Åttringen Håløygen

25 år i Håløyglagets eie 1973 - 1998
Fra Arctandrias Skrifter nr. 10, 1999 av Helge Kristiansen:

Det hele begynte vel allerede i 1971, da var vi en gjeng som satt rundt bålet på "Sigurd­haugen" og snakket om seiling med Nord­landsbåter. Under samtalen kom vi inn på den da relativt nystartete "Ferderseilasen", som var en havseilas med start i Frogner­kilen, til Ferder fyr, og med mållinje ved Filtvedt fyr mellom Drøbak og Horten, "Vi har jo båt", sa Sigurd (Lorentzen) "hvorfor f... deltar vi ikke, det vil jo gi Håløyglaget god presseomtale?" Som sagt så gjort. vi bestemte oss allerede der for at i 1972 såskulle "Kobben" (2½ rom, 17 fot) delta i Ferderseilasen.

Neste år meldte vi oss på og i juni 1972 gikk startskuddet for årets seilas utenfor Dronningen i Frognerkilen. Vi var plassert i klasse for turseilere og ledet faktisk klassen fra starten lørdag kl. 14.00 og helt til neste morgen, noen få mil fra mål. Der ble vi i motvind og malstrøm forbiseilt av to store turseilere, men vi ble faktisk nr. tre. Det beste ved hele seilasen var likevel den store oppsikten vår deltagelse vakte hos media. Aftenposten hadde et stort bilde av oss på første side, og vi fikk behørig omtale inne i avisen.

Lofotposten intervjuet Sigurd som der uttalte at vi veldig gjerne skulle ha fått tak i en åttring, som vi kunne drive med på Oslo­fjorden. En kjenning av Arild Fyhn Johansen tok da kontakt og fortalte at han var eier av en åttring som sto i et naust påHelgøy i Nord-Troms. vi ble voldsomt interessert og satte umiddelbart i gang arbeid for å få overta denne båten.

Forberedende arbeid for å motta båten
Det ble nedsatt ei arbeidsgruppe som hadde som mandat, først å skaffe seg rede på båtens tilstand, dernest å lage et forslag på hvordan vi skulle få den til Oslo, alt dette selvfølgelig med kostnadskalkyle. Arbeids­gruppen startet med å skrive tiggerbrev til SAS og Braathen for å forsøke åfå gratis billetter til Tromsø for å besiktige båten. Både Braathen og SAS tildelte oss da gratis tur/retur-billetter.

Arild Fyhn Johansen ble sendt til Helgøy for å ta åttringen i øyesyn. Han fikk med seg far til daværende hyttestyremedlem, Brit Nilsen, fra naboøya Vannøy. Arild satte på bånd­opptaker når de gikk over båten i naustet på Helgøy. Arbeidsgruppa kunne etterpå sitte i Oslo å høre denne båtkyndige mannens kommentarer etter hvert som han gikk over båten. Etter å ha hørt på opptaket var vi ikke i tvil om at denne båten målte VI ha til Håløyglaget. Et nytt tiggerbrev ble skrevet til kystsamseilingen Nord Poolen, med del samme resultat. Vi fikk tilbud om gratis frakt fra Tromsø til Oslo. Da gjensto det bare å overbevise Håløyglagets medlemmer om at dette tilbudet måtte vi si ja til. Dette gikk også greit, og i juli 1973 sto båten på kaia på Vippetangen i Oslo.

Åttringens ankomst til Oslo og "Håløygheimen"
Men nå fikk vi et problem: vi hadde regnet med at vi kunne frakte den på en vanlig båthenger til Håløygheimen. Men del gikk fort opp for oss at dette ikke var mulig. Vi hadde organisert en masse folk ut til Håløygheimen en kveld for å hjelpe til å få båten på plass nede ved båthavna. Vi som var på kaia i Oslo for å sette den på tilhengeren, måtte reise til Enebakk uten åttringen. Stemningen var temmelig nedtrykt da vi satt ca. 20 personer og spiste nystekte vafler, men uten at åttringen var kommet på plass.

På veien hjem om kvelden satt jeg på hos Aksel Vangen; da vi kjørte gjennom Råken­dalen, sto det parkert en semitrailer langs veien. Jeg sa at det var en slik en vi burde ha for å frakte åttringen til Håløygheimen. Da bråbremset Aksel og rygget tilbake med følgende kommentar: "Vi må vel kunne spørre eieren av denne traileren". Klokken var nesten 23 på kvelden, men jeg gikk opp på en terrasse hvor det satt noen mennesker og spurte om det var noen som eide denne traileren. En mann meldte seg, og jeg fortalte han om vårt problem. Han tilbød seg umiddelbart å frakte båten ut til Lyseren om to dager, han skulle kun ha betalt for den dieselen han ville bruke.

To dager senere ble så åttringen fraktet til badeplassen ved Lyseren og så rodd over til Håløygheimen

Restaureringsarbeid på Håløygheimen, sommeren 1978

Restaureringsarbeidet
Høsten 1973 startet så arbeidet med å sette åttringen i driftsmessig stand. En meget stor dugnadsinnsats ble her gjennomført, med Sigurd som sikker arbeidsleder. Vi fortsatte med våre tiggerbrev som ga oss gode og billige rekvisita til restaureringsarbeidet.

Vi brukte høsten og vinteren til å få tak i materialer som vi fikk fra Mo i Rana, spiker (saum) fra spikerverket (gratis), og andre ting som vi trengte til arbeidet. Det ble tatt prøver av den gamle malingen som var på båten. Prøvene ble analysert i labratoriet hos Alf Bjercke som laget maling til oss med nøyaktig de gamle fargene, også dette gratis.

Vi fikk kontakt med en pensjonert seilmaker i Vardø som sydde både storseil og toppseil vinteren 1974/75. Hovedarbeidet med restaureringen­ foregikk altså i ett år, fra mai 1974 til juni 1975.

Allerede i 1974 visste vi at Noregs Ungdoms-lag skulle holde sitt årsmøte og landsstemne i Kristiansand i 1975, og vi begynte å leke med tanken om å seile våre utsendinger på gammeldags måte til stemnet.

Navnekonkurranse og forberedelse til seilas til Kristiansand.
Høsten 1974 hadde vi bestemt oss for dette, og hele arbeidet ble deretter rettet inn på at båten måtte være sjøklar våren 1975. Samme vinter utlyste vi en navnekonkurranse i laget om hva båten skulle hete. l arbeidsgruppen hadde vi snakket om dette, og vi synes vel at navnet ga seg sjøl. Men for skams skyld måtte vi vente på innsendte forslag til navn. De kom i tur og orden, og omtrent samtlige hadde samme forslag, nemlig "Håløygen". Så vidt jeg husker så var det kun ett forslag på "Midtnattsol".

Da lagsmøtet skulle behandle forslaget, applauderte samtlige for navnet "Håløygen".

I juni 1975 var så den store dagen kommet da vi skulle sjøsette en ferdig restaurert åttring. Det ble sendt ut pressemelding, og Aften­posten stilte opp og laget reportasje fra "sjø"­settingen på Lyseren. I pressemeldingen hadde vi sjølsagt tatt med at vi skulle seile våre utsendinger til landsmøtet i Kristiansand på gammel måte. Aftenposten spurte da om de kunne få være med for å lage en daglig reportasje fra seilasen. Gjett om vi ble glade, nå hadde vi sikret oss stor mediaoppmerk­somhet for seilasen. Under restaurerings­arbeidet hadde det gått opp for oss at et medlem, Ragnar Sigurdsen, disponerte en semitrailer i sitt arbeid. Han stilte nå velvillig opp og fraktet båten til Oslo, hvor den fikk salt hav under kjølen.

Den siste fredagen i juni 1975 var så avreisen fra Honnørbrygga i Oslo. Vi hadde alle gode makter med oss; det blåste litt friskt fra nord, og solen skinte fra skyfri himmel. Vi hadde fastsatt avreisen til kl 19.00, og allerede kl 18.00 var Honnørbrygga stappfull av mennesker som ville studere båten og se på starten.

Jomfruturen
Så startet en seilas som alle som var med, vil huske hele livet. Vi heiste seilet ved brygga, og båten sjøt fart med en gang. Siden dette var en fredag kveld, var det relativt mange båter på tur ut fjorden. Vi innhentet dem alle i tur og orden, utenfor Nesoddtangen tok vi igjen en stor havseiler med to mastere. Han satte opp spinnakeren da han oppdaget at vi var i ferd med å seile ifra han, men ingen spinnaker hjalp, etter en time så vi han ikke bak oss.

Ved Fuglehuk fyr begynte bølgene å bli større, og farten var så stor at vi tok ned toppseilet for å få en mer stabil båt. Likevel holdt vi en gjennomsnittfart på 11 knop mellom Fuglehuk og Ferder fyr, og det er meget, meget raskt.

Neste morgen var vi allerede i Jomfrulandsrenna, og lørdag kl. 14.00 passerte vi Arendal. Søndag morgen tok vi i land på en holme utenfor Lillesand, og om ettermiddagen seilte vi inn til Lillesand for at vår journalist fra Aftenposten skulle få sendt sin "dramatiske" reportasje til avisen. Natt til mandag overnattet vi på en holme, og mandag kveld ankom vi Fantesundet utenfor Kristiansand.

Om "Håløygen" og Håløyglaget ble det sagt følgende:

  • "Håløygen" er en veteran av veteranene, bygd i Rana i 1880.
  • Tilhørt på Helgøy i Nord-Troms.
  • Tatt vare på og restaurert av Håløyglaget Oslo i perioden 1973 -1975
  • Var en av de første av de gamle Nordlandsbåtene som ble tatt vare på.
  • Håløyglaget var initiativtaker til bevaring av gamle Nordlandsbåter, en bølge som spredte seg til Nord-Norge hvor det i dag er stor aktivitet på dette området.
  • Det kan ikke dokumenteres at "Håløy­gen" var med i Trollfjordslaget i 1890, men den kunne godt ha vært det da den var brukt på fiske i Lofoten i alle sine aktive fiskeår.
  • Det ble også kommentert at den var en skarpseiler som hadde oppnådd 13 knops falt i gjennomsnitt i ytre Oslofjord på turen til Kristiansand i 1975.

Vi kan kort si at hele turen var en drømmeseilas med stor mediaomtale. Vi skulle ikke ankomme Kristiansand før på onsdag formiddag, men tirsdag kveld ble vi oppsøkt ute i skjærgården av "Fædrelands­vennen" som ville lage en reportasje før vi ankom. Da vi klappet til kai i Kristiansand, ventet NRK på oss, og vi kunne lese Fædre­landsvennens reportasje om oss fra turen.

Etter minnerike dager i sørlandsbyen gikk turen tilbake til Oslo og bøyeplass i Paddehavet.

Makkangrep og deprimerende høst
Litt ut i september fikk vi telefon fra slippen på Padda om at båten lå tungt i sjøen og måtte lenses. Dette ble gjort samme kveld, men etter to dager kom det ny telefon om det samme. Vi fikk da mistanke om at noe måtte være alvorlig galt, men vi var ikke i stand til å finne noen lekkasje på båten.

Det ble da besluttet å frakte den ut til Håløygheimen for vinterlagring. Båten skulle tas på trailer ved Kongen i Frognerkilen, og under turen over fjorden blåste det litt motvind slik at vi fikk en del slag av sjøen mot båten. Da fikk vi vårt livs sjokk, inn i båten strømmet det nå makk som hadde gått inn i bordene under vanns; dette var årsaken til lekkasjene.

Det var en meget deprimert gjeng som fikk plassert båten på bil, og senere på sin faste plass på Håløygheimen. Ingen av oss hadde noen særlig tro på at den noen gang ville komme på sjøen igjen.

Nytt restaureringsarbeid og ny optimisme
Samme høst ble det bygget et overbygg av plast, og av forskjellige årsaker ble den stående urørt i 1 ½ år helt til i mai 1977. Da ble det tatt et initiativ fra lagets formann, Asbjørn Gabrielsen, om å foreta ei vurdering om båten i det hele tatt kunne restaureres, Nå var det mange som mente at dette nok kunne la seg gjøre, og da var det bare å sette i gang med vanlig entusiasme. Sigurd Lorentzen, som imens var flyttet til Rognan, ble kalt nedover i pinse-og 17. mai-helga for å lede starten på arbeidet.

Alle bord som var makkangrepet, ble revet ut, material ble på ny innkjøpt fra Mo i Rana, og mange hobbysnekkere fikk sin ilddåp under dette arbeidet. Hele dette store restaurerings­arbeidet tok tre år, og ble avsluttet med bygging av ny løfting, da vi ikke var fornøyd med den første vi bygde.

Sommeren 1980 var så "Håløygen" igjen i tipp topp stand og ble fraktet til Oslo under stor jubel fra medlemmene. Under restaur­eringsarbeidet hadde vi fått hjelp av direktør Molaug ved Norsk Sjøfartsmuseum til å fri økonomisk støtte fra Riksantikvaren. Dette var kjærkomne penger, og hadde det ikke vært for denne støtten, så hadde nok ikke "Håløygen" blitt restaurert.

Da den nå var ferdig, tilbydde Molaug oss fast, gratis plass i "Gjøahavna" på museet, med vinterlagring på museets eiendom. Dette var midt i blinken for oss; her hadde vi en utmerket, utadvend plass som vi håpet skulle gi Håløyglaget god PR.

Aktiv bruk i 10 år
Nå ble det litt mer fart i sakene; det ble organisert faste kveldsturer hver onsdag i sommerhalvåret, og en rekke helgeturer som i hovedsak gikk i indre Oslofjord. Overalt hvor vi viste oss, vakte båten oppsikt, og det er ikke få ganger vi ble oppsøkt av andre båter på fjorden som ville vite mer om "Håløygen". På en kveldstur kom plutselig Kong Olav seilende opp på siden av oss for å hilse og gi båten sin fulle anerkjennelse.

I denne 10-års perioden deltok "Håløygen" i en rekke arrangmenter som Sjøfartsmuseet og kystlaget Viken arrangerte. Den deltok i Kystens landsstemne i Horten, hvor den defilerte forbi kongeskipet, og fikk første­side-oppslag i Tønsberg blad.

I 1983 ble Noregs Ungdomslags landsstemne arrangert i Oslo. I den forbindelse fikk "Håløygen" æren av å frakte bodstikka på siste etappe fra Bygdøy til Rådhusbrygga. Dette er ei bodstikke som går på kryss og tvers i hele Norge fra ungdomslag til ungdomslag og alltid ender på årets landsstemne. Nå fikk "Håløygen" æren av å frakte denne på siste etappe til Rådhusbrygga.

Hver høst arrangeres det et veteranbåtstemne ved Akershus festning; her deltok "Håløygen" en rekke ganger.

Ny stor Sørlandstur
Med suksessen fra seilasen til Kristiansand fortsatt i minne bestemte man seg for å foreta en reprise da Noregs Ungdomslag i 1988 skulle ha sitt landsmøte og stemne i Grimstad. Heller ikke denne gangen manglet det på interessene, og turen ble gjennomføn i samme ånd som i 1975. Også denne gangen vakte Håløygen stor oppsikt og fikk stor media-omtale i avisene langs kysten til Grimstad. I tillegg til å seile utsendingene fikk "Håløygen" også denne gang æren av å frakte Noregs Ungdomslags bodstikke fra forrige landsstemne.

1990-åras nedtur
Etter turen til Grimstad har det stadig gått nedover med aktiviteten, både i laget og rundt "Håløygen". Fra midt på 90-tallet ble båten stort sett liggende enten på land, eller kun i fortøyningen ved Sjøfartsmuseet. Den var nok brukt på enkelte kveldsturer, men helge-turer var det slutt på.

I 1997 ble båten stående på land uten å være på sjøen i det hele tatt. For det første så har ingen trebåt godt av det, og det var heller ikke i tråd med den avtalen vi inngikk med giveren av båten.

"Håløygen" heises opp i båten som fraktet den nordover

"Håløygens" hjemtur til Troms
Årsmøtet i Håløyglaget 1998 nedsatte derfor ei arbeidsnemnd som fikk i oppgave å forsøke å avhende båten til Tromsø Museum, i tråd med avtalen mellom Håløyglaget og Karl Figenschau.

Hytte-og båtstyret fikk frist til 15.mars for å avklare om det var interesserte medlemmer eller andre som kunne tenke seg å drive båten i Oslo etter forutsetningen. Det ble holdt et møte blant interesserte den 18. mars. Møtet fastslo at interessen var så liten at det eneste riktige ville være å ta kontakt med Tromsø Museum.

I juni måned var det så avklart at Tromsø Museum ville overta båten. De ville inngå en avtale med kystlaget Arctandria om drift og vedlikehold.

Tirsdag 7. juli ble den så sjøsatt fra Norsk Sjøfartsmuseum og foretok sin siste tur i Oslofjorden, fra Sjøfartsmuseet til Vippe­tangen for å bli heist om bord i en lastebåt med kurs for Tromsø, hvor den ankom torsdag 16. juli.

Kystlaget Arctandria satte umiddelbart i gang for å gjøre den sjøklar, de aktet nemmelig å seile den til forbundet Kystens landsstemne i Kabelvåg. Videre ønsket Tromsø Museum at "Håløyglaget" foretok en formell over­rekkelse av båten under stemnet.

Overrekkelse av "Håløygen" og defilering i Lofoten

Overrekkelsen av "Håløygen. F.v. Arne Pedersen, Arne Hole, Ame Aspenes (Arctandria), Rob Barrett (Tromsø Museum) og Helge Kristiansen (Håløyglaget)

Siden undertegnede hadde planlagt å delta i kyststemne sammen med en annen tidligere håløyg og høvedsmann, Eirik Strand, fikk vi oppgaven med å foreta overrekkelsen.

Den første stemnedagen skulle det være rekonstruksjon av "Trollfjordslaget" i Troll­fjorden. Vi var tre gamle håløyger som var om bord i Eiriks båt i Trollfjorden allerede fra kl. 11.00 på formiddagen.

Ved 14-tida stemnet "Håløygen" inn fjorden for årekraft. Vi dro bort, presenterte oss, og ble enige om å møtes når vi ankom Kabelvåg om kvelden. I løpet av torsdag fikk vi vite at "Håløygen" var en av båtene som var uttatt til å defilere på Svolvær havn lørdag formiddag. Jeg og Eirik ble inviter til å være om bord under defileringen. Del var en innbydelse som vi satte pris på.

Lørdag formiddag defilerte så alle uttatte båter forbi ei fullsatt dampskibskai, med historiske kommentarer til hver båt.

Kl. 17.00 skulle Håløyglaget foreta den formelle overrekkelse av "Håløygen" til Tromsø Museum. Da var flytebrygga så stappfull av gamle håløyginger, folk fra Arctandria, og andre interesserte at den holdt på å gå rett til bunns.

Undertegnede åpnet med å si litt om Håløyglaget og bakgrunnen for at "Håløygen" hadde vært i vår eie i 25 år. Jeg sa også noen ord om hvorfor vi nå ville overlate den til Tromsø Museum.

Så overrakte jeg den til representanten Rob Barrett, nestleder i Tromsø Museums styre, med en fotomontasje og tekst som begynte med: "En håløyging vil hjem". Han takket Håløyglaget for måten de hadde gått fram på, både med å ta vare på båten, og at når vi ikke lenger kunne det, overholdt avtalen med Karl Figenschau og tok kontakt med Tromsø Museum. Deretter overrakte han et sett med tomlinger og angreknapp som takk for båten. I tillegg betalte museet den med ei krone, da det betydde utur å ta i mot en båt i gave. Han sa videre at museet ikke hadde muligheter til å holde båten i drift, derfor var det inngått avtale med kystlaget "Arctandria" om drift og vedlikehold av båten. Så overrakte han den til Arne Aspenes, formannen i "Arctandria".

Formannen takket for at de var vist tillit til å ta vare på båten, og sa at slike forespørsler kunne man ikke si nei til. Deretter takket han Håløyglaget for initiativet og sa at Håløyglagets medlemmer var hjertlig velkommen til Tromsø for å være med på seilturer, og hvis vi ville låne båten en ferie-uke, så var vi velkommen til det.

Så var det hele over, og gamle håløyginger forlot brygga med et visst vedmod, en epoke var over i Håløyglagets historie.

HÅLØYGSANG
av Leidulf Olsrud

Og Håløygen hamna i Tromsø by.
Vett sægel my boys, å hå!
Han ville så gjerne bli nordnorsk på ny.
Vett sægel my boys, å hå!
Og Håløygen skulle på Storvågan-tur,
men då fekk vi slåst med han Gammelsjur,
og draugen og mar-melen la seg på lur.
Vett sægel my boys, å hå!

Vi sette i gang
og hammar'n klang.
Men plutselig kom vi i mankamang,
"Helge sin spiker er passelig lang,
så går vi på spikerslang"!

Og Håløygen lak som en melkesil.
"Skift nagla my boys, stå på"
For bætterde' skal vi tel Vågan med stil'
Skift nagla my boys, stå på"!
Vi tetta med surka og silikon
og vassa i sagmått og høvelspon,
og formaj'n nekta oss permisjon:
"Skift nagla my boys, stå på"!

Og båtskrapa klang,
klang dagen lang.
"Snart har vi en åttring av første rang'"
Ryggen fekk gnagsår av tørka tang,
og øran og jeipen hang.

Så skal du tel trutnings, ditt pokkerns vrak!
Så sette vi, sett i HÅ!
I vantjernan får vi et grepa tak,
så sette vi, sett i HÅ!

Men jernan var rusta og taket var kvast,
så bar det tel smeden i hui og i hast,
og straks over midnatt var nyjernan fast.
Så sette vi, sett i HÅ!

Hør vantjernets klang
for sjette gang.
Det hjelpe med bannskap og temp'ramang
kom og søng med i en vantjernsang:
"Hold på! Kom igjen! Tjo bang!"