det sett inn to pluggar, 5/4 tomme tjukke. Dei er åretta i botnen og i ytterenden.

Med dette var alle dei berande konstruksjonane ferdige hausten 1991.

Ei provisorisk ordning
Naustet har ikkje heil syllstokk i nerrøstet. Det er ikkje praktisk å sette ein fembøring over ein grov syllstokk, og det er heilt vanlig med berre litt ekstra lengde på den nedste kinnungen. For seint kom vi på at hjørnet måtte ha ei avstiving for å ikkje sige ut eller inn. Det vi skulle ha gjort var å lafte fast eit skråband heilt i førstinga.

For å få til denne avstivinga blei det lagt ein 3 toms x 4 plank over hjørnet. Den har vinkelrette endar som blei nøyaktig tappa inn i syllstokkane og bolta fast gjennom veggane. Så blei det lagt lister langs syllstokkene, og oppå dette eit solid trekanta golv av grove bord. Her kan vi sette forskjellige ting. På verharde stader blei dette golvet lasta ned med stein for å gi naustet ekstra vekt.

Dørene
Materialene til dørbladet er 1 toms ukanta bord som blei kanta rned gjerdesag, og slik har ujamn breidde i endane. Døråpninga er ikkje verken heilt i vinkel eller i lodd, derfor blei dørene bygde fast i åpninga og delte etterpå. Dørene går inn under eit spor i overliggaren over åpninga, innafor beitskiene og utanpå planken som ligg på høgkant mellom syllstokkendane.

Borda til dørbladet blei sortert etter breidda, og bygginga tok til frå beitskiene, slik blei det jamn veksling mellom breie og smale bord, dei ligg altså «anføttes». Det er ikkje til å unngå at det blir eit ekstra smalt bord på kvar side av midten. Desse borda må ikkje ligge heilt ut mot midten, men plasserast to eller tre bordbreidder inn på døra. Midten på døra var merka av på førehand, og inn til dette merket blei det sett to breie bord. Dei smale borda blei felte inn heilt til slutt.

Før okane på innsida blei festa, måtte det vare klart kor gangjerna skulle stå. Utvendig gjer denne plasseringa mykje for utsjånaden, og vi hadde fått laga lange gangjern med kløyvd og utsvinga ytterendar. Dei blei prøvefesta til det såg bra ut, og plasseringa blei merka av innvendig – gangjerna skal stå midt i okane. Okane er spikra rned 2 stk. 4 tomsspiker for kvart bord.

Okane er av 1 1/2 toms x 8. Vi hadde kjøpt lengder etter dørmålet, den øvste og den nedste oken må være heil ved denne byggemåten. Snebanda blei laga etter mal, og er tappa opp i og ned i okane. Merkinga for denne tappinga må gjerast med det ferdige snebandet., slik at det blir heilt rett, og slik at snebanciet rnå bankes inn på plass. Ytste enden på oken – inn mot midten oppe og ut mot beitskia nede – fekk ein god spiker som ekstra styrking. Litt ovafor midten på døra ligg det og ein oke, denne stiver av dørbladet og er festet for det midtre gangjernet. Midtoken er i to delar og blei laga av kapp i same dimensjon som dei andre.

Så blei gangjerna sette på. Dei er spikra fast gjennom oken med 5 toms båtspiker som er nøkte på innsida. Spikrane har store hau, og dette tar seg pent ut frå utsida. Sjølsagt blei dei lange gangjerna vatra opp, og plassert slik at gjennomgangsboltane kom godt inn på tømmeret i kinnungane. Kvar dør veier rundt 100 kilo, og må ha godt feste. Teknikken for å hindre sig i døra på grunn av slark i gangjerna er å bende den nedre delen av bolten inn mot døra før han blir festa.

Våre gangjernboltar har gjennomgangsbolt i underkanten, denne går gjennom den samme jernplata som fungerer som stoppskive for hovedbolten. Det øvre gangjernet blei plassert først. Så blir det brukt loddsnor for å få plassert det nedste. Til slutt blei snora ført gjennom holet i det midtre gangjernet, slik at alle tre er nøyaktig på linje og i lodd.

Bommen
Vi fann det praktisk å bruke loddrett bom for å låse dørene innvendig, denne blei berre vel 3 rneter lang, mens ein liggande bom ville ha blitt bortimot 5 meter. Bommen er plassert ein tomme frå ytterkanten av høgre dør, sett innafrå. I øverenden er det sett ein jerntein av 5/8 toms dimensjon (fransk treskrue som er skrudd inn og kappa). Denne går opp i eit hol i overliggaren, og der er det i tillegg tappa inn eit styrespor for bommen som er ca. 4 toms x 5. Så blei det tegna av og tappa eit fotfeste for bommen i planken under døra. I dette sporet kviler bommen. I tillegg blei det sett på ein kloss under bomfoten, slik at heile bommen har støtte i underkanten.

I okane blei det no sett inn krokar som går ned i kramper i bommen, 6 i alt. Heilt til slutt blei øvre og nedre oke saga av med skråflate, slik at venstre dør går utanpå høgre, sett innafrå. Den høgre døra står mest perrnanent fast, og har bommen på «si» side.

Og så kunne dørene åpnes for første gong.

Dørene har fått eit ekstra «motslag» ved beitskiene. Mens dørene var låste fast, blei det lagt eit ekstra bord utanpå beitskia, med utsparing for okane. Bordet gir motslag for det første dørbordet, og tettar igjen sprekka som alltid blir litt for stor akkurat her. Hadde vi brukt grovare beitskier, ville vi ha tatt ut spor for døra i sjølve beitskia. Slik vi har gjort det er det mest å kalle for klampverk sjøl om det er gjort fint arbeid. Beitskia er ein del av naustet, og bortsett frå taktroet skal eit slik naust kunne føres opp heilt uten spiker.

Døra i øverrøstet er laga etter samme prinsipp, men med litt andre ting å ta hensyn til. Døra er sett på innsida, det gir eit godt inntrykk av veggtjukna, og er eit positivt elemet i bygninga. Naustet er så romslig innvendig at det er god plass for i innsvingande dør. Forøvrig er det ei trapp innvendig som tar bort plassen likevel. I mindre naust bør ein tenke på å la døra gå ut for å spare plass innvendig.

I denne døra måtte okane sitte på innsida. For å sleppe for mykje utforing for gangjernboltane blei gangjerna tappa inn i okane, og ligg mellom okane og dørbladet. Dette blei og gjort fordi dei gangjerna vi hadde ikkje var særlig pene å sjå til, og det var ingen grunn til å vise dei fram. Likevel måtte det ei utforing til, det er eit bord, like tjukt som dørbladet, spikra over kinnungendane og så langt ut på beitskia at døra går inntil. Gjennom bordet blei holet for gangjernboltane bora og tappa.

Låsesystemet på denne døra er gammaldags klinke og ein god gamal dørlås med nøkkel i tillegg. Ettersom døra ligg innvendig, måtte staven som døra ligg an mot, få lagt på ein kloss som utforing for klinkehaken og for rigelbeslaget. Dersom dimensjonane på tømmeret, staven og beitskiene hadde vore grovare, ville vi ha felt inn heile døra slik at ho låg jamt med innsida av veggen. Då ville vi ha unngått all kunstig utforing.

Avslutningsarbeid og impregnering
Det vi må få gjort straks det blir høve til det, er å skifte ut delar av syllmuren med større og flatere stein. Slik det er no er steinane for små og runde, og gir ikkje godt stød for sylla.. Dersom sylla sig ujamnt, vil det bli gliper mellom stokkane her og der, og sjøl om det berre er snakk om ein millimeter, vil vatn kunne dra seg inn.

Det er meininga å smøre heile bygget med ei blanding av tran og tjare. Tran er svært god impregnering som stort sett er billig og lett å arbeide med. Tjara blir vel mest for fargen og hygga, den er for dyr til å bruke i større mengder, og det var ikkje vanlig å tjarebre naust. Smøringa må skje i den tørre tida av våren når stokkane er så tørre som mulig. Ligg det vatn i stokkane, vil det bli stengt inne av trana, og gjere skade innvendig i stokken.

Og så får vi tru at naustet står i hundre år eller så, og tar godt vare på fembøringen «Salarøy», som og skal kunne vare i hundre år med godt stell.

Artikkelforfatteren i arbeid på stornaustet, sommeren 1991.

Torva legges på Stornaustet, høsten 1991

"Salarøy" settes inn i naustet for første gang, høsten 1991

Fra Arctandrias Skrifter nr.9. Skrevet og illustrert av Leidulf Olsrud.
Ivar Olsrud er fødd i 1915 og vaks opp på Lundenes på Grytøya. Han var 15 år då han var på seinot for første gang. Denne beretninga er skreven ca. 1990.

Søkkenota var i bruk til omkring siste krig. Det var særlig til seifiske den blei brukt, men den blei og brukt etter torsk, på Finnmarka og i Lofoten. Nota var eit nærmast firkanta garn, skotten på to parter 26 kgs snøre. Målene var omtrent slik: Dei to langtelnene var 24 famner, straumtelna 18 famner og unnastraumtelna 22 famner. Hjørnene kaltes «øyra», og der var ei lykkja som kaltes «øyreknuten». Der var det festa opphalartau som kaltes «arma». Arma var to-delt og laga av «snerling», eller av «banklina».

Å skyte ei slik not var eit vanskelig arbeid som berre få kunne. Det måtte gjerast slik at nota oppførte seg rett i sjøen, låg rett på grunnen og skar ordentlig opp når ein drog opp. Alt dette måtte til dersom ein kunne vente å få fisk. At dette var eit viktig arbeid, går tydelig fram av at Hans Arnesen, Lundenes (Hans-onkel) skaut 109 nøter frå fjern og nær. Eg minnes at Nils Jensa Bjørnå skaut si eiga not, og dette var det prata om.

Nøtene måtte stelles ordentlig om dei skulle vare. Dei blei barka i bjørkebark, og under fiske måtte dei tørkes med jamne mellomrom Dette blei gjort ved at dei blei lagt utover marka i tørrver. Til nød kunne den bli hengt opp i fleire bukter i riggen på skøytene. Når nøtene låg utover marka passa ein alltid på å bøte hol i dem

Det var også mindre nøter som blei brukt på heimehavet etter småseien. Dei var og mindre «på band». Eg kan nemne at der i Grytøy Bygdetun er ei slik not. Det var oldefar til pappa (Oskar Olsen) som fekk laga denne nota. Han fekk råhamp frå Bergen, som blei spunnen og botten her. Den har ikkje vore med i noko skifte, og omtrent alle på Lundenes eidde den, til den blei gitt til bygdeiunet. Den var så bra at eg var med og brukte den på heimehavet.

Seinotfisket gjekk omtrent alltid føre seg på «grunner», slik at nota kunne legge seg på grunnen. Seien heldt seg gjerne på grunnene, og var ofte «oppe». Når ein såg at den var oppe inne på nota, så var det å drage opp så fort ein klarte det. Ein kunne og ta den «på løyn» – dvs at ein ikkje såg noko til seien, men ein kunne kjenne at seien «gjekk mot armane» eller ganske enkelt at notbasen prøvde å gjette, eller kjente det på seg at nu var det tid å drage.

Til eit seinotlag måtte det være fire båter med tre mann i kvar båt, og så eit «moderskip» – ei skøyte med ein mann. Eg var på vår- og sommarnot i åra 1930, 1931 og 1932 med Dannel Jansa (Daniel Johansen) sitt notlag. Skøyta vi hadde var «Nor», T 14 TS, eigar Peder Angell, og båtane var dorryer. Fisket var på Andenes og delvis Steine. På Andenes var det oftast slik at vi gjekk først til vestraste grunnen som heitte Skolten, derifrå til Nordhavet med fleire grunner, og sist til Skallen lengst mot aust. Dette var for at det høvde slik med straumen. Kvar seigrunn måtte ha si spesielle straumretning. Skolten og Skallen var nokså konsentrerte grunner, mens det i Nordhavet var plass til fleire nøter.

Då eg var på seinot, var der eit notbruk som brukte nordlandsbåter. Det var Nils Jensa frå Bjørnå. Dei hadde Ole Eriksen til slepebåtførar med ein kvit motoråttring, Dei bodde i bu på land. Også andre som hadde små «moderskib», holdt til i buer.

Eg sjippa meg på not fordi eg hadde svært løst, og så var jo nesten alle med der. Herifrå var opptil sju nøter, og med 13 mann på kvar not blei dette 91 mann. Eg tenkte mindre på pengene. Det blei heller ikkje så mykje av dem. I 1930 fekk vi 64 kroner, i 1931 36 kroner og i 1932 100 kroner. Vi fekk 5 og 5½ pre kiloen, og 7 øre for noko vi kalla for Russe-sei. Det var storsei som vi skar opp etter ryggen, og den blei salta og selt til Russland.

Vi måtte levere seien råskjært, og året før – 1929 – måtte dei delvis henge den for samme prisen. Når vi fekk 100 kroner i 1932, kom det av at vi hengte en god del sei heime og selte den som tørrsei.

Fyrste året eg var med skulle eg «hanse», etter ordre frå pappa. Eg bad då mannskapet på kafé (hos fru Skogvoll), men fire-fem av dei eldste blei ikkje med, for dei syntes det var sløsing med pengene. Så vidt eg minnes kosta det meg fem kroner.

Tungt arbeid
Når vi gjekk heimana, hadde vi alle fire dorryene på dekk, og nota i ein av dei. Det var alltid vanskeligst å sette nota første gongen, då den jo låg i ein dunge. Ein festa armene i øyrene, og så var det å ro på spreng i alle fire himmelretninger for å få strekt ut nota best mulig. Det sei seg sjølv at dei som var i straumbåtene, måtte ro mykie hardere enn dei i unnastraumbåtene. (Eg var alltid i straumbåtene).

Dersom ein fekk sei i kastet, blei den håva inn i straumbåtene. Var det meir enn dei bar, måtte ein då håve i dei andre båtene. Nota blei som vanlig drien inn i unnastraumbåtene. Skøyta kom så til. Dersom ein hadde sei, blei ein båt lagt på kvar sida av skøyta, og fisken blei kasta ombord. Ein brukte fiskepik, dvs ca. 1 meter langt treskaft med ein krum jernpigg. Var ein heldig, kunne ein få opptil tre seia på i slengen. Dette var jo dårlig handtering av i fisken.

Så var det slepe fram og ordne seg til nytt kast. Var det bomkast kunne ein ha nota i alle fire båtene under slepet, det var då snarere å få ut nota igjen.

Var det lite straum, hendte det at vi måtte ro fram til nytt kast. Dette var noko som hong igjen frå den tida då ein alltid rodde. Dette var svært upopulært blant oss i straumbåtene.

Var det dårlig fiske, kunne det bli mange «kast». Ei natt gjorde vi 23 kast. Ole Øverland som eg var på båtlag med, skar eit hakk i tofta for kvert kast, og slik heldt vi rekneskap med kasta.

Når det var sei å få, blei det lite soving. Ein gong var eg ikkje i køya frå søndagsmorran til onsdag kveld. Eg minnest at eg var så trøytt at det var umulig å holde auan oppe, men eg rodde og var «bevisst» likevel. Vi kunne legge oss på åran når skøyta gjekk fram, og somna med ein gong, og sov kanskje fem minutt.

Når vi kom på land, heiste vi opp seien i «strokktynner» med ei gammeldags «vinna». Det var ei innretning med eit vinnehjul, festa til ein ås, og dette blei drien med handmakt. Dei to første åra selte vi til ein som heitte Rabben. Tredje året var han gått «konk», og då selte vi til Skotnes. Han hadde montert elektrisk heis, og det var jo eit stort framsteg. Vi plukka då seien i kasser som tok 200 kg.

Så var det å ta til å. sløye, veie, skylle og rkskjære. Det var ofte varmt i veret, og den siste seien i dungen var berre gorr. Det var berre å sope den på havet i lag med det andre avfallet. Ungene var ofte og tok vare på seihauan som dei tredde opp, tørka og selte som guano.

Når vi hengte seien heime, råskjærte vi den, la den i kasser eller binger i rommet, og slik kunne vi ha med oss to – tre «sjyver» dersom det ikkje var alt for varmt i veret.

Når det lei fram på sommaren, blei «makken» ei stor plaga. Makkefloga la egg i massevis, men var ein heldig og det var god tørk, utvikla ikkje egga seg, unntatt i den delen som låg inn mot råa. Og då måtte ein gå over og fjerne denne makken før skaden blei for stor. Der var prøvd med fleire «råder» mot makken. En apotekar på Andenes laga ei blanding som blei kalt «apotekarsø», blei og brukt solarolje, men den blei jo snart forbudt, som rimelig kan være. Midt på sommaren som blei kalt «makketida» kunne ein ikkje henge sei. Sei som var delvis ødelagt av makk blei kalt «Afrikavare».

Forhold om bord
Skøyta «Nor» var bygd som seilskøyte ca. 1910, var 48 fot lang og hadde Colin Archer skrog. Lugaren kan ikkje ha vore meir enn 14 fot lang, og der skulle det bo ni mnnn. Under babord baugkøy er den einaste einmnnskøya, ho var så smal at det omtrent ikkje var botn i henne, og ho blei kalt «knivkassen». I kahytten bak bodde det fire mann.

Byssa er til å ta av, og blei berre brukt pk seinotfiske. P5 Lofoten og Finnmarka var det rorbuer, slik at det ikkje var bruk for bysse om seimølje til middag kvar einaste dag unntatt søndag. Middagen blei inntatt på romluka. 30-åra er jo berømt for dei fine og tørre somrene. Etter dager med landligge eller ingen fangst var det tillatt å hente seg boknasei på hjellene. Tørrmat hadde kvar mann med. Ellers blei det kjøpt inn visse ting «på laget», blant anna havregryn til den nesten obligatoriske haversuppa etter middagen. Han Ivar som ikkje tålte synet av haversuppe, hadde med ein dall med surmelk kvart år. Den blei han erta for, men det tålte han bedre enn haversuppe.

«NOR» var ei staselig skøyte, men tida gjekk frå henne som fiskebåt. Då ho blei hogd opp ein gong i slutten av 50-åra hadde ikkje interessen for restaurering av seilskøyter vakna enno, ellers kunne det ha blitt eit flott lystfartøy.

Når det kunne delta så mange som 91 mann «herifrå» – Grytøya minus gårdene Grøtavær, Alvestad og Dale – så kjem det av at det i praksis ikkje var aldersgrense på dette fisket anna enn konfirmasjonsalderen og reine alderdomsplager. Det var plass for alle som kunne «bære ei år», og på Dannel Jansabruket ver det tre generasjoner, den yngste 15 og den eldste 75 år. Det var den eldste generasjonen som blei sett på unnastraumbåtane, der var roinga lettest, som det går fram av fortellinga.

Fisket kunne berre drives i vindstille. Men det kunne godt være tungsjø, slik at dei frå doryen berre såg mastertoppen på skøyta «frå godset og opp» når dei låg i an-dalen, det skulle tilsvare sju-åtte meter høg dønning.

Tegningane av lugaren, byssa og ordninga på dekk er laga av Leidulf etter Ivar sitt minne. Lugaren er tegna litt meir langstrakt enn han virkelig var.

Fra Arctandrias Skrifter nr. 11, 2003 av Helge Karlsen:

Det er en grytidlig vintermorgen, klokka er bare såvidt rundet fem. Det er tidlig på året, jeg tror det kunne være i februar, og året er 1940, så det er gått mange år siden dette hendte.

Jeg er opptatt med å plassere lunnene nedover fjæra så båten vår, en 2½-roms kjeks, en nordlandsbåt, skal gli lettere nedover koppmålsfjæra. Jeg ser meg om for å se om det kan være andre som har stått opp, men det er mørkt ennå i alle husene som jeg kan se. Jeg hører fadern romstere inne i det kollmørke naustet, men nå kommer han ut og vi setter båten på havet.

Fadern legger inn høvelig ballaststein mens jeg bærer opp lunnene. Jeg synes fadern legger inn mange steiner i båten og bemerker dette. hvorpå jeg får til svar at «steinen er ingen fut, har du ikke bruk for han, så hiv han ut.» Dette var en gammel ordregel som ble brukt av fiskeren.

Vel ute på havet reiser jeg masten og slår løs seilet som straks fylles av den friske vestavinden, og båten skyter fart. Nå er vi på vei til fjords for å drage lina som vi har stående i Spennbakken, som ligger nesten midtfjords mellom Karlsøy og Nord- Lenangen. Det er et godt stykke å seile, så jeg setter meg godt til rette og lar tankene fly. Det er ennå så mørkt at landskapet bare kan anes som mørkere skygger. Vi passerer Bogen hvor det er lys i ett av de tre husene som står der. De skal vel og på havet for å dra bruk som vi vet de har stående. På Korsneset står fyrlykta og sender sine lysglimt utover, og de følger oss på vår vei. En god veiviser for mange. Men nå ser vi og lyset fra en annen utpost, fyrlykta på Lyngstuva, den blir nå vår veiviser.

Sjøen som velter inn fra Fugløyhavet er lang og tung, Vi snakker om det, at det er så tung havsjø i dag kan være et varsel om at vi hadde nordlig vær i vente. Og det var ikke det beste været dit vi nå skulle.

Tyskerne hadde tatt fra oss radioene, så vi var avskåret fra værmeldinger. Men vi var ikke hjelpeløse, for vi gjorde det slik som de gamle, vi så i merker og gamle tegn. Og så var det skikk og bruk at når mannen i huset skulle en snartur ut framfor nova før han la seg, så måtte han se i været og komme inn å fortelle hva slags vær det ble neste dag.

Vinden hadde ført oss langt nedover fjorden, da en liten aning av daging begynte å vise seg i øst over Peppartinden. Det var så oppmuntrende at jeg begynte å plystre en munter melodi. Men dette tok jeg meg snart i; du må ikke plystre når du er på havet. for det kan bety ulykke. Det var så mange ting en måtte passe seg for. Nei, vokt deg for å utfordre de makter. Det var noe vi fikk tidlig opplæring i av de gamle den gang.

Men nå skulle vi snart være der linebruket vårt sto. Vi kunne ane konturene av øyene omkring, så vi tok inn storseilet og forsøkte å vente litt. Det lysnet raskt, slik at vi kunne få litt mer nøyaktig peiling. Og ganske riktig, der kommer kavlstanga vår til syne oppe på en bårerygg. Nå er det bare å få tak i den og begynne det møysommelige slitet med å få opp ilsteinen. Det er ganske dypt her på Spennbakken, alt erter hvor langt ned i bakken en er kommet. Her stopper skreien opp et øyeblikk på sin vandring til gytefeltene. Så er en heldig, kan det bli gode fangster på linebruket.

Vi har fått opp ilsteinen og er i gang med å dra opp lina. Det ser ikke ut til at vi er heldige i dag. For nå har vi fått inn en halv stamp lina. men bare to brosmer og en stor breiflabb i midtrommet. Det var fisk som den gang gikk rett i løypningsgryta til kyrne. Men så sier fadern at han kjenner fisk på lina. Jeg ser ut over rekka og ned i havet, og der ser jeg mange gråkvite skygger som farer omkring. Det er torsk på lina, og nå kommer de inn over rekka, den ene store fisken etter den andre. Nå får jeg det travelt med å bløgge, samtidig som jeg må andøve etter lineparten. Midtrommet fylles snart opp, og jeg lemper ut ballaststeinen for å gi plass til mer fisk. Vi er så opptatt med fisken at vi nesten ikke merker at vinden som blåste friskt da vi kom nedover, nå er stilnet helt av. Men vi skal snart få merke hva vi har i vente.

En stor svart kovvegg er i ferd med å bygge seg opp i nordvest. Dette kjenner vi så alt for godt til. Fadern øker tempoet i dragningen, for nå gjelder det å komme seg på land fortest mulig. De lange, tunge havdønningene er blitt større, og av og til smeller det på toppene av dem. Jeg legger merke til det, og vet at det snart skal bli verre. Nå nærmer den svarte veggen seg fort, og jeg synes å høre en dur i luften. De første vindrossene begynner også å få tak i båten som ligger tungt i sjøen. Nå må jeg slite på årene for å holde båten opp mot vinden. Snekovet er nå tett at all sikt er borte. Heldigvis så har vi snart alt bruket om bord. Fadern lemper ilsteinen inn og begynner å hale til seg iltauet og kavlstanga.

Båten er blitt tungt lastet, det er ikke store fribordet vi har for å holde oss flytende. Får vi bare seglene opp så er vi berget, sier fadern. Jeg holder på å streve med masta som ikke er lett å få reist i denne urolige sjøen. Plutselig synes vi å høre lyden av en båtmotor, og i det samme kommer ei fiskeskøyte ridende på en bårerygg rett mot oss. Jeg ser den har ei stor fokk opp der den kommer farende. Et øyeblikk tror jeg at den skal renne oss i senk, men i siste øyeblikk skjærer den til siden, sjøsprøyten står over oss, og båten vår reiser seg nesten på ende, men den kommer heldigvis ned på rett kjøl. En mann hadde kommet farende ut av rorhuset og ut til rekka, og han roper noe til oss som forsvinner med vinden. Slik at vi ikke oppfatter ordene hans. «Skynd deg å få satt seilene», roper fadern. «vi må prøve å følge eller den båten». Jeg ser det er en båt fra Nord-Lenangen, og han skal sikkert til Karlsøy. Han styrer etter kompasset, så nå har vi sjansen til å finne hjem.

Jeg har fått opp masta, og seilene er lette å få løs. Alt skulle skje så fort, nå skulle vi vel ha lagt minst ett rev i seilene, men det ble ikke tid til slikt. Vi måtte ikke miste skøyta av synet i snekovet. Og nå begynte en seilas som jeg aldri skulle glemme. Her fikk nordlandsbåten virkelig vise for en ypperlig seiler den er, selv så tungt lastet som den nå var.

Jeg satt på min vante plass høgt oppe i halsen, føttene hadde jeg krøkt under den ene faste tofta, og i nevene hadde jeg pikfallet og fokkeskjøtet. Vi lå ganske høgt opp mot vinden, så det røynte nok på både seil og rigg. Der jeg satt oppe på rekka følte jeg båten liksom arbeidet under meg, og jeg merket dens gode egenskaper der den jaget fremover. Den liksom levde der den vred og buktet seg hele tiden for å ta mot de berg av brottsjøer som kom veltende mot oss. Alltid så kom den seg opp på skavlene.

Av og til når rokksalvingene var for sterke, hendte det at rekka skar seg ned gjennom havet. Jeg husker den grågrønne sjøsøyla som delte seg mot vantet og sto i en sprut rett i fanget til fadern som nå hadde rykket løs storseilskjøtet og presset båten mer opp mot vinden for å gå vinden av seilet. Jeg skulle være snar å slippe løs pikfallet og fokkeskjøtet i slike tilfeller, og det var ofte. Hele tiden måtte vi være på vakt. Det var en hard seilas, hvor det og krevdes alt av rormannen. Og han kunne de kunster, har jeg mange ganger tenkt i ettertid.

Hele tiden hadde vi fiskeskøyta foran oss. Jeg, som da trodde at vi var i stand til å seile like fort som de, har senere forstått at de nok avpasset farta for å holde et øye med oss. Jeg kan huske mannen som hele tiden sto bak rorhuset og fulgte med hvordan det gikk med oss. De der om bord visste nok så inderlig vel hvordan vi hadde det nå. De kom fra Nord-Lenangen, folket der har alltid, fra tidenes morgen, hatt havet som sin levevei. Og det var på det havet de drifta etter sitt utkomme hvor vi nå befant oss. Vi så dem ofte i sine nordlandsbåter, i all slags vær, sommer som vinter, og de var sikkert vant med å bry seg om sine medmennesker. Jeg husker fadern snakket så godt om nordlenangs-væringene. Nå husker jeg at det ga en viss trygghet der vi nå så dem foran oss.

Heime gikk modern og var blitt redd for oss da uværet satte inn. Prøvde hun å se ut av vinduene for kanskje å se oss komme, så var det bare et eneste kok av vind og fokk. I rokksalvingene knaket det i de gamle tømmerveggene, og nå var hun virkelig redd. Hun visste hvordan været var ute på havet der vi var. Plutselig går ytterdøra opp og inn kommer en nabo, en kall som pleide å reke i gårdene. Han slår sneen av skinnlua og setter seg på torvekassen inntil den varme svartkomfyren. Så kremter han seg opp og sier disse ordene som ble husket i ettertid. «Ja, Signe, i dag kommer det nok ikke levendes mennesker fra havet, det kan du tru, for så fryktelig er været nå.» Det var nok en dårlig trøst for modern.

Men så galt gikk det allikevel ikke for oss. Visstnok var vi ille ute en stund. En fryktelig stor brottsjø traff oss i samme øyeblikk som en kraftig vindrosse la båten langt ned gjennom havet, og sjøfokket begravet oss nesten. Jeg hadde fått ned pikråa, sluppet løs fokkeskjøtet, og på kne nede i båten hadde jeg samlet storseilet til masta og tviholdt på det der. Fadern øste for livet, båten var over halvfull av sjø. Jeg ser at båten foran oss har snudd og kommer settende nedover mot oss. Den stryker tett oppunder oss og roper over om vi trenger hjelp. Men det ordner seg for oss, og vi kan vinke alt vel til dem. Så setter vi seilene igjen, men nå har vi minsket seil. Like etter slår han plutselig et rev i kovet og vi ser at vi er inne i sundkjeften, og vi ser huset der hjemm,. naustet og støa vår – nå er vi berget, det føler vi.

Båten foran oss og mannen bak rorhuset vinker til oss og går framover dekket og ned i den varme, gode lugaren forut. Det hadde nok blitt en lang og kald vakt for han. I tankene mine kommer det ofte nå at vi skylder han en stor takk.

Nå legger sjøen seg her i ly av øya, så vi får tid til å tørke sjøvannet av ansiktet med sjøvottan. Vi kan se at det kommer folk springende ned til fjæra der vi nå seiler opp utenfor støa. Der legger vi ned riggen og ror mot land. Jeg lemper fanglina til dem da kjølen skurer mot fjærsteinene, og sammen bryner vi båten.

Vi blei ønsket velkommen av havet, som skikk og bruk var den gang, og vi takker stolt for det. Hadde vi hatt lite fisk så skulle vi si – Å, det var nå heller små velkomster, men nå hadde vi båten full av fisk. Det ble kanskje spurt litt om vi hadde hatt dårlig vær på havet, men jeg tror ikke det ble nevnt noe særlig om det. Det var vel så dagligdags. Nei. nå ble de heller interessert i all fisken, og de ble virkelig i godt humør da vi tok til å sløye og de fikk se all den fine levra og rogna som valt ut av torsken. Nå skulle de ha mølja, og her var det nok til alle. Jeg kan huske at fadern tok to kroner og femti øre for en voksen torsk og lever og rogn som de måtte trenge, og alle var fornøyde.

Vi prikkeverte fisken før vi gikk opp i det varme, gode kjøkkenet til modern som ventet oss med gloheit kaffe og mat. Det var alltid en god stund dette, etter en slitsom tur på havet. Men vi kunne ikke gi oss til så lenge, for lina skulle egnes og i havet før kvelden kom.

Vinden hadde spaknet og gått tilbake til vest da vi seilte nedover for å sette lina. Vi var litt utrygge på været, så vi seilte ikke så langt før vi lempet ut kavlstauren og iltauet begynte å løpe ut. Så gikk ilsteinen over bord, og de nyegna lineanglene for ut av stampene. Vi var på Jo-Andersagrunnen denne gangen.

Det begynte å avdages da vi seilte mot land. De første stjernene var alt tent på himmelen, nå led det mot kvelden og natta var i vente. På land ventet det oss ei kraftig torskemølja som tappet de siste kreftene av to utbalte karer.

Det var mørkt ute, alt liv og røre i grenda var stilnet av. Lys etter lys i de små husene omkring sluknet. Jeg lå i senga mi og følte at søvnen var i anmarsj. Mens jeg stille gled inn i søvnens rike, så jeg for meg en kavlstaur med ei flagrende dongerilørva i toppen vinke til meg på en båretopp ute på havet. Oppe på himmelen jaget en blank fullmåne av sted. Av og til var den lenge borte bak en svart sky, så kom den plutselig fram og skinte inn gjennom et loftsvindu og tittet en stund på en sliten guttlarv som for lengst er glidd inn i den befriende og gode søvnen.

Fra Arctandrias Skrifter nr. 11, 2003 av Helge Karlsen:
Det hendte en vårdag så langt tilbake som i 1948 at jeg sto nede i det gamle naustet på Prestøra og klavet opp smålina etter endt vårfiske som jeg hadde rodd sammen med en onkel av meg her.

Han hadde en sjark, en om- og påbygget åttring, som var så vanlig å se på havet den gang. Det blei satt i ei høgere rekke på den. Så bygget de et rorhus bak og en liten lugar forut. Videre satte de inn en 5-8 hk Sabbmotor, og så hadde man verdens fineste sjark. Med den kunne man drifte med lina rundt øyene. En tur på Lofoten ble det også, og en tur på Finnmarka kunne det også bli. Man satte ikke så store krav den gangen – så det gikk som oftest bra. Nå, da vi var ferdig med dette vårfisket, skulle jeg bare klave opp lina og ordne litt ellers på bruket før jeg skulle reise hjem, kanskje allerede dagen etter.

Mens jeg sto der i egne tanker og tok snurren ut av forsynet, bøtte en og annen forsyn, rettet litt på en rekt angel, hadde jeg ikke lagt merke til at Emanuel var kommet ned i naustet til meg.

Det var noe stillferdig og fint med gamle Emanuels vesen. Jeg visste at han var plassert her hos min onkel av kommunen mot en mindre godtgjørelse, slik de gjorde den gang da de ikke hadde aldershjem. Kunne disse gamle gjøre nytte for seg så var det bra, og Emanuel gjorde nytte for seg.

Jeg hadde vel lurt på hvem han var og hvor han kom fra. Så nå ble det til at jeg spurte han om det. Emanuel svarte at han kom fra Nord-Fugløya, men at han var født og oppvokst i Tromsø.

«Vi bodde i Grønnegata. Far min het Kristian Martin Olsen og min mor var Ingeborg Marit Johansdatter. Hun kom fra Trondenes, Sandshamn, mens far min kom fra Dyrøya. Vi var seks søsken. Det var heller fattigslige tider for oss alminnelige folk. Far min arbeidet på bryggene. Men vi barn merket vel ikke så mye til armoden. Alt gikk sin gang helt til jeg var 12 år – da skjedde det noe som kom til å forandre livet mitt helt.

Det kunne vel være sånn ut på høsten at vi fikk besøk av en mann ved navn Peder. Han bodde på en øy som han kalte Nord-Fugløya. Hvor det var ante jeg ikke da. Når han kom, det var helst om høsten, så pleide han å ha med seg multebær til oss, sammen med sjøfuglkjøtt og sjøfuglegg, noe som vi satte stor pris på. Så vi ble glade da han kom med alle disse herlighetene.

Peder var en godlynt og raus kar. Litt glad i brennevin var han, og det ble drukket en del denne gangen også. Det utviklet seg til et ganske lystig lag utover kvelden. Peder var flink til å spille gitar og synge, og han underholdt til stor glede for alle som kom innom.

Utpå kvelden var det en som sa at jeg som var så stor burde få en dram, og jeg ble nødt til å drikke. Det gikk ikke så bra, jeg begynte å bli full av denne uvante drikken. Det siste jeg husker var det gulflakkende lyset fra tranlampene og trekkhullene i komfyren – så forsvant alt i et rødlig skjær, og jeg var borte fra denne verden.

Hvor lenge jeg hadde vært bevisstløs aner jeg ikke, men alt var så rart da jeg våknet. Underlaget ristet og skaket, og da jeg så opp sto et brunbarket seil spent over meg. Jeg prøvde å karre meg fram og så at jeg var ombord i en båt som seilte av sted, og på aktertofta satt Peder med styrvolen i ene neven og ei brennevinsflaske i den andre. Han sang og var i strålende humør.

«Nei, se der» utbrøt han da jeg var kommet meg på beina og stod og klamret meg til masta, «der har vi drengen min. Nu må du få i deg litt mat. Matbomma står der og vann er det på den kaggen som ligger i midtrommet» . Jeg var i slik elendig form at jeg måtte lene meg over rekka og kaste opp. Så prøvde jeg å spørre Peder hvor vi skulle og hvorfor jeg var der.

«Jeg vil hjem» ropte jeg. «Ja, nu skal vi hjem til Fugløya» svarte Peder. «Nei, jeg skal hjem til Tromsø», gråt jeg. «Du skal bli med meg ut til Fugløya og bo sammens med meg og Susanna, det er bestemt», sa han. «Hvem har bestemt det?» vil jeg vite. «Din mor og far har bestemt at du skal bo hos oss, og du skal få det godt hos oss. Vi har ingen barn, så nå skal du være vår gutt», svarte han.

Da ga jeg meg helt over. Jeg krøp inn under skinnfellen og gråt. for jeg skjønte at jeg var bortsatt til andre. De ville ikke ha meg hjemme. Jeg var i slik dårlig forfatning at jeg gråt meg nok i søvn igjen. Hvor lenge jeg sov vet jeg ikke, men da jeg våknet begynte det å li mot kvelden. Peder satt fremdeles på aktertofta med styrvolen i neven, men nå var han stille.

Da han så at jeg var våken, ble han glad og spurte om jeg ikke nå ville spise litt. Da jeg våknet hadde jeg merket at vinden hadde tiltatt noe, og svære dønninger løftet av og til båten høyt til værs, for i neste øyeblikk å føre oss ned i de dype bølgedalene, hvor det ikke var mulig å se annet enn den blågrå himmelen over oss.

Jeg var nå blitt veldig sulten og fant fram mat i matbomma som sto mellom toftene. Senere drakk jeg vann fra vannkaggen. Maten og vannet gjorde meg godt. Så spurte jeg Peder om det var lenge til vi var fremme. Til svar fikk jeg at ville jeg se Fugløya, så måtte jeg se framover. Jeg så etter, og langt der ute så jeg noe som lignet en stor, mørk koloss som steig opp av havet. Men jeg så og at videre utover var det bare hav og himmel så langt øyet rakk.

Vinden øket stadig på, vi hadde den etter oss, og båten, som var en 3-roms nordlandsbåt med råseil, gjorde stor fart. Peder sa at jeg måtte hjelpe han å minske seil, og jeg gjorde som han sa. Etterpå sa Peder at jeg nok ville bli en god seiler, han syntes jeg viste gode evner allerede.

Fugløya ble stadig større og større etter hvert som vi nærmet oss. Jeg så spent opp etter de steile fjellsidene som stupte rett i havet. Her kunne vel intet menneske bo, tenkte jeg. De store havsjøene som kastet seg tordnende mot fjellsidene ble knust til hvitt skum og laget et fryktelig spetakkel. Mindre alarm laget heller ikke alle sjøfuglene, som det vrimlet av i titusentall over oss. Jeg syntes det virket skremmende, og sa det til Peder. Jeg ville vite om det var slik bestandig her ute. Men det så ikke ut til å anfekte Peder noe særlig. Han var opptatt med å passe båten for de ilske sjøskavlene som stadig var etter oss.

Vi seilte langs øya som for det meste var brattlendt, med ur og berg rett ned i havet. Bare her og der kunne jeg ane en smal landstripe. «Snart er vi fremme» forkynte Peder plutselig. Og ganske riktig, der så jeg at det røyk fra noen gammer mellom steinene. Rett etter kom det folk løpende ut og ned til fjæra mens de ropte og vinket ut til oss, som nå var dreid opp mot vinden og var i ferd med å legge ned masta. Straks etter lå vi med årene ute og ventet på det rette løye, som Peder sa. «Husk det» sa han «her ute er det veldig viktig at du venter på det rette løye, det vil si, det er alltid en viss rytme i bevegelsen til bølgene. Som oftest kommer det tre store bølger, så følger det sju små eller mindre bølger, og det er et øyeblikk i de små at det rette løye finnes. Dette må du lære å bedømme.»

Så kom det rette løyet, og på en mindre bårekam for vi innover mot fjæra der mange sterke never grep fatt i båten og dro den opp, klar av sjødraget.

Utsikt sørover langs vestkysten av Nord-Fugløy. Foto: Tromsø Museum - Universitetsmuseet

Ja, så var vi kommet til Nord-Fugløya. Denne øya med sitt mangfold som etter hvert skulle komme til å bety så mye for meg, både på godt og vondt. Men i det øyeblikket var jeg bare en redd og usikker guttunge.

«Så, der har du drengen din, Peder», sa en av karene som sto og betraktet meg. «Det var ikke store karen», sa en annen. En kvinne brøt ut av flokken og kom mot meg. Hun sa at det var hun som var Susanna, og nå skulle jeg bli med henne til mitt nye hjem. Da merket jeg en kiste som jeg vel skulle kjenne blei lempet av båten. «Det er kista di som mor di sendte med», sa Peder. «I den finner du nok klær og andre ting som du vil trenge etter hvert».

Vi tok kista mellom oss og ruslet opp til en av gammene der Peder og Susanna bodde. Den var vel ikke rare greiene sett med dagens øyne, der den sto med vegger ilt opp av torv og stein, med noen små vindusglugger i veggene. Inne var det mørkt, en tranlampe freste og oste, og etter hvert som øynene vente seg til mørket så jeg at gammen besto av to små rom.

«Her har du sovebrisken din», sa Susanna, «og her har du en god og varm skinnfell du kan krype under når det blir kaldt.» Hun hørtes virkelig stolt ut over alt dette. «Nu skal vi spise», fortsatte hun. «jeg har kokt ei gryte med reinkjøtt, du må vel være ordentlig sulten nå.» Over ilden på grua hang ei jerngryte. Jeg gikk bort til den. Det luktet godt, og nå kjente jeg hvor sulten jeg var.

Susanna var snill og god, alltid var hun i godt humør, og jeg kom etter hvert til å sette stor pris på både henne og Peder. De ville meg bare godt, og passet alltid på at jeg fikk det jeg trengte. Men den første natta på Fugløya glemmer jeg aldri. Jeg lå der og hørte på larmen fra havet. Denne lyden som alltid er tilstede på Fugløya. Til slutt lever den seg inn i bevisstheten til menneskene der, og du merker den nok når du legger deg om kvelden som en monoton vuggesang. Men nå, denne første kvelden virket den bare uroende, der jeg lå og tenkte på hjemmet og hvorfor de skulle sende meg bort fra seg til andre. Jeg gråt nok litt, stille for at ikke Peder og Susanna skulle høre det. Til slutt kom den befriende søvnen og tok meg inn i drømmeverdenen.»

Jeg forsto at Emanuel gjenopplevde dette nå. Det var nok fryktelig å bli bortsatt til andre, men dette var svært alminnelig i store barnerike familier på den tiden. Fattigdom og nød tvang sikkert ofte foreldrene å ta denne tunge avgjørelsen. Jeg husker selv fra min barndom at vi hørte om dette.

Morgenen etter våknet Emanuel opp til en for han uvant og fremmed verden. Her var alt så mye annerledes enn i Tromsø. Han var jo bygutt, vokst opp i bygatene i et velorganisert samfunn med de regler og forordninger som råder i en by. Her ute var det først og fremst naturen som bestemte – her spilte folket på lag med den. Dette var den viktigste regelen å huske.

Det bodde noen få familier med barn også på hans egen alder. Øya var veldig avsondret fra andre boplasser, så det var veldig viktig at de var selvforsynt. En ting var husdyrholdet. Det heter i Karlsøy og Helgøy Årbok at de hadde 15 storfe og 142 småfe. Dette var ikke verst. Det hadde vært gjort forsøk med bosetting på Nord-Fugløy så tidlig som på 1700-tallet, men også noen få ganger senere, men var oppgitt på grunn av de helt ekstremt vanskelige forholdene, især med havet som gjorde det umulig både å komme i land og fra øya i dagevis.

Men så på 1830-tallet flyttet noen familier fra Nord-Lenangen og Skjervøydistriktet ut til øya. Disse nye innflytterne, som var av samisk opprinnelse, var bedre skikket til å klare seg under slike, og for så vidt stort sett alle forhold, og med dem gikk det bedre.

De drev fiske og fuglefangst, og hadde nedarvet evne til å nyttiggjøre seg av det som vaks og det som var å finne i naturen. Som man og kan lese i Karlsøy og Helgøy Årbok så fantes det rike ressurser her ute, sjøfugler med både kjøtt, egg og dun, oter, havert, multebær, sløke, syre, graslier og nære fiskeplasser. Bare brensel var det mangel på. Videre står det skrevet i årboka: På grunn av utsatt beliggenhet, havsjø, hardt klima, brattlendt terreng og uten naturlige havner var det lenge bare tale om sesongmessig utnyttelse av herlighetene. Slik var det inntil noen fant det mulig å bosette seg der.

Da Emanuel kom dit ut var hekketiden og multesesongen over, men ennå ble det jaktet på sjøfugl. Denne jakten foregikk med garn og lange bambustrøer og andre snedige fangstmetoder. Av de andre jevnaldringene lærte Emanuel snart å klatre i fjellflågene og fange fugl. Dette var et spennende og fritt liv og noe han gikk opp i med liv og lyst.

Susanna og Peder var snille og gode mennesker og passet godt på han, så han led ingen nød, og han skulle snart lære å sette pris på dem og han ble oppriktig glad i dem. Her i denne eventyrlige verdenen trivdes han, og lengselen etter mor, far og søsken i Tromsø kom vel litt på avstand. Når været var laglig dro karene ut på havet. Farkostene var robåter med seil og årer. Fiskeredskapene var, foruten vanlig jukse, også line og garn. Peder var flink til å lære fra seg, for han mente at Emanuel også måtte bli en dyktig fisker. Å mestre båt og seil var nødvendig her hvor havet betydde alt for dem.

Havet var fullt av villskap og rådde over uante krefter. Det fikk Emanuel snart erfare, da vinterstormene satte inn. Ofte var det på livet løs når karene skulle ut på havet. Selv på forholdsvis vindstille dager kunne havsjøen bryte forferdelig langt inn over land. Kom en seg bare utenfor brenningen, så var det en mulighet. Ofte satt to mann i båten, klare med årene og ventet på løye. Når båten var kommet utpå, så måtte de ro av alle krefter.

En gang gikk det galt denne første vinteren. båten, med tre mann ombord, klarte ikke å nå utpå før en veldig brottskavl slengte båten rundt, og alle tre falt i sjøen. To klarte de som var på land å nå før dragsuget dro dem ut igjen. Den tredje var druknet før havet slengte han på land igjen til de som sto der skrekkslagne og hjelpeløse og så på. Det gjorde et fryktelig inntrykk på Emanuel å se den omkomne ligge der på fjærbakken før de bar han i hus.

Døde noen der ute, så var det ofte vanskelig å få kisten, som de spikret sammen av tilfeldige materialer, inn til kirkegården på Karlsøy. Ofte måtte de vente i ukevis, for ikke å si månedsvis før høvet kom. Jeg husker selv fra mine barnedager på Karlsøy, disse likkistene som kom fra yttersida med lokalbåten, hvor graveren tok seg av dem og brakte dem opp til det gamle, rødmalte likhuset ved kirkegården bak på øya. Ingen fulgte den avdøde til graven. Om vinteren hendte det at det sto mange kister og ventet på våren, da tela gikk av marka. Da Emanuel kom til Fugløya var det ingen lokalbåt som gikk i rute dit ut. Det skulle ennå gå mange år før den kom.

Emanuel begynte å fortelle igjen. Han fortalte at vinteren ble lang før de første vårtegnene viste seg. De kom i form av fugler. Lundefugler, alker og lomvi og flere andre arter. I begynnelsen kom de i små flokker, senere kom flere og større flokker. Først slo de seg til på sjøen for det meste, men etter hvert begynte de å samle seg i fjellsidene, der de holdt et svare leven.

Nå begynte eggsankingen. og med den kom og folk fra øyene omkring. Alle skulle ta del i denne overfloden av egg og sjøfugl. Dette var blitt tradisjon og en nødvendighet for folket som bodde her omkring. og det ga dem et godt tilskudd av næringsrik mat. Emanuel tok del i dette spennende livet i fuglefjellet. I denne fine vårtiden hvor solen skinte døgnet rundt, ble alle som forgjort. Det fantes ingen forskjell på dag og natt. Sove gjorde de bare når de var trøtt.

Lundefugl var blant den "overflod" av sjøfugl som ble høstet på Nord-Fugløya. Foto: Rob Barrett

Selv om Emanuel likte dette frie og sorgløse livet blant folket der ute. så hadde han slett ikke glemt familien i Tromsø. Han hadde hele tiden ventet på at et høve skulle by seg, så skulle han reise hjem. Og det kom en slik anledning. Ut på sommeren en dag kom det seilende ei jekt for å hente tørrfisk, tran og sjøfuglegg. Rett før jekta skulle fare derfra så Emanuel sitt snitt og skjulte seg i lasta.

Det ble en lang reise inn til Tromsø. men hele tiden klarte Emanuel å holde seg skjult blant tørrfisken. Så det var virkelig en sulten og forkommen gutt som endelig sto foran porten hjemme i Grønnegata. Men nu hadde motet sviktet han, for han hadde kommet til å tenke på at de kanskje ikke ville ha han hjem igjen. Det hadde jo satt han bort til Peder og Susanna. Mens han sto der, rådvill og ikke torde gå inn. kom en av søstrene hans ut og fikk se han. Hun sprang rett inn og fortalte moren at Emanuel var kommet tilbake.

Hvordan møtet mellom moren og den arme gutten var, sa ikke Emanuel noe om, men han fikk nå komme inn og fikk mat og stell og en god seng å sove i. Det kunne han sikkert trenge da. I dagene som kom etter at Emanuel kom hjem, ble det ikke nevnt med et ord hvorfor han var kommet tilbake, så etter hvert begynte han å slå seg til ro og trodde at han nå fikk være hjemme for godt.

Sommeren gikk og en dag så Emanuel at det var kommet noen gule løv på bjerketrærne i hagen. Da kom han til å tenke på at det var i disse dager at Peder brukte å komme inn til Tromsø for å handle vinter-forråd. Og sannelig så satt Peder i kjøkkenet da han straks etter kom inn.

Peder ble glad da han fikk se Emanuel, og fortalte at de hadde blitt engstelige den dagen han forsvant og trodde at han hadde kommet ut for en ulykke. Men da noen fortalte at de hadde sett at Emanuel forsvant ombord i jekta, så hadde de slått seg til ro med det. De kunne godt forstå at han ville ta seg en tur hjem. Det skulle ellers bare mangle.

Kvelden som kom artet seg som vanlig med dram, fest og glade mennesker. Peder skrøt av hvor flink Emanuel var blitt, både på hav og land, for ikke å snakke om i fjellet der han for som en fjellgeit. Så ville Peder skåle med Emanuel, for nå var han som en hel kar å regne.

«Jeg prøvde jo å verge meg, men det gikk ikke likere enn at jeg på nytt våknet opp i båten til Peder på veg tilbake til Fugløya. Så var jeg tilbake hos Susanne og Peder. Da jeg nå kom ut til Fugløya var fjellet fullt av deilige multebær, og alle var opptatt med å plukke denne herligheten. Det gjaldt om å få mest mulig i tønner og kar før nattefrosten kom. Og den kom, og med den fulgte en ny vinter.

Denne vinteren ble det travel virksomhet på havet som sto fullt av fisk rett utenfor land. Dette spurtes snart, og båter strømmet til og tok del i alt dette. Heldigvis var det en godværsvinter, så ingen menneskeliv gikk tapt. Det ble mye å gjøre for oss ungguttene på land med å ta vare på fisken. Av og til var jeg med utpå, og det likte jeg godt.

Vår og sommer gikk, høsten kom og en ny vinter sto for døren. Slik fortsatte det, og jeg hadde slått meg til ro. Det var her jeg hørte til nå. Som attenåring var jeg med en åttringsbåt på vei til Lofotfiske.

Under opphold i Tromsø, mens vi ventet på god bør sørover var jeg og besøkte min søster Oline som var gift med en sjømann. Han fortalte om sjømannsyrket og om eventyret som ventet en sjømann i hver havn. Dette tente en uro i meg, jeg måtte ut å få oppleve dette. og året etter mønstret jeg ut. Visst ble det en eventyrlig tid. Dette livet passet meg veldig godt, og årene fløy fort avsted.

Men så en dag kom jeg i tankene om ei øy høgt mot nord, og jeg husket en pike som hadde lovet å vente på meg. Tanken ga meg ikke fred. Jeg følte at jeg hadde noe ugjort som ventet. En dag sto jeg atter på kaia i Tromsø, med sjømannssekken i neven, og den første jeg traff var en barndomsvenn fra Nord-Fugløya. Straks han så meg utbrøt han at nå måtte jeg bli med ut til Fugløya å se, for nå hadde det skjedd store forandringer der. Ikke lenge etter gikk jeg i land i Indre Gamvik på Fugløya.

Og her hadde det virkelig skjedd saker og ting. Jeg så en nyoppført molo, kai, rorbuer og trandamperi, brenneri, butikk. Og et skikkelig hus var og oppført. Folk var travelt opptatt, både på land og hav. Det var så mye gledelig å se og høre. Folk var optimistiske over alt det nye som var kommet. Her var det blitt mulig å få, mange ganger hårdt tiltrengte, matvarer og andre ting fra en butikk like ved stuedøra, og nå kunne de få levert fiskefangstene sine på en lettvint måte.»

Susanna og Peder begynte å dra på årene, og nå ble de både glade og stolte over å få fostersønnen sin hjem. Emanuel ble boende hos dem og begynte å ro fiske sammen med Peder. Jeg nevnte så vidt en pike som engang hadde lovet å vente på Emanuel. Henne hadde han nå truffet, og hun hadde ventet lenge på å se han igjen. I den lyse og fine våitiden fant de tilbake til hverandre. Nå lovet de hverandre å holde sanumen resten av livet. Emanuel nevnte ikke hennes navn, men nå vet jeg at hun het Nille Karoline Eriksen og kom fra Skjervøykanten. Sammen bygde de seg et hus i Ytre Gamvik. Fjøs og ei ku fikk de og, for de måtte jo ha melk til barna som kom.

«Alt var så fint og vi var så glade og lykkelige en stund», sa Emanuel. «En stund, sier du».», jeg så spørrende på han. Han sto med ryggen mot meg. Så snudde han seg brått mot meg og sa med skjelvende stemme «De døde pa meg, tuberkulosen kom inn i vårt hjem». Etter å ha sagt dette sa han ikke mer.

Jeg ble sittende å se ned i den tomme linestampen. Da jeg så opp, var han gått ut av naustet. Det var siste gang jeg så Emanuel. Jeg reiste hjem dagen etter.

Emanuel kom på Karlsøy aldershjem på Karlsøya. Der døde han den 5. april 1956 – en vårdag da alt våknet på ny, og havfuglene begynte å vende tilbake til Nord-Fugløya. Han ble begravet i en umerket grav der på kirkegården, hvor antagelig også hans hustru har funnet sitt siste hvilested. Lyng og gras og småkratt vokste fort, og snart fantes ikke spor etter Emanuels grav.

Årene går utrolig fort. Det skulle gå hele 50 år, så en fin høstdag, da skog og mark er pyntet i sine herlige høstfarger. står jeg og er opptatt med å sette et kors på Emanuels grav, som jeg har sporet opp. Her ligger hans jordiske levninger like ved gjerdet i nordenden av kirkegården. Jeg tenkte så at det var nå litt rart at valget falt på meg, da han skulle betro noen sin livshistorie. Var det tilfeldig’? I ettertid oppdaget jeg at han var onkel til min svigerfar. Verden er ikke så stor likevel.

Det er så stilt og fint denne solfylte høstdagen. Jeg kan såvidt høre bruset fra bølgene som vasker de kritthvite dolomittklippene like nedenfor her. I dag er havet vennlig og smilende, men når nordavindskulingen en vinterdag rusker opp sjøen, så kommer de store havsjøene rullende inn fra Fugløyhavet og tordner mot land her. Det høres helt over øya, hvor bebyggelsen ligger. Og dette er bare for småtteri å regne mot hvordan det opplevdes for Emanuel og alle de andre som levde på Nord-Fugløya.

Øya ligger nå forlatt av disse tapre menneskene som, med livet som innsats, prøvde å klore seg fast på denne ressursrike, men dessverre så ekstremt ugjestmilde og værhårde øya ute i storhavet.

Jeg vil avslutte med noen linjer fra minnediktet Nordahl Grieg skrev etter at Viggo Hansteen ble henrettet av tyskerne, og som på et vis beskriver djervheten og samholdet blant menneskene som befolket Nord-Fugløya. Nordahl Grieg hadde tilbrakt de to siste somrene før krigen ute på Nord-Fugløy.

 Sagnet går at nord på Fugløy
har en ond, formørket mann
engang landet under stupet
og tent strandgresset i brann,
og han lo da ilden sugdes
opp langs trange revners strå
høyt til hyllene i berget
der hvor tusen reder la.
Flågene stod flammespendte -
hele fuglefjellet brente.

Med en dununge i nebbet
lettet hunnene og strøk
ut mot havet, ut mot frelsen,
gjennom angst og ild og røk,
satte ungen varsom ned
på en bølge, mørk og øde,
og fløy klagende av sted.
Inn igjen hvor pinte liv
lå og brente seg til døde.

Nye fugl kom hjem fra havet,
og de suste inn i flammen
ut til de andre som fakler
sank de ned i dypet sammen.

Fra Arctandrias Skrifter nr. 10, skrevet av Leidulf Olsrud.
Den finaste voren heime var Johan Heide, poståpnaren sin. Den blei bygd i den tida då han blei poståpnar, og var visstnok tenkt som landgang for ei ekspedisjonskai der lokalbåtane kunne legge til. Utbygginga av hamna med molo og mudring og andre kaier gjorde det overflødig med eit slikt anlegg, og berre steinvoren blei fullført Det ville i alle fall ha blitt ei minst tredve meter lang trekai ut mot morbakkan. I dag når voren akkurat til største langfredagsfjæra.

Dette solide og vakre byggverket med innsida murt av lyse feltspatblokker, fin steintrapp på midten og rausmur mot søraustavindsbåra, bygd av to mann med stubbebrytar, blei likevel eit fint miljø for oss ungan. Her blei det fiska store mengder grøndill, spisskrabbe, skjelkrabbe og fessompa med bjørnetråd, l-øres kjøongål og kokkelurmat. Namna skal eg ikkje oversette.

Johan Heide sin vor på Grytøya

Ordet «vor» – gammelnorsk «vor» – uttales «vorr» i sørfylket og oftast «vårr» her nordafor, kjem vel av «vern» eller «å vare», og voren skal verne båten og støa mot skavvelen i fjæra.Dei steinane som blirlagt til side når støa blir rydda, kan vi ikkje kalle ein vor. Desse er berre høvelige å trø på når vi skal ut og inn av småbåten. Blir det lagt storstein til rette i botnen og eit par raster til med stein slik at høgda blir bortimot ein meter, då har vi fått ein vor.

Dei ferste vorane
Dei høge, fint murte steinvorane som er så karakteristiske for kystlandskapet i Nord-Norge, har ikkje særlig lang tradisjon. Dei har litt med utviklinga av båttypane å gjere, og faktisk og litt med utviklinga av jordbruket. Då nordlandsbåtane – åttringen og fembøringen – var små og låge, fram til rundt 1850, blei det sette på land etter kvart sjyver. Fortøyningsutstyret var sjelden slik at ein kunne stole på det, og så måtte det jo ein småbåt til for å komme om bord og på land.
Måten å holde seg tørr på føtene på var langstøvlane. Dei nådde lnngt opp på låret og var festa med stropp i beltet. Slike støvlar var lange nok til at ein kunne gå rett ut av ein fembøring som «Drauen» i fjæra.

Så blei båtane større og stakk djupare, og sjøl langstøvlane blei for korte Løysinga var steinvoren og jollen. No var det nok med røysertar, og dei var i bruk i bortimot hundre år.

Litt forenkla vil eg då ha det til at steinvoren er laga for den siste generasjonen av åttring og fembøring, og altså rundt hundreogtredve år.

Frå innmark til fjæra
No biei det bruk for all steinen frå rydningsarbeidet på innmarkene. Dette tok seg godt opp i denne perioden, utskifting av gårdsbruka var gjennomført, og alle kunne fulldyrke si eiga jord.

Steinen blei brukt i grøfter og steingjerder langs innmarkskjellet, til gjerde mot havet og til steinvor. På Grytøya er dette svært typisk – og på gårdsbruk der det aldri var større båt enn ein toromskjeks, er der stemvorar som er seks-sju meter breie, femten meter lange og minst ein halv meter høgare enn høgste flomålet.

Å få ein steinvor til å stå med minst mulig vedlikehald er ein kunst. Dei eldste gårdane – dcr bruksnummer 1 er i dag, ligg for det meste ved gode landingsplassar. På den felles sjøgrunnen med naustgruppene er det knapt bruk for anna enn ein vanlig landingsvor. men der voren ska1 verne støa effeklivt mot båra, må det andre konstruksjonar til.

På Mjelde på Kvaløya har fleire vorar flataktige steinar reist på kant i fronten
Steinane kiler kvarandre fast. og litt matematisk samanligning mellom flattliggande og kantstilte steinar vil vise at det skal mange gongar så stort vasstrykk til for å løfte den kantstilte steinen.

Pä Grøtavær har dei klart å lage både steingjerder og steinvor av nesten kulerund stein – sjøl veit korleis dei fekk det til, men voren står no der.

Der voren ligg i eit «stråkland» i eit sund eller ein fjord der båra kjem mest langs landet og frå eine sida, er det vanlig med rausmur mot veret og murt innside Slik blir bårekrafta tatt imot gradvis, og om ein og anna rausmurstem kjem ut av lage, så treng vi ikkje å renne til med reparasjon straks.

Grindvor på Stakken
Og så var det vi i «Arctandria» som fekk overta ei tomt med stort sett småstein i fjæra og lite høve til jorddyrking. Her står havet rett på, og å legge opp en vor av slik stein, ville ha ført til eit evig arbeid med rydding i støa. Så blei det planlagt ein gnindvor, og den burde helst vere ferdig når «Salarøy» skulle i naustet.

Grindvoren har ikkje lang tradisjon her. Det trengs minst eit vinterbrensel av stokk og staur, konstruksjonen må boltes i hop. og så mykje bolt ville ha kosta ein normal lofotllott i 30-åra.

Det blei kjøpt 10 kubikkmeter ospetømmer i tre-meterslengder og alle dimensjonar. Ospa har godt ord på seg som kaipålar, lunnar og anna som skal stä i saltvatn. No strides dei lærde om dette, men vi får no sjå kor lenge stakkenvoren står før pelmakken tar han Ospa er i alle fall lett å arheide med – lett i vekt, lett å økse og bore i og lett å kløyve der vi ikkje har bruk for rundtømmer.

Hovedprinsippet for planlegginga:
Høgda: Voren skulle ikkje stenge passasjen forbi tomta ovafor flomålet.
Lengda: Fembøringen skulle kunne flyte inn og ligge langs voren i heile si lengd på normal flo
Breidda. To mann skulle kunne passere kvarandre trygt oppe på voren.

Voren er bygd med 2, 5 meters stavgolv og er knapt 2,5 meter brei At han skrår litt i forhold til strandlinja kjem av ei samling med svære stemar i den nerste delen. Dei måtte bygges inn i voren.

Bygginga var einmannsarbeid, verktøyet var øks og buesag, spett og brekkjern, navar,(seinare maskinbor) løftesaks, bindhakar, baufil og to skrunøklar. Pålane står berre ein
fot ned i botnen og skrår innover med eit par grader. Dei er frå 20 til 25 cm tjukke. Det blei sett opp to stav-golv i gongen. Liggarane er halvkløyvingar, og gjennomgangarane er dei tynnaste rundstokkane.
Stokkane er hogd litt saman med øks det gir voren ein lettarc. men samtidig kompakt karakter. samtidig som konstruksjonen blir stødigare

Evig saltimpregnering
Boltane er gjengestenger av billig type. Store mengder med mutrar og firkantskivcr går det med Boltane blir kappa med baufil etter at mutrane er stramma Kappendane som det skal ny mutter inn på, må raspes litt mot em stein; det tar flisene slik at mutra kan ta gjengar. Utvcndig mot støa er boltendane hogd litt inn i pålen for å unngå skade på båten

Det er lett å holde høgda på voren horisontal. Det er alltid ein honsont å sikte etter. og i breidda kan vi bruke rei og water. Pålane blir ikkje kappa i rett lengd før etter at konstruksjonen er ferdig. Sett igjen ein og anna lengre ende som fortøyningspåle.

Voren er heilt overflødd ved nesten alle springflør, og er saltimpregnert heile tida.

Liggarane langs sidene må legges så tett at «småstein» held seg pä plass. Det blei tenkt på ä reise staur tett i tett innafor liggarane, men det ville ha blitt eit veldig arbeid: pent ville det vel heller ikkje ha blitt med den materalen vi hadde tilgang til.

Glipet mellom liggerane må ikkje være sterre enn at vi har stor stein nok til å legge i framkantcn. Det er penast når flataktig stein får ligge.
Den flate side av halvkløyvingane vendcr inn i voren, rotendane vender ned mot havet, og eventuell bue i stokkane har ryggen opp Til å holde f’ast stokkane under arbeidet kan vi bruke bindhakar (har lett for å forsvinne) eller tvinger (har lett for å ruste) Bindhake er lettvint og held godt mens vi borar bolthol.

I førstninga var steinfyllinga lett gjort. Voren var låg, han var lagt langs steindungen frå ryddinga av støa, og problemet var stort sett å få rydda plass til grinda. Halve vorlengda var ferdig før det blei nødvendig å bære stein.

Lunnar og kulturlandskapsmidlar
Shk voren står no i L999 er han ikkjc ferdig. Han skal ha to stavgnlv til, då kan ein småbåt ligge for dragtau med fcste f’remst på voren. Båra bryt stein ned i støa av og til. Dette må vi regne med – det er betalinga for ä ha ein vor som skal høve når femborineen skal losses og lastes.

Det er lagt ut lunnar for fembøringen med 2,5 meters avstand. Dei er stukke inn i vorcn eller haka fast i pålane, og festa med doble pålar i ytterenden. Det blei brukt for lite tid til dette, og fleire lunnar har løsna gjennom åra.

Dersom du har lite med høvelig fyllstein i fjæra, sä ta likevel ikkje meir frå fjræra enn høgst nødvendig. Det er snart gjort å ødelegge fjæra og få uventa sandbankar opp i støa. Inne i voren kan du bruke all slags stein som kan hentast både her og der, men den synlige steinen bør være av fjærestein og i alle fall ikkje skotensiein.

Den som har eit gårdsbruk i drift og ein forfallen steinvor, kan få tilskot av *kultur-landskapsmidlar for a sette han i stand. Det er positvt at offentlige midlar kan brukes til slikt, og det har fleire gode sider enn herre det at vi får ein brukbar vor. Det meste av arbeidet med ein grindvor må gjeres med handmakt – handtverkene tømring og muring blir halde ved like, og i eit velstelt kulturlanåskap er det tnvelig å bo.

*»Spesielle tiltak i landbrukets kulturlandskap» – dette er ein del av jordbruksavtalen.