Kursvirksomhet i regi av Arctandria

Fra Arctandrias Skrifter nr. 1, 1987 av Walter Pedersen, illustrert av Leidulf Olsrud:
Foreningen Arctandria ble startet i januar 1979, som en følge av at mange følte at Nordlandsbåten var i ferd med å forsvinne ut av det nord-norske kystmiljø. Dersom denne båttypen, symbolet for en hel landsdal, skulle bli borte for godt villa det være et kulturelt tap. Båten hadde i sine velmaktsdager et bruks-område fra Nord-Trøndelag til Kolahalvøya.

I 1979 var situasjonen den at svært få kunne bygge og seile disse båtene. Fortsatt levde noen gamle som hadde erfaring fra bygging og seiling, men den gamle generasjonen var i ferd med å dø ut, og med dem ville verdifulle kunnskaper forsvinne.

Arctandria så det som sin oppgave å skaffe kunnskap og erfaring fra bygging og restaurering av båttypen. Derfor tok man også sikte på å komme i gang med et restaureringskurs så snart som mulig. Vi var også så heldige å få en dyktig båtbygger, Sverre Slettmo fra Balsfjord, til å være lærer på det første kurset. Sverre har i sin aktive periode bygd ca. 130 båter, hovedsaklig sjarker og spissbåter. Han har arfaring fra klinkbygging så vel som kravell, og han har bygget båter i Nord-Norge og på Vest-landet. Er man først kommet godt i gang er det ikke så lett å slutte, så Sverre har like godt ledet alle restaureringskursene og et nybyggingskurs for Arctandria.

Sitt første kurs startet foreningen i januar 1980. Restaureringsobjektet var en gammel to-roms Nordlandsbåt (kjeks) bygd i Bindalen, som vi fikk i gave. Båten var i dårlig forfatning da de fleste bordene var sprukne, og kjøl, løtter og band var mer eller mindre råtne. Materialene, kjøl og båtbord var bestilt fra sagbruk i Mo i Rana. Båten ble fraktet til kurslokalene, og det møysommelige arbeidet med å skifte råtne deler kom igang. Arbeidet som startet i januar, ble avsluttet i april. I løpet av kurset hadde Sverre og de åtte kursdeltakerne bygd opp en båt der de fleste deler var skiftet ut. En meget vakker båt var gjenskapt, og håndverket som var utført var av høy kvalitet.

Fra Arctandrias første restaureringskurs i 1980. Store deler av denne to-roringen ble skiftet. På bildet arbeider fra venstre: Terje Killie og John Zakariassen. Stående til venstre sees vår dyktige kursleder Sverre Slettmo, og til høyre Arnfinn Sivertsen og Svein Jenssen (bak).

Høsten 1981 startet et nytt kurs. Tromsø Museum stilte til disposisjon en 2 1/2-roms saltværingsbåt som var i forholdsvis bra stand. Noen sprukne bord og et stevn ble skiftet, og så var båten klar for å pløye havet igjen. Tromsø Museum er den formelle eier av båten, men den disponeres av Bjørn Johansen som til gjengjeld står for vedlikeholdet. Båten brukes til fiske og seilturer i Tromsøområdet.

Gjennom fylkeskonservator Jens Storm Munch fikk Aratandria tilbud om å restaurere en gammel båt som sto i et falleferdig naust inne på Skarmunken i Ullsfjord. Det var en såkalt "kobberoms-båt", 3 1/2-roms, og det interessante med den var at den var bygd i Ullsfjord/Balsfjord-området. Med andre ord, en lokal utgave av Nordlandsbåten. Båten var brukt til frakting av forskjellig, og bordane var uvanlig tykke, opptil 1", til en så liten båt å være. Totallengden var 7,30 meter.

Båten hadde stått med kjølen nede i skjellsand, og det var trolig årsaken til at så og si hele bunnen var råtten. Båten er den største vi har restaurert, og i tillegg var arbeidet mer omfattende enn på de andre båtene.

Båtbyggerverktøy: Båtklemme, øks til bordhogging, grindsag, stikksag, krokhøvel, fletthøvel, tang, båtméd

I januar 1982 kom arbeidet i gang på "Tønnefabrikken" hvor vi leide verkstedlokaler. Arbeidet strakk seg over 1 år, og i løpet av tre kurs var båten restaurert. Kjøl, løtter, hele bunnen og innved og beter ble skiftet. Et tidkrevende arbeid, men resultatet ble svært godt. Etter sjøsettingen har Arne Hole hatt ansvaret for den. Båten har vist seg å holde mål som god seiler samtidig med at den er god i sjøen. Hvilket navn den har hatt opprinnelig vet vi ikke. Det ar mulig den ikke har hatt noe navn i det hele tatt. Arne har gitt den navnet "Storm" et godt navn til båten.

Restaureringen av "Storm" tok lang tid og mye krefter. Samtidig mistet vi kurslokalene, og kursvirksomheten stoppet opp i lang tid. Høsten 1984 fikk vi tilbud om nye lokaler i verkstedet til Gudmund Sundlisæter, og styret tok sikte på ny virksomhet.

Ripbordet klemmes på

I Tromsdalen hadde William Monsen i flere år bygd fine Nordlandsbåter, to- og tre-roms. Vi fikk låne byggemalene til tre-roms båten, og foreningen tok sikte på å bygge to båter. Materialer måtte skaffes. Båtbord fra skogene i Nordreisa ble kjøpt inn, og krokvokste emner til løtter og innved ble hentet på Tromsøya. Kurset kom igang 22.februar 1985. Atter en gang var Sverre Slettmo lærer, og til disposisjon hadde han to båtbyggerlag - ett til hver båt. Lokalene viste seg å være litt trange til to båter, men med litt godvilje gikk det bra. Arbeidet gikk sin gang. Sakte, men sikkert tok båtene form, og omkring juletider 1985 sto båtene ferdige. Resultatet ble to meget vakre båter som foreningen bør være fornøyd med. Båtene ble solgt til Halvard Hauglann og Daniel Davidsen. Begge var ivrige kursdeltakere og medlemmer av foreningen. Båtene sjøsettes våren -86, og vil nok bli å se på fjorden denne sommeren.

Båtbyggerverktøy: Klinkhammer, teksel, navar, øks til småarbeid, saum med ro, båtstikke.

Restaurerte og nybygde båter trenger seil, og seilsying var et mørkt kapittel i våre kunnskaper. Situasjonen fra starten var at mange hadde båt, men få hadde seil. Dette måtte gjøres noe med, og allerede 16.mars 1981 startet vi en "studiering" i seilsying. Opplegget var at de som trengte seil kom sammen med jevne mellomrom for å sy og utveksle erfaringer. Gjennom et slikt opplegg, og med litt instruksjon fra de som kunne mest, har seil etter seil blitt sydd. Disse selvlagde seilene har vist seg å fungere tilfredsstillende, og har holdt mål på våre seilaser.

Opp gjennom årene har vi hatt tre studieringer i seilsying. Arbeidet har gått greit dersom interessen ikke har sviktet. Virksomheten er lite plasskrevende, så kursene har vært enkle å arrangere.

Gjennom årene har vi også vært avhengig av jernbeslag til båtene. Smikurs av beslag har vi ikke arrangert, men vi har vært så heldige å ha smed Erling Nilsen til å gjøre slikt arbeid. Han har alltid tatt på seg slike oppdrag. Som en gammel mann, oppvokst ved hav og båt, har han hatt formene på beslagene i hodet, og det har aldri vært behov for tegninger. Vi er idag mange som seiler rundt med beslag laget av Erling.