Hopp til innhold

Skrevet av Arne-Terje Sæther. Fra Ottar 2/2002, nr. 240. Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum - Universitetsmuseet

Et stadig tilbakevendene spørsmål for mange er hva skal jeg smøre båten med? Hva slags maling er best og hvordan skal jeg stelle riggen og seglet?

Mange spørsmål med utallige svar. Jeg vil her prøve å lage en liten oppskrift med utgangspunkt i de erfaringene vi har gjort oss med fembøringene Drauen og Salarøy, samt diverse småbåter. Men spør du noen andre, så får du garantert ei anna oppskrift. Jo flere du spør, jo flere uovertruffene varianter får du, og forvirringen blir stadig større. Er du av det vitenskapelige slaget kan du prøve alle og skrive en artikkel i Ottar, men det viktigste er at båten og utstyret blit smurt og stelt når det trengs.

Båten

Detaljer av maling og krakkelert tjære på Salarøy

Den beste tida å smøre på er i den varme årstida. Smurningen trekker godt inn, tørker fort og gir godt resultat. God tørk og lang herdingstid gjør smurningen sterk. Men så er det jo noen ganger slik at for eksempel fembøringen skal tidlig ut for å seile til Lofoten i mars og er i bruk fram til høsten. Derfor har vi delvis praktisert å sette båtene tidlig opp om høsten for å smøre dem før vinteren setter inn. Den når ikke å tørke veldig mye før de skal ut, verken smøring eller maling, men det er bedre enn ingenting.

Rein milebrent tjære
Blandinga man skal bruke varierer etter hvor lys eller mørk man vil holde båten. Ønsker du det beste for båt og aksepterer at den blir mørk med tida, vil jeg anbefale rein milebrent tretjære. Smører man båten med rein tjære får man et slitesterkt lag som bevarer treverket utrolig godt. Dessuten er det ingen skraping på selve smurningen. Har man fått et godt lag med tjære holder det som regelet med ett strøk hvert år. En positiv virkning er at når sola steiker på tjæra, så mykner den og fortsetter å impregnere treverket. Så sjøl om den mørke overflata tiltrekker seg varme, kan det se ut som om det bevarer treverket bedre enn om båten er smurt med en lysere men tynnere blanding. Desverre er stort sett alt av “butikk tjære” tilsatt et eller annet lugubert produkt for å gjøre den mer smørevennlig og/eller prisvennlig og bør derfor unngås. Noe som resulterer i at den overhode ikke har de egenskapene man kan forvente. Sjøl om det står milebrent tjære så er nok gjerne den mila av en mer moderne art. Derfor må man handle direkte med produsent, og det er jo like bra, så unngår man alle fordyrende mellomledd.

  • Rengjør båten med skrape i suene for å fjerne skit som sitter fast i tjæra.
  • Stikk opp vågrissene (vannløpene i suene under banda)
  • Bruk milebrent tjære direkte fra produsent
  • For å gjøre tjæra mer smørevennlig, varm den opp til maksimum 60 grader i vannbad.
  • Vil du gjøre den enda smidigere kan du tilsette litt lysa (1/4-1/3). Lyse er fløyta råtran fra “leverstronken” du har stående i nausthjørnet. Leverrestene som blir igjen kalles grakse, og er ideell å smøre lunnan med når du skal sette båt. Hunden din vil også sette pris på denne grauten og vil komme heim med en pust som gjør den normale tørrfiskånden til en duft av velvære.
  • Smører du med rein tjære innvendig og den ikke får herde skikkelig, er det ikke til å unngå at man oppnår en viss borrelås effekt. Derfor har vi praktisert å tilsette tjæra 30-50% amerikansk terpentin. Det gjør at det tørker litt raskere, men blir knapt så slitesterkt.
  • Tynner vi tjæra innvendig smører vi med flere strøk, alt etter hvor slitt det er. 5-6 strøk er ofte nødvendig.
  • På de store båtene som ligger ute hele sesongen, smører vi Black Varnish nede i kjølen, på kjølbordet og bak masta også på nersandhalsen (nest nederste bordgang på fembøringen). Dette for å begrense at det blir sleipt og trasig som det kan bli i bunnvannet på en tett båt. Det kan også forhindre pelemakkangrep fra innsida, som det påstås kan forekomme.

Ny båt
En ny båt vil man kanskje velge å behandle annerledes fordi man gjerne vil bevare “nybåtpreget” ei stund. Regelen her er at man starter med en tynn blanding, feiter den opp etter hvert og smører til treverket er metta opp. Antyder nedenfor hvor mange strøk som går med, men det er ingenting i veien for å øke på. Det smøres vått i vått helt til de siste strøka. Da kan det tørke mellom hvert strøk. Her lønner det seg å være omstendelig og gjøre skikkelig arbeid. Det bevarer båten godt og man sparer vedlikehold senere. Smør på varme fine sommerdager slik at det trekker godt inn. Skal båten bunnsmøres, smører vi ikke under vannlinja.

  • 80 % amerikansk terpenting og 20 % rå linolje. 5-10 strøk. Der hvor det skal males stopper du etter 2-3 strøk.
  • Linoljemengden økes til 40 %. 5-10 strøk.
  • 50 % terpentin, 40 % linolje, 10 % tjære. 5-10 strøk.
  • Har smurningen fått tørke godt og man ønsker en slitesterk hinne, kan man tilsette ⅓ benarolje i den siste blandinga og smøre et til to strøk ekstra. Her må det tørke mellom hvert strøk. Øker man mengden benarolje vil man få en lakkhinne og det er ikke ønskelig. Det blir glatt og stygt. Nordlandsbåten er en bruksbåt, ikke et møbel.

Det er en del ferdigprodukter i handel. Som regel ender man opp med dårlig tjære og White sprit til 150 kr pr. liter. Derfor blander vi suppa sjøl.

Bevare båten lys
Ved videre vedlikehold av lys båt er det i grunnen kvaliteten og mengden tjære i smurninga som bestemmer fargen. Den fineste tjæra er lys og fin og dermed tåles det også større mengder oppi bøtta. Har du blandingsforholdet 50 % terpenting, 40 % linolje og 10 % tjære som utgangspunkt, er det bare å øke mengden tjære etter smak og behag.

Maling

Av alle de båtene vi får inn til reparasjon på båtbyggeriet dreier sikkert 50 % seg om råteskader pga maling. Rekka og lignende er malt med tilfeldig valgt maling fra Samvirkelaget. Denne malinga blir altfor tett og dermed lukker den vannet inne i treverket og resultatet blir at det råtner. Det er derfor svært viktig at malinga puster slik at fuktigheta får sjanse til å fordampe. Vi foretrekker sjøblanda linoljemaling. Da har man full kontroll med hva malinga inneholder. Dessuten gir denne malinga en helt annen overflate enn “kjøp maling”.

  • Grunn med 2-3 strøk av den tynneste blandinga beskrevet under “Ny båt”
  • Blanding av maling:
    • Start med pulveret i glasset.
    • Bland litt og litt terpentin, og rør til en pasta for å unngå klumper.
    • Tilsett linolje og terpentin. ⅔ kokt linolje og ⅓ terpentin.
    • Blandingsforholdet i malinga er ca. 1 del pulver og 1 del veske.
    • Rør godt om.
    • La malinga stå i et døgn slik at pulveret får løst seg opp.
  • Pulveret synker til bunns, så rør godt om før du begynner å male.
  • Terpentinen gjør at malinga tørker fortere, men gir kanskje mindre slitesterk overflate.
  • Tynn maling med terpentin medfører at strukturen i treverket syns bedre. Det syns vi er finere enn at malinga ligger som et tykt lag utenpå.
  • Antall strøk kan variere med dekkevnen. Ingen skraping er nødvendig ved vedlikehold, det er bare å male over.
  • Er malinga lite slitt, kan man smøre bare linolje og terpentin for å friske opp fargene.
  • Sikkativ er et middel som brukes for å få det til å tørke hurtigere. Det brukes 5 % sikkativ i malinga, men dette har vi liten erfaring med. Dette skal også etter sigende gi mindre slitesterk maling. Det kan se ut som alle midler for å få malinga til å tørke hurtigere gir dårligere maling.

Malingspuler kan sikkert kjøpes mange plasser, med Ekjord Fargehandel i Oslo har vist seg å ha et godt utvalg. Er man nybegynner kan det være vanskelig å orientere seg i pulverenes navneterminologi. Derfor en oversikt over de fargene vi har benyttet på Salarøy:
- Kromoksyd grønn
- Engelsk rødt
- Titanhvitt
- Kobolt blå
- Sort
Det kan være at du foretrekker andre fargenyanser og forskjellige distriker hadde andre fargekombinasjoner, så det er bare å prøve seg frem.

Undervanns
Båter som ligger på sjøen over lengre perioder må beskyttes mot pelemakk og groing. At det gror sjøgress og rur på båten er ikke noe problem annet enn for farten, noe som kan være frustrerende nok når man ligger og kniver med naboen ute på fjorden. Pelemakken derimot, går inn i treverket og holder etegilde. Jo ferskere treverk, jo bedre. En ny båt kan være fullstendig ødelagt på to uker hvis forholdene ligger til rette. De små båtene er ikke noe problem. De står jo på land når vi ikke bruker dem, slik at de er lette og fine når vi skal ut å ro og seile. De større båtene, som ikke er så liketil å dra opp etter hver tur, må vi stoffe.

  • På ny båt smørers to lag Black Varnish (Blakk Fernis på norsk) under vannlinja. Pass på at vannlinja blir satt 1-2 tomme høyere enn der den “egentlig” ligger.
  • Ved senere vedlikehold flekkes det over der hvor Black Varnish har løsnet.
  • På noenlunde tørr Black Varnish smøres bunnstoff. Er det jernsaum i båten anbefales det ikke å bruke kobberholdig bunnstoff. Galvaniske strømninger vil raskt føre til at saumen begynner å ruste.
  • Forskjellige typer bunnstoff skal påføres til forskjellig tid for sjøsetting. Les på boksen.
  • Det er viktig å passe på at det blir smurt godt oppunder suene og under lotta framme og atte. Jo mer man får smurt under draget (stråkjølen), jo mindre vekster blir det også her.

Vær oppmerksom på at bunnstoff og i særdeleshet Black Varnish er sterk tobakk, så sørg for god utlufting når dette arbeidet utføres. Får du Black Varnish på huden bør det vaskes av så snart som mulig da det “brenner” ganske sterkt.

Riggen

Riggen består av mast, seil og tauverk. Treverket behandles som båten, bortsett fra rakken som kan kokes i talg slik at den glir lett. Seil og tauverk behandles på forskjellige måter, men en ting har de felles; linolje må man unngå. Den bryter ned bindemidlene i hampen som vil minste bruddstyrke radikalt.

Seil
Materialene som blir brukt til seil er lin eller bomull med hamp i telna. Barking er den vanligste måten å vedlikeholde seilet på. Bjørkebark er holdt for å være det beste, men orebark er brukt som tilsetning for å gi seilet en rødere farge. Nye seil bør brukes før de skal barkes, slik at impregnering i duken blir vaska ut. Det gjelder spesielt for bomullsseil.

Barkelåg fylles på det nye seilet

Bjørka lauper (slipper barken) først i juli. Barken skal slippe lett slik at den uten problemer kan flås av i store flak. Nevra har ingen verdi i denne sammenheng, så den er bare å flå av og bruke til et annet formål. I motsetning til når man tar kun never, så dør treet når man tar barken. Derfor kan det være lurt å avklare med grunneieren før man gyver løs på skogen. Barken skal tørke på en plass uten direkte sollys, deretter er det bare å lagre den tørt til man har bruk for den.

Barking
Som en tommelfingerregel så kan vi si at det skal 1-2 liter grovknust bark pr kvadratmeter seil. Alt etter tykkelsen på duken. Vi bruker ca 1 liter sjøvann pr liter bark. Det gir ei kraftig blanding.

  • Barken må legges i bløtt ca 14 dager før barkinga. Det er en stor fordel å finknuse barken i for eksempel ei kompostkvern. Er det for hardt for kverna kan barken bløtlegges et par dager før den kjøres gjennom.
  • Det er greit å bruke et oljefat til å bløtlegge barken i, slik at det samme karet kan brukes til koking.
  • Lågen skal koke et par timer. Vi rører av og til under hele prosessen.
  • Bå har vi i litt krystallsoda. Det skal ikke mye soda til, 100 g på 50 liter låg er gjerne nok. pH verdien skal være ca 6 sies det. Bruk lakmuspapir for å bestemme surhetsgraden. Lågen kan koke over når sodaen has i, så det er lurt å ha ei bøtte sjøvann stående klar til å slå oppi. Fargen går nå over fra brun til lilla.
  • La det så koke en times tid igjen.
  • Når lågen har kjølna til ca 60 grader, blander vi i litt tjære, 1 dl på 20 liter låg, og gjerne like mye lyse. Står middag og venter, kan man kjølne lågen ved å slå oppi litt sjøvann. Men lågen blir tynnere da, så jeg vil anbefale å ha klarert på forhånd om at det blir seint denne dagen og la lågen kjølne av seg sjøl. Er lågen for varm klumper tjæra seg, er den for kald blander den seg ikke. Rør gjerne ut tjæra med litt låg i ei bøtte før du har det oppi. Da har du litt mer kontroll.
  • Når lågen har kjølna kan vi starte med sjølva barkinga. Er det et lite færingseil trenger du ikke rare koppen. Til et større seil er det fint med et barkekar.
  • Start med litt bark i botn på karet. Ha seglet oppi etter hvert som man auser på låg. Trø gjerne litt rundt i karet for å få seglet godt nedi. På bomullsseil er det lett å få helligdager, så her må man gjerne være nøye. Barken kan bare ligge igjen i kokekaret.
  • Legg litt stein oppå for å tynge seglet ned.
  • La seilet ligge ca et døgn
  • Heng det opp til tørk. Jo lengre det får henge før det blir tatt i bruk, jo bedre sitter barkinga.
  • All krafta er ute av lågen nå, så det er nytteløst å barke flere seil etterpå.
  • Er det førstegangs barking er det ikke uvanlig at det tar svært lite farge. Trøsta er at det går bedre neste gang.

Et seil som er mye i bruk må barkes hvert år. I hvert fall de to første åra. Fargen er en god indikator på om seilet bør barkes. Sjøl om seglet er barka må man sørge for at det oppbevares tørst.

Seilsmøring
Er seilet stort, kan det være mer praktisk å smøre det. Seiler legges da flatt utover, helst oppå ei presenning. Smøringen tømmes oppå og smøres utover med for eksempel en piassavakost. Men oppskrifta er annerledes, her skal det litt ekstra snadder oppi.

  • 1 liter bark pr kvadratmeter seil er som regel nok ettersom lågen ikke skal dekke seilet i et barkekar.
  • Framgangsmåten er som for vanlig barkelåg, til og med krystallsodaen.
  • Får å få ei feitere blanding, blander vi nå inn hestetalg ifra hestens man. ½ kg pr 10 liter låg.
  • Talget må først kokes ut:
    • Grovhakk talgen og legg den i ei gryte
    • Fyll litt vann i gryta.
    • La det koke forsiktig under lokk.
    • Plutselig er vannet fordampet og talgen smelter. Nå er det viktig å passe på at talgen ikke blir brent.
    • Sil den gjennom et dørslag (kan ikke brukes til noe som helst etterpå).
    • Tilsett den varme talgen litt tjære hvis den skal lagres, slik at den ikke mugler.
    • Tomme melkekartoner er godt egnet for lagring.
  • For å få lågen til å oppta mer fett tilsetter vi engelskrødt fargepulver. Ca 2 dl pr 10 liter låg. Rør godt i den varme lågen.
  • 1 dl tjære pr 10 liter låg har i når lågen er rundt 60 grader.
  • ⅓ liter lyse pr 10 liter er også fint.
  • Når lågen har kjølna litt er det bare å smøre på. Helst på begge sider av seglet.

Etterpå er det bare å henge opp seglet til tørk. Jo lengre tørk jo bedre sitter smøringa.

Talging

En planke som er oppbygd gjør det lettere å arbeide når man skal gni inn talgen.

Talging er en skikkelig luksusbehandling av seilet. I riktig eldgamle dager brukt på ullseil, men vi så det første gang på et gammelt lite sneseil. Derfor ville vi prøve det på fembøringen Salarøy sitt storseil. I 1995 talga vi dette seilet, det første som fikk denne behandlinga i nyere tid. Erfaringene har vært veldig positive. Seiler blir vannavstøtende og krymper dermed lite når det blir utsatt for fuktighet. Det blir også svært vindtett. I frost og snø er det fremdeles mykt og fint. Dessuten er det kjempefin smurning for fingrene når man arbeider med det. Før denne behandlinga gjennomføres, er det en fordel om seglet er barka eller smurt et par ganger.

  • 1 liter rein sauetalg dekker ca 5 kvadratmerer seil. Forbruket avhenger av grovheten på duken. (Annen talg kan også brukes)
  • Talgen er kokt ut som beskrevet under Seilsmøring
  • Talgen varmes opp og tilsettes tjære - tjære ca 4 dl til 5 liter talg.
  • lyse, ca 8 dl til 5 liter talg
  • Blandingen smøres varm på seilet med en pensel. Viktig at det ikke blir for tykt. Da blir det et størkna talglag utapå duken som man ikke klare å arbeide inn.
  • Talgen gnis/arbeides inn i duken med en klut av grov strie.

Er seilet av en viss størrelse er det fordel å ha ordna seg med et lite arbeidslag. Å arbeide talgen inn i seilet er tungt og arbeidskrevende. Det er en fordel at det er varmt i lufta når dette skal foregå.

Stående rigg

Til stående rigg regner vi det tauverket som holder masta oppe: stag og vant. Tauverket i den stående riggen består av som regel hamp. Her bør man være kresen på kvaliteten og nøye med vedlikeholdet. Det kan jo være ubehagelig om masta skulle ramle over bord. I Norge er det bare reperbanen ved Hardanger Fartøyvernmuseum som leverer tauverk av tilfredsstillende kvalitet. Men kvalitet koster, derfor er det også viktig å ta godt vare på det. Stående rigg blir tjæra, og milebrent tjære skal det være. Fremgangsmåten er i grunnen ganske enkel.

  • Tjæra varmes opp til ca 60 grader i vannbad. Ved 60 grader er det utrivelig å holde en finger i gryta særlig lenge.
  • Tauverket dras gjennom den varme tjæra. En pinne på tvers nede i gryta er fint å dra tauverket under. En klut brukes til å stryke av mest mulig av den overflødige tjæra. Har du søndagskjolen på bør du kanskje revurdere din stilling. Dette arbeidet kan være litt grisete.
  • Tjæra kjøler underveis, så det er viktig å varme den opp med jevne mellomrom.
  • Begynner tauverket med åra å bli stivt og knirkete, vil litt lyse (rå tran) i tjæra gjøre susen. Litt lyse vil si en kopp eller to, stor eller liten, i 4-5 liter tjære.

Det er alltid en fordel å gjøre dette så lenge som mulig før riggen skal brukes. Heng det opp i naustet til tørk. Da blir det, om ikke renslig, så i hvert fall mindre griseri når riggen skal opp. Dessuten blir tjæra sterkere for utvasking når den får herde litt først. En tjæra tauverksrigg som står oppe hele sommersesongen bør tjæres en gang i året. Når rigget begynner å bli grå er det på tide å gi den en omgang. Er den lite slitt kan det holde å pensle over den.

Løpende rigg

Løpende rigg er det tauverket som brukes til å styre seglet; drag, smett, skaut, boline, pent, priar og lignende. Til den løpende riggen er det flere forskjellige materialer som kan være aktuelle. Hamp går til det meste, men til skaut og smett, som stadig subber nedi sjøen og blir blaut, er det ikke noe godt alternativ. Barking og tjære vaskes fort ut, den tørker seint og råtner fort. Manilla er bedre egnet her, for ikke å snakke om hestetagl, som er så godt som vedlikeholdsfritt. Hestetaglet er derimot altfor elastisk til å brukes i resten av riggen.

Manilla legger vi i barkelågen i lag med seglet. Det kan vi også med hampen. Barka hamp er behagelig å arbeide med, men vaskes desverre raskt ut. Til småbåt, der riggen tas inn etter bruk, er det en ypperlig måte å bevare tauverket. Men til større båter, kan det være et alternativ å “lettjære” tauverket.

Fremgangsmåten er som til stående rigg, men vi kan ha opp til ½ kopp med lyse oppi. Dra tauverket raskt gjennom den varme tjæra. Her er det ekstra viktig å tørke av det overflødige. Tauverket blir litt sleipt i starten av sesongen, men det går fort over. Tjærelåg isteden for, eller i lag med tjæra er et godt alternativ. Den er jo atskillig tynnere (Tjærelåg er den vannholdige tjæra som kommer først ut av mila). Fordelen med tjæring, utover å bevare tauverket, er at det ikke krymper så mye i våt tilstand som ubehandlet og barket tauverk.

Til sist vil jeg si at en klomp talg er obligatorisk i båten for å hindre gnag og slitasje på løpende og stående rigg. Smør over alt der tauverket skal gli lett og der hvor det kan bli utsatt for gnag. Ikke minst er det viktig å smøre rakken godt. Det blir dobbelt så lett å heise seilet, og så unngår man at det biter seg fast hvis det må raskt ned under stort vindpress. Lykke til. En godt vedlikeholdt båt med seil og rigg i god stand er en fryd å handtere, og en pryd for sin eier.

Forfatteren:

Arne Terje Sæther, båtbygger/rigger, bygger nordlandsbåter sammen med Gunnar Eldjarn, Håkøybotn utenfor Tromsø. Har 20 års erfaring med råseilbåt. E-post: arne-terje@c2i.net

Fra Ottar 2/2002, nr. 240. Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum - Universitetsmuseet

Ord og uttrykk om nordlandsbåten. Suppleres fortløpende av web-redaksjonen. Send gjerne inn nye ord som mangler på lista.

attsig - det at båten siger bakover i en vending.
bete - tverrskipavstivning som stiver av båten i ripehøyde.
bidevind - vind som kommer forfra.
boline - tau som brukes til å stramme framliket på seilet.
børnskap - fiskeredskap, garn, line eller juksa.
drag - tau som brukes til å heise seilet.
esing - langskipsavstivning fra stevn til stevn som er laget av et tynt tre.
garnering - slitebord innvendig på båtborda. For for eksempel å beskytte båtborda for steinballasten.
hals - det bordet som har mest vridning i båten, det øverste bordet i botnet.
hud - bordlegning i båten.
ilmerr - rull framme på forstevnet hvor man haler iltauet.
iltau - det tauet som går fra blåsa og ned til garnet eller lina.
keip - tollegang laget av en greinkløft og tjener som anlegg for åra under roing.
klo - jern eller trekauser som er sydd fast i liket på seilet slik at man kan stramme seilet eller hjelpe til med å reve.
kne - gammeldags tverrskipsavstivning i båten. Den stiver av bunnen og rembordene mer enn den stiver og binder.
koller - oppstikkende horn av tre framme i skotten på hver side hvor man kan fortøye båten eller henge fortøyningstau.
lens - når man seiler med vinden rett bakfra.
legg - vinkelen et bord er lagt ned i båten.
lik eller telne - tau sydd fast rundt seilet slik at seilet får bus eller fasong.
lot - overgang mellom kjøl og stevn. I en nordlandsbåt skal den være laget av overgangen mellom rota og stammen i et tre. Består av baklot bak og fremlot fremme.
lunna - årlunna, årlomen.
løfting - lite hus eller tak som settes over bakskotten slik at mannskapet kan få litt ly for vind og regn.
Oselver - Hardangerbåt bygget i Os.
pentkroker - kroker av jern som man bruker til å stramme opp framliket på seilet når man krysser.
priar - tau som brukes til å stramme underliket på seilet.
roe - firkantet eller rund skive av jern som saumen klinkes mot på innsiden av båten.
råband - tautamper festet i overkanten av seilet for å holde det til råa.
seilstikke - jernstikke med stort treskaft som stikkes gjennom et hull i ripa for å feste fremsiden av seilet.
signat - firskoren talje som man bruker for å reve seil med på de store fembøringene.
skaring - der hvor båtbordet skjøtes i lengderetningen.
skaut - tau som brukes til å stramme seilet bak i båten.
skore - støtte som brukes ved bygging, settes fra skorstokken i taket ned mot bordkanten slik at bordet får rett legg eller vinkel.
slange - kan være en langsgående list som støtter vaterbordet. Kan og være en langsgående list oppå spanta innvendig, til å gjøre fast smetten til seilet eller fortøyning.
slør - når man seiler med vinden litt på skrå bakfra.
smett - tau festet til begge nedre hjørner i seilet og som er til å hale seilet fram til de som skal feste seilet framme.
spring - i båten er løftet i linja som går fram mot stevnet. Kan og være et av fortøyningstauene som er med på å holde båten rolig ved brygga.
stag - det tauet som går fra mastetoppen og fram til stevnet for å holde mastra.
stagvending - det å vende båten for seil mot vinden uten å ta seilet ned.
styrvol - lang stang av tre som er festa til styret gjennom styrtunga. Brukes til å styre båten.
su - båtbordene er sammenføyet på tvers i suene.
tvimanna - båt mannet med dobbelt mannskap, en mann pr åre.
vabein - rull på ripa til å dra vadet eller juksasnøret over.
vant - tau som er festet i mastetoppen og som går ned til båtsiden for å holde mastra oppe.
vaterbord - bord som ligger nesten horisontalt oppå ripbordet. Oppå dette kan det være tolleklosser eller keiper. Det kan og være festet en skvettripe på vaterbordet.
vindøyet - når båten ligger med forstevnet rett mot vinden.
årskaut - lister eller smale og tynne fjøler av bjørn som tjener som slitelister på årene. De holder også årebladene i riktig vinkel i forhold til sjøen.
betelest - Den krokvokste delen av beten som bøyer seg oppover ripbordet.
bus - posen eller sekken i seilet som skaper fremdriftskreftene.
deplassement - Vekten av båten. Vekten av den fortrengte veskemengde. (Eureka!!!)
kastvol - styrvol som kan skiftes fra side til side uten å tas av. Den "kastes over"
krakkelere - Maling eller tjære som herder og sprekker opp.
rakke - bøyle av krumvokst bjørk, som holder råa inntil mastra.

Detaljer på nordlandsbåten. Tegning: Olga Kvalheim

 

 

Av Per Posti, Fra Tiddskriftet Ottar utgitt av Tromsø Museum og Universitetet i Tromsø. Nr 147 – 2/1984

Nordlandsbåten har tradisjonelt vært rigget med råseil. I slutten av forrige århundre gikk mange over til sneseil som var enklere å håndtere, særlig under kryssing. Nordlandsbåter rigget med sneseil trengte ikke så stort mannskap som de råseilriggede. Sneseilbåtene kunne med letthet seiles av bare en mann, mens råseilbåtene måtte ha et mannskap på minst to mann.

Denne artikkelen tar for seg mannskapet på råseilbåtene, antall, plassering og gjøremål under seilas.

Mannskapets antall
De forskjellige størrelser av nordlandsbåter hadde ulike bruksområder. De minste båtene, færingene, ble for det meste brukt til hjemmefiske, mens de større typene ble benyttet ved de forskjellige sesongfiskerier. De mellomste størrelsene ble også brukt som skyssbåter eller reisebåter, mens åttringer og fembøringer ofte ble benyttet som fraktebåter. Ved slik bruk ble båtene vanligvis seilt med et minimum av mannskap. Annerledes var det under fiske. Her krevde båtene fullt mannskap, både med hensyn til seiling og til selve fisket.

Vanligvis regnet man at nordlandsbåtene skulle ha én mann pr rom, skottene ikke medregnet. Færingene hadde da følgelige 2 manns besetning, treroringene og halvfjerderømmingene 3, firroringene og halvfemterømmingene 4 og åttringene og fembøringene hadde 5 mann. Åttringene ble regnet som fullt bemannet med bare 4 mann, mens fembøringene i slike tilfeller ble regnet som underbemannet.

Både åttringer og fembøringer hadde i tillegg til det vanlige mannskapet ofte med en eller to unggutter som fungerte som “kokkglunter”. Disse hadde ikke faste plasser under seilas, men hjalp til der det måtte trenges.

Mannskapets plassering
Mannskapets plassering under seilas var nøye fastlagt. Dette var nødvendig for at høvedsmannens ordrer skulle kunne etterkommes hurtig og effektivt. Høvedsmannen oppholdt seg alltid i båtens bakerste rom, etterrommet, mens halskaren hadde sin plass i båtens forreste rom, skottrommet. Disse to utgjorde fullt mannskap på en færing. Trerorringene hadde i tillegg en mann i det midterste rommet, mens firroringene foruten høvedsmann og halskar hadde framromsmann og bakromsmann i rommene på hver side av masta. Åttringene hadde i tillegg en mann i baksegla, midtiromsmannen, mens på fembøringene kunne midtiromsmannen også være i rommet framfor masta, framsegla. Unggutter som var med i tillegg til mannskapet, ble plassert i fram- eller baksegla eller også i ett av skottene.

Mannskapets gjøremål
Høvedsmannen var øverskommandere ombord. Han hadde som hovedoppgave å styre båten. I tillegg passet han skautene og draget og kunne også hjelpe bakromsmannen med brasene og rakketrossa. Høvedsmannen kunne enten sitte på høvedsmannstofta eller han sto i etterrommet. Dette siste gjaldt særlig fra 1860-årene da nordlandsbåtene fra forroringer og oppover ble utstyrt med et hus, en såkalt løfting, som var plassert over etterskotten. Styrvolen lå da i en jernkrok på løftingstaket, og høvedsmannen måtte stå for å kunne styre båten.

Når det ble seilt i godtvær, var styrvolen vanligvis plassert på styrbord side av båten. Var det mye vind, måtte imidlertid styrvolen alltid stå på båtens loside. Høvedsmannen fikk da sin ledige hånd på den ene side hvor skautet var, og kunne regulere hvor mye vind seilet skulle fange ved å stramme eller gi etter på skautet. I godt vær ble skautet ofte festet i naglbeten med et slippestikk, mens det i dårlig vær var bannlyst å feste skautet. Da gikk det gjennom skauthullet via en av naglene i naglbeten og til høvedsmannens hånd.

Når man under kryssing skulle vende, var det høvedsmannens jobb å skifte styrvolen over til lo side. På båter uten løfting var dette greit, mens det på båter med løfting kunne være temmelig risikabelt å krype bakover på løftingstaket når været var dårlig.

På færinger (2 og 2.5 rom) måtte høvedsmannen ivareta alle funksjoner bak masta, og halskaren alle funksjoner foran. Fra treroring og oppover til fembøring hadde høvedsmannen hjelp av bakromsmannen. Han oppholdt seg vanligvis i bakrommet, men kunne også være i etterrommet sammen med høvedsmannen. Han hadde imidlertid sin faste plass på bakromstofta vendt mot høvedsmannen.

Bakromsmannens oppgaver var å passe brasene og rakketrossa og hjelpe høvedsmannen med skautet og draget. På åttringer og fembøringer var det svært tungt å heise seilet, og det var derfor en dyd av nødvendighet at man var to om draget. Bakromsmannen hadde også som oppgave å ause båten med det store, tohånds bordauskaret. Under hard seilas var ripa ofte under vann, og han kunne da ha sitt fulle hyre med å holde båten lens. Bakromsmannen kunne også få hjelp til ausinga av midtiromsmannen (hundromsmannen) Denne hadde også lavest rang av mannskapet og oppholdt seg vanligvis i rommet bak masta, baksegla. På fembøringer kunne midtiromsmannen også oppholde seg i rommet framfor masta, framsegla.

Foruten å hjelpe til med ausinga, skulle midtiromsmannen passe priarn og eventuelt rakketrossa dersom denne ikke var festet til naglbeten. På storbåter som benyttet toppseil, hadde midtiromsmannen også ansvar for toppseilskautene. Det meste av ballasten på en nordlandsbåt var plassert i rommet bak masta. Midtiromsmannen hadde derfor kummerlige arbeidsforhold der på toppen av en haug med kuppelstein.

På båtstørrelser fra firroring og oppover var det to mann foran masta, nemlig framromsmannen og halskaren. Halskaren var nestkommanderende ombord og hadde sin faste plass i skottrommet. Hans hovedoppgave var å holde utkikk, og han var ansvarlig for at høvedsmannen i god tid fikk beskjed om rosser, farlige bølger, brott, andre båter etc. I tillegg passet halskaren penta, boglina, seglstikka, signatet og smetten og hadde ansvar for å sette klør når vinden ble for sterk. I strekkvind (bidevind) var seglet festet til seglstikka framme og dratt tilbake mot skauthullet bak. Halskaren satt da på ripa like bak seilets framkant med en fot under skottofta og ei hand i sideliket og den andre i underliket. Når båten la seg over på grunn av vindpresset i seilet, lente halskaren seg utover ripa til lo for å opprettholde båtens likevekt. Dette kunne være en temmelig “fuktig” jobb: “Hans plads er ofte ikke misunnelsesværdig, thi der hvor han må sidde, vasker sjøen mest over”.

La båten seg for mye, kom ordren fra høvedsmannen: “Hals båten”, og halskaren trakk da side- og underliket tilbake og vinden mistet dermed en del av taket i seilet. Ble imidlertid vinden for hard, måtte man sette klør. Draget ble da slakket og halskaren som tidligere hadde stukket skautet gjennom den første kloka, dro nå ned forkanten av seilet slik at den første kloka kom ned til ripa. Skautet ble festet i seglstikka og draget strammet igjen. Seilet var nå blitt en del mindre, og vinden ville følgelig ikke få samme tak.

Som tidligere nevnt skulle halskaren også passe signatet. Dette var et taljesystem som bruktes på storbåtene i slutten av forrige århundre for at en lettere skulle kunne dra klørne ned til ripa.

Framromsmannen oppholdt seg i framrommet eller også i skottrommet sammen med halskaren. Han hjalp halskaren med boglina, penta og seglstikka og hadde også ei åre ute for å ro båten rundt hvis det ble problemer under vending. Framromsmannen hjalp også til når det skulle settes klør, ved kryssing i sterk vind satte han seg på ripa ved siden av halskaren.

I jevn vind uten altfor høye bølger kunne man stagvende med nordlandsbåten. Høvedsmannen ropte da: “Klar til baut” og lot båten falle av litt for å oppnå større fart. Båten ble så styrt opp mot vinden og så snart forliket bakket løsnet framromsmannen penta og halskaren tok ut pentekrokene. Bakrommsmannen trakk hardt i le brase og når båten var kommet nok rundt, skiftet framromsmannen seglstikka over til andre sida og seilet ble vendt ved hjelp av brasene. Høvedsmannen trakk så seilets leside bakover ved hjelp av skautet, mens framromsmannen eller halskaren trakk seilets loside fram (på slutten av 1800-tallet ved hjelp av et “framskaut” kalt smetten), og festet dette i seglstikka. Halskaren satte penta og etterhvert som som båten skøt fart, strammet høvedsmannen skautet.

Det var svært viktig at stagvendinga skjedde med stor presisjon ellers kunne det lett gå galt. Var vinden ujevn eller bølgene for høye, måtte man ta ned seilet under vending. Framromsmannen og halskaren måtte da ro båten rundt før seilet igjen kunne heises.

Vi hører i denne artikkelen om mannen og båten. Vi skal likevel ikke glømme at mange kvinner i Nord-Norge var båtvante. De kunne ro og hamle, og enkelte var dugelige med seiling. Det var under bortefiske at båten var mannens domene. Som heimebåt etter kokfisk, eller bare til husdyra, på handels- kirke- og besøkstur, var kvinnene med. Var mennene borte, hadde kvinnene ansvaret aleine, også for båtbruken. Vi lar dette bildet fra Ullsnes i Ullsfjord fra ca 1880 stå som et uttrykk for at båten også var kvinnens ansvarsområde.

Høvedsmannen
Som nevnt var det høvedsmannen som hadde kommandoen ombord og som tok avgjørelsene både under seiling og under fiske. Høvedsmannens ord var lov, og alle hans ordrer måtte øyeblikkelig etterkommes. Eiler Sund skriver i “Folkevennen” i 1862: “Hele den nordlandske båds utstyr fører det med sig at hvad der skal ske, ofte må ske med øyeblikkets hurtighed, uden betænkning, men uden at vedkommende blive forfjamsede. Løs tale og konversation bør i regelen være banlyst fra båden, og når det rønner det mindste på, bør der ikke høres andet end høvedsmandens komando-ord, udtalte i en bestemt tone, der ikke efterlade den mindste tvivl om øyeblikkelig lydighed, men dog med en rolighed, som under ingen omstændigheder lede tanken hen på en overhængende fare.”

Han mente imidlertidig at mangel på tilstrekkelig kommando fra høvedsmannens side var en av de viktigste årsaker til de mange ulykker og forlis med nordlandsbåten. Dette er ikke i samsvar med andre kilder, hverken skriftlige eller muntlige hvor nettopp høvedsmannens dyktighet både i sjømannskap og som øverstkommanderende ombord framheves. Jeg tror de aller fleste høvedsmenn vant stor respekt hos resten av mannskapet, og at de hadde beslutningsevne god nok til å ta de riktige avgjørelsene til riktig tid og at alle ordrer øyeblikkelig ble etterfulgt.

Vanligvis var eieren av en båt også høvedsmann ombord, eller han kunne leie ut til en høvedsmann som da fikk ansvaret for å skaffe mannskap.

Mye er sagt og skrevet om nordlandsbåten og dens menn, disse trauste og værbitte fiskere som i århundrer har trosset vær og vind på jakt etter havets rikdommer. Men havet gav og havet tok, og mange var de som kappseilte med draugen og til slutt fant en våt grav der ute mellom brottene. Jeg vil slutte meg til O. Eide fra Bodø i hans beskrivelse av Nordlandsbåtens menn:

Sånn stod de gamle høvedsmenn
så mangen stormfull dag.
Mens øyne fulgte bråttets renn
og båtens hårde jag.
Med føtter stemt mot båtends bund
med skaut og drag ved hand,
en høgreist mann i farens stund
en nord-norsk høvedsmann.

På Nordlands-båt i denne tid
hver mann som voktet fast -
var ette med båten i dens strid
mot brått og stormens kast -
med sinnets ro de tok sin tørn
i vinterstormers skred,
dog var de gløgg som havets ørn
når for sitt liv de stred.

Disse 12 værbitte menn kunne nok fortalt ett og annet om storm og stilla, om forlis og redningsdåder i 1880-åras Lofoten.

Av Gunnar Eldjarn, Fra Tiddskriftet Ottar utgitt av Tromsø Museum og Universitetet i Tromsø. Nr 147 - 2/1984

Nordlandsbåten, slik vi kjenner den, er stort sett alltid bygget opp på en og samme måte. Både gamle typer, nye typer, store og små båter, består av akkurat de samme delene.
Den lille variasjonen som finnes, er som følge av utviklingen i forrige århundre, da vesentlig ripa fikk en litt annen konstruksjon. Hovedprinsippet i båtens oppbygning har hele tiden vært den samme.
Båten kan deles inn i 5 deler:
Røys, Hud, Innved, Lausutstyr og Rigg

1. Røyset består av: Kjøl, framlot, baklot, framstevn, bakstevn og drag. Kjølen er bearbeidet med en ask innvendig til å klinke kjølbordene mot.

Lotene som er av krumvokst virke, danner overgangen mellom kjøl og stevn. De er skaret til kjølen og stevnene.

2. Huden består av tre deler:
Botn, Rem og Ripe

Botnet består av kjølbordene og botnbordene. Remma består av rembordene eller slaget, og ripa består av ripbordet. Senere kom også vaterbord og skvettripe i tillegg.
En 4-bordsbåt har 2 bord i botnet og 2 i remma og 1 i ripa.En 6-bordsbåt har 3 i botnet og 3 i remma og 1 i ripa.En 8-bordsbåt har 4 i botnet og 4 i remma og 1 i ripa.

Videre finnes det ofte båter med 5, 7 eller 9 bord. Det ser ikke ut til at det er noen direkte sammenheng mellom antall bord og størrelsen på båten. En færing kan ha både 4 og 5 bordganger. En treroring kan ha 4,5 og 6 bordganger. En fembæøring kan også ha 5 og 6 bordganger, og helt opp til 7, 8 og 9, ripbordet ikke medregnet.

Hvert omfar ombestår av 4,6 eller 8 bord, og får navn etter om de er framme, midt på, eller bak på båten. Et omfar er en bordgang rundt hele båten. Bordene er klinket til hverandre med jernsøm, og i overlappingen (sua) er lagt tjæret si for å tette båtene bedre. Utvendig nedkant og innvendig overkant av hvert bord er forsynt med samme profil som på stevnene. Denne staffen har to hensikter. Den skal vise byggeren hvor han skal bore sømmen, og så skal den pynte opp båten. I tillegg til selve bordingen kommer lyroddene, de fire spisse bordstykkene fram og bak mot stevnene. Disse skal sannsynligvis bare tjene som overgang fra huden til stevnene. I senere tid ble også krysstokken festet til lyroddene framme.

3. Innveden blir lagt inn i båten etterhvert som den blir borda opp. Botnbanda blir lagt når botnet er ferdig borda. De blir tilpasset og skoret på plass. Når så slaget er ferdig klinka, og båten er avborda, blir betakan og rotrenger tilpasset og festet med trenagler. Antall rotrenger avhenger av størrelsen på båten, og om byggeren har flere gode emner liggende. Det vanlige på en småbåt er 2 framme og 2 bak, mens de større båtene har minst 3 framme og 2 bak. Øverst innvendig på slagbordet ligger æsingen. Den går fra stevn til stevn i ett stykke, og skal fungere som langskipsavstiver.

Når æsingen er lagt inn, er turen kommet til ripbordet. Det blir nøkket til æsingen med båtsøm. Så til sist blir betene lagt inn og naglet fast. Antall beter er avhengig av båtens størrelse, men uansett må den minst ha 2. Det er seglbeten som står inntil masta, og naglbeten hvor man fester drag, skaut, braser og rakketrosse.
Så blir keipene laget til og naglet fast til ripbordet.
Rundt midten av forrige århundre ble ripekonstruksjonen forandret. Det kom en langise utvendig, en fenderlist, og det kom vaterbord av forskjellig form og skvettripe.
Keipene ble erstattet med tollepinner. Tollepinnene ble det bordet for enten gjennom tolleklosser oppå vaterbordet, eller skvettbordet ble lagt dobbelt, slik at det ble nok ved til å bore i. I Troms og Finnmark ble som regel ikke brukt vaterbord. Men et skvettbord ble klinket innvendig til ripbordet, og en foring ble spikret innvendig i overkant av dette for å gi ved nok til tollepinnene. Krysstokken ble felt ned over lyroddene og spikret til stevnet.

4. Lausutstyr som hører med til båten, er plikter, tiljer, årer og øsekar. Ellers kunne det også komme med forskjellig utstyr som hører med under fisket.

5. Til nordlandsbåten brukes to riggtyper: Råseil- og sneseilrigg. Til en råseilrigg hører det med mast, rå (rær), vant, stag, skaut, bras, pent, seglstikke og i tillegg smett, boline og signat på fembøringene.

Vantene festes enten i hull i ripa, eller til røstjern med doshau. De går i ett fra ripa over godset og ned til andre siden. Det blir spleiset inn en løkke over godset. Ved ripa blir vantene festet med en vanteknute.

Størrelse på båten avgjør hvor mange blokker som blir brukt i vantene, og antall røstjern, som regel 1 på de minste til 5 på storfembøringene.

På staget blir det spleiset en løkke i ene enden som tres over godset. Andre enden går gjennom en krampe i stevnet, og blir festet med en vanteknute.

Seilet blir heist med et drag, som går gjennom et hull like under godset, og gjort fast med en rykkeknute under naglebeten. Til råa er draget festet med en dragknute. Råa holdes til masta ved hjelp av rakken, et krumvokst stykke bjørk som går rundt masta som en klave, og som i begge ender er bundet til råa.

Fra rakken og ned til naglebeten går et tau, rakketrossa, som er til å hale ned seilet med, og som også fungerer som lensebardun i hardt vær.

Brasene bindes ytterst på råa, rånokken, og gjøres fast i naglen lengst til lo, eller til en liten nagle under vaterbordet. Brasen brukes til å kontrollere råa, slik at man ikke får bakkslag under bidevindseilas, og for å unngå giring på lens.

Skautet bindes til halsen med et dobbelt flaggstikk, og føres akterover til skautholet. Når det er stødig vind, kan man gjøre fast skautet til naglebeten.

Andre halsen av seilet gjøres fast til seglstikka framme i båten. Seglstikka er som regel et forseggjort trehåndtak med en jernstang i, som settes gjennom et hull i ripa framme i båten.

Priarn blir brukt til å flate ut seilet, særlig i rom vind, og når det blåser mye. På lens blir den brukt til å heise opp seilets underkant slik at høvedsmannen kan se framover. Den blir bundet til masten med et priarstikk.

Penta er to kroker i et tau, som danner en hanefot, går gjennom et doshau framme i stevnet og bak til framtofta. Krokene festes i 3 og 4 klo i seilet, og strammes opp ved å feste med en rykkeknute under tofta. Den brukes under kryss til å stramme opp forliket.

Åttringer og fembøringer har dessuten enten rundskaut eller smett. Det vil si at begge halsene på seilet har en ekstra tamp fremover, slik at mannskapet med det kan hjelpe til med å brase om seilet. Smetten blir også brukt istedetfor seglstikke.

Dessuten har fembøringene boline, et tau som er permanent festet ca. halvveis oppe i seilet for å hjelpe til å stramme opp framliket.

Til langseiling hadde de fleste fembøringer og mange åttringer også toppseil, et lett lite seil som ble heist over storseilet for å gi ekstra fart, og dermed korte inn reisetiden.

Den andre riggtypen, sneseilriggen, kom ikke i bruk på nordlandsbåtene før i 1880-årene og utover. Den er konstruert etter helt andre prinsipper, og er i det store og hele ikke tilpasset nordlandsbåtens skrog.

Masten er en del kortere enn råseilmasten, men er staget opp på omtrent samme måte, bortsett fra at den er plassert litt lenger fram. Seilene består av et storseil og en fokk. Storseilet er lisset permanent til masten, og piken heises og senkes ved hjelp av et klofall og et pikfall, som er festet nede i naglebeten ved hjelp av en rykkeknute. Skjøtingen består av to tau festet i halsen bak. Hver for seg går de gjennom et skauthull i bakskotten.

Fokka er festet til framstavnen ved staget, og heises ved et fall som går gjennom en blokk ved godset. Forliket er festet til staget ved hjelp av kauser, slik at det kan bli opp og ned langs det. Fokkseskautene går gjennom en trekause innvendig på hver side av skvettbordet og festes i en nagle i en av toftene midtskips.

Sneseilriggen har ihvertfall den fordel at den krever mindre mannskap. Det er nok en av hovedgrunnene til at den vant innpass slik den gjorde.

Men begge riggene led den skjebne at de ble utkonkurrert av motoren.

FORSKNING PÅ GAMMELT NORDNORSK BÅTFUNN
Båtfunnet fra Bårset- rester etter vår eldste nordlandsbåt.

Min hovedfagsavhandling i arkeologi, fra høsten 2002, handler om båtfunnet på Nord-Kvaløya i Nord-Troms.

Sommeren 1931 ble det under torving i Bårsetmyra funnet rester etter en relativt stor båt. Båtrestene ble gravd ut og fraktet til Tromsø Museum. I 1937 ble båten rekonstruert av et arbeidsteam ledet av arkeolog Gutorm Gjessing.

I 1993 ønsket Tromsø Museum å utrede mulighetene for å bygge en kopi / replika av båten fra Bårset. En ekspertgruppe ble nedsatt for å vurdere riktigheten av rekonstruksjonen fra 1937. Ekspertgruppens rapporter må tolkes slik at de reiste sterk tvil om rekonstruksjonen fra 1937 var riktig.

I 1999 startet jeg på min gjennomgang og analyse av båtfunnet fra Bårset. Arbeidet endte opp med avhandlingen "Bårsetbåten. En revurdering av rekonstruksjonen fra 1937". Min revurdering skiller seg på flere punkter klart fra rekonstruksjonen fra 1937. Ut fra mine analyser og vurderinger har bårsetbåten flere likhetstrekk og konstruksjonsdetaljer som vi finner igjen i de eldste nordlandsbåtene. Flere konstruksjonsdetaljer går igjen i Misværåttringen fra Salten.

Det har også vært stor usikkerhet om datering og byggested. Båten ble som kjent funnet i Nord-Troms, men ble den bygget der? Ved hjelp av dendrokronologisk analyse, utført av Andreas Kirchhefer (UITØ), vet vi at båten har vært brukt i siste halvdel av 800-tallet. Følgelig er den over 1200 år gammel. Dendroanalysen viser også at furutrærne med rimelig sikkerhet har hatt voksested i Nordland. Av den grunn bør båten være bygget der, og det er nærliggende å knytte den til Saltenfjorden. Fjorden har båtbyggertradisjoner som går tilbake til Arilds tid. Bårsetbåten er forløperen- "stamfaren" til dagens nordlandsbåter. I arkeologisk sammenheng er båten tidstypisk, men med klare nordnorske særtrekk.
Avhandlingen er til salgs for interesserte til pris kr. 200,-

Walter Meyer Pedersen
Tlf. 77699925. walter-m@frisurf.no