Linefiske på Spennbakken

Fra Arctandrias Skrifter nr. 11, 2003 av Helge Karlsen:

Det er en grytidlig vintermorgen, klokka er bare såvidt rundet fem. Det er tidlig på året, jeg tror det kunne være i februar, og året er 1940, så det er gått mange år siden dette hendte.

Jeg er opptatt med å plassere lunnene nedover fjæra så båten vår, en 2½-roms kjeks, en nordlandsbåt, skal gli lettere nedover koppmålsfjæra. Jeg ser meg om for å se om det kan være andre som har stått opp, men det er mørkt ennå i alle husene som jeg kan se. Jeg hører fadern romstere inne i det kollmørke naustet, men nå kommer han ut og vi setter båten på havet.

Fadern legger inn høvelig ballaststein mens jeg bærer opp lunnene. Jeg synes fadern legger inn mange steiner i båten og bemerker dette. hvorpå jeg får til svar at "steinen er ingen fut, har du ikke bruk for han, så hiv han ut." Dette var en gammel ordregel som ble brukt av fiskeren.

Vel ute på havet reiser jeg masten og slår løs seilet som straks fylles av den friske vestavinden, og båten skyter fart. Nå er vi på vei til fjords for å drage lina som vi har stående i Spennbakken, som ligger nesten midtfjords mellom Karlsøy og Nord- Lenangen. Det er et godt stykke å seile, så jeg setter meg godt til rette og lar tankene fly. Det er ennå så mørkt at landskapet bare kan anes som mørkere skygger. Vi passerer Bogen hvor det er lys i ett av de tre husene som står der. De skal vel og på havet for å dra bruk som vi vet de har stående. På Korsneset står fyrlykta og sender sine lysglimt utover, og de følger oss på vår vei. En god veiviser for mange. Men nå ser vi og lyset fra en annen utpost, fyrlykta på Lyngstuva, den blir nå vår veiviser.

Sjøen som velter inn fra Fugløyhavet er lang og tung, Vi snakker om det, at det er så tung havsjø i dag kan være et varsel om at vi hadde nordlig vær i vente. Og det var ikke det beste været dit vi nå skulle.

Tyskerne hadde tatt fra oss radioene, så vi var avskåret fra værmeldinger. Men vi var ikke hjelpeløse, for vi gjorde det slik som de gamle, vi så i merker og gamle tegn. Og så var det skikk og bruk at når mannen i huset skulle en snartur ut framfor nova før han la seg, så måtte han se i været og komme inn å fortelle hva slags vær det ble neste dag.

Vinden hadde ført oss langt nedover fjorden, da en liten aning av daging begynte å vise seg i øst over Peppartinden. Det var så oppmuntrende at jeg begynte å plystre en munter melodi. Men dette tok jeg meg snart i; du må ikke plystre når du er på havet. for det kan bety ulykke. Det var så mange ting en måtte passe seg for. Nei, vokt deg for å utfordre de makter. Det var noe vi fikk tidlig opplæring i av de gamle den gang.

Men nå skulle vi snart være der linebruket vårt sto. Vi kunne ane konturene av øyene omkring, så vi tok inn storseilet og forsøkte å vente litt. Det lysnet raskt, slik at vi kunne få litt mer nøyaktig peiling. Og ganske riktig, der kommer kavlstanga vår til syne oppe på en bårerygg. Nå er det bare å få tak i den og begynne det møysommelige slitet med å få opp ilsteinen. Det er ganske dypt her på Spennbakken, alt erter hvor langt ned i bakken en er kommet. Her stopper skreien opp et øyeblikk på sin vandring til gytefeltene. Så er en heldig, kan det bli gode fangster på linebruket.

Vi har fått opp ilsteinen og er i gang med å dra opp lina. Det ser ikke ut til at vi er heldige i dag. For nå har vi fått inn en halv stamp lina. men bare to brosmer og en stor breiflabb i midtrommet. Det var fisk som den gang gikk rett i løypningsgryta til kyrne. Men så sier fadern at han kjenner fisk på lina. Jeg ser ut over rekka og ned i havet, og der ser jeg mange gråkvite skygger som farer omkring. Det er torsk på lina, og nå kommer de inn over rekka, den ene store fisken etter den andre. Nå får jeg det travelt med å bløgge, samtidig som jeg må andøve etter lineparten. Midtrommet fylles snart opp, og jeg lemper ut ballaststeinen for å gi plass til mer fisk. Vi er så opptatt med fisken at vi nesten ikke merker at vinden som blåste friskt da vi kom nedover, nå er stilnet helt av. Men vi skal snart få merke hva vi har i vente.

En stor svart kovvegg er i ferd med å bygge seg opp i nordvest. Dette kjenner vi så alt for godt til. Fadern øker tempoet i dragningen, for nå gjelder det å komme seg på land fortest mulig. De lange, tunge havdønningene er blitt større, og av og til smeller det på toppene av dem. Jeg legger merke til det, og vet at det snart skal bli verre. Nå nærmer den svarte veggen seg fort, og jeg synes å høre en dur i luften. De første vindrossene begynner også å få tak i båten som ligger tungt i sjøen. Nå må jeg slite på årene for å holde båten opp mot vinden. Snekovet er nå tett at all sikt er borte. Heldigvis så har vi snart alt bruket om bord. Fadern lemper ilsteinen inn og begynner å hale til seg iltauet og kavlstanga.

Båten er blitt tungt lastet, det er ikke store fribordet vi har for å holde oss flytende. Får vi bare seglene opp så er vi berget, sier fadern. Jeg holder på å streve med masta som ikke er lett å få reist i denne urolige sjøen. Plutselig synes vi å høre lyden av en båtmotor, og i det samme kommer ei fiskeskøyte ridende på en bårerygg rett mot oss. Jeg ser den har ei stor fokk opp der den kommer farende. Et øyeblikk tror jeg at den skal renne oss i senk, men i siste øyeblikk skjærer den til siden, sjøsprøyten står over oss, og båten vår reiser seg nesten på ende, men den kommer heldigvis ned på rett kjøl. En mann hadde kommet farende ut av rorhuset og ut til rekka, og han roper noe til oss som forsvinner med vinden. Slik at vi ikke oppfatter ordene hans. "Skynd deg å få satt seilene", roper fadern. "vi må prøve å følge eller den båten". Jeg ser det er en båt fra Nord-Lenangen, og han skal sikkert til Karlsøy. Han styrer etter kompasset, så nå har vi sjansen til å finne hjem.

Jeg har fått opp masta, og seilene er lette å få løs. Alt skulle skje så fort, nå skulle vi vel ha lagt minst ett rev i seilene, men det ble ikke tid til slikt. Vi måtte ikke miste skøyta av synet i snekovet. Og nå begynte en seilas som jeg aldri skulle glemme. Her fikk nordlandsbåten virkelig vise for en ypperlig seiler den er, selv så tungt lastet som den nå var.

Jeg satt på min vante plass høgt oppe i halsen, føttene hadde jeg krøkt under den ene faste tofta, og i nevene hadde jeg pikfallet og fokkeskjøtet. Vi lå ganske høgt opp mot vinden, så det røynte nok på både seil og rigg. Der jeg satt oppe på rekka følte jeg båten liksom arbeidet under meg, og jeg merket dens gode egenskaper der den jaget fremover. Den liksom levde der den vred og buktet seg hele tiden for å ta mot de berg av brottsjøer som kom veltende mot oss. Alltid så kom den seg opp på skavlene.

Av og til når rokksalvingene var for sterke, hendte det at rekka skar seg ned gjennom havet. Jeg husker den grågrønne sjøsøyla som delte seg mot vantet og sto i en sprut rett i fanget til fadern som nå hadde rykket løs storseilskjøtet og presset båten mer opp mot vinden for å gå vinden av seilet. Jeg skulle være snar å slippe løs pikfallet og fokkeskjøtet i slike tilfeller, og det var ofte. Hele tiden måtte vi være på vakt. Det var en hard seilas, hvor det og krevdes alt av rormannen. Og han kunne de kunster, har jeg mange ganger tenkt i ettertid.

Hele tiden hadde vi fiskeskøyta foran oss. Jeg, som da trodde at vi var i stand til å seile like fort som de, har senere forstått at de nok avpasset farta for å holde et øye med oss. Jeg kan huske mannen som hele tiden sto bak rorhuset og fulgte med hvordan det gikk med oss. De der om bord visste nok så inderlig vel hvordan vi hadde det nå. De kom fra Nord-Lenangen, folket der har alltid, fra tidenes morgen, hatt havet som sin levevei. Og det var på det havet de drifta etter sitt utkomme hvor vi nå befant oss. Vi så dem ofte i sine nordlandsbåter, i all slags vær, sommer som vinter, og de var sikkert vant med å bry seg om sine medmennesker. Jeg husker fadern snakket så godt om nordlenangs-væringene. Nå husker jeg at det ga en viss trygghet der vi nå så dem foran oss.

Heime gikk modern og var blitt redd for oss da uværet satte inn. Prøvde hun å se ut av vinduene for kanskje å se oss komme, så var det bare et eneste kok av vind og fokk. I rokksalvingene knaket det i de gamle tømmerveggene, og nå var hun virkelig redd. Hun visste hvordan været var ute på havet der vi var. Plutselig går ytterdøra opp og inn kommer en nabo, en kall som pleide å reke i gårdene. Han slår sneen av skinnlua og setter seg på torvekassen inntil den varme svartkomfyren. Så kremter han seg opp og sier disse ordene som ble husket i ettertid. "Ja, Signe, i dag kommer det nok ikke levendes mennesker fra havet, det kan du tru, for så fryktelig er været nå." Det var nok en dårlig trøst for modern.

Men så galt gikk det allikevel ikke for oss. Visstnok var vi ille ute en stund. En fryktelig stor brottsjø traff oss i samme øyeblikk som en kraftig vindrosse la båten langt ned gjennom havet, og sjøfokket begravet oss nesten. Jeg hadde fått ned pikråa, sluppet løs fokkeskjøtet, og på kne nede i båten hadde jeg samlet storseilet til masta og tviholdt på det der. Fadern øste for livet, båten var over halvfull av sjø. Jeg ser at båten foran oss har snudd og kommer settende nedover mot oss. Den stryker tett oppunder oss og roper over om vi trenger hjelp. Men det ordner seg for oss, og vi kan vinke alt vel til dem. Så setter vi seilene igjen, men nå har vi minsket seil. Like etter slår han plutselig et rev i kovet og vi ser at vi er inne i sundkjeften, og vi ser huset der hjemm,. naustet og støa vår - nå er vi berget, det føler vi.

Båten foran oss og mannen bak rorhuset vinker til oss og går framover dekket og ned i den varme, gode lugaren forut. Det hadde nok blitt en lang og kald vakt for han. I tankene mine kommer det ofte nå at vi skylder han en stor takk.

Nå legger sjøen seg her i ly av øya, så vi får tid til å tørke sjøvannet av ansiktet med sjøvottan. Vi kan se at det kommer folk springende ned til fjæra der vi nå seiler opp utenfor støa. Der legger vi ned riggen og ror mot land. Jeg lemper fanglina til dem da kjølen skurer mot fjærsteinene, og sammen bryner vi båten.

Vi blei ønsket velkommen av havet, som skikk og bruk var den gang, og vi takker stolt for det. Hadde vi hatt lite fisk så skulle vi si - Å, det var nå heller små velkomster, men nå hadde vi båten full av fisk. Det ble kanskje spurt litt om vi hadde hatt dårlig vær på havet, men jeg tror ikke det ble nevnt noe særlig om det. Det var vel så dagligdags. Nei. nå ble de heller interessert i all fisken, og de ble virkelig i godt humør da vi tok til å sløye og de fikk se all den fine levra og rogna som valt ut av torsken. Nå skulle de ha mølja, og her var det nok til alle. Jeg kan huske at fadern tok to kroner og femti øre for en voksen torsk og lever og rogn som de måtte trenge, og alle var fornøyde.

Vi prikkeverte fisken før vi gikk opp i det varme, gode kjøkkenet til modern som ventet oss med gloheit kaffe og mat. Det var alltid en god stund dette, etter en slitsom tur på havet. Men vi kunne ikke gi oss til så lenge, for lina skulle egnes og i havet før kvelden kom.

Vinden hadde spaknet og gått tilbake til vest da vi seilte nedover for å sette lina. Vi var litt utrygge på været, så vi seilte ikke så langt før vi lempet ut kavlstauren og iltauet begynte å løpe ut. Så gikk ilsteinen over bord, og de nyegna lineanglene for ut av stampene. Vi var på Jo-Andersagrunnen denne gangen.

Det begynte å avdages da vi seilte mot land. De første stjernene var alt tent på himmelen, nå led det mot kvelden og natta var i vente. På land ventet det oss ei kraftig torskemølja som tappet de siste kreftene av to utbalte karer.

Det var mørkt ute, alt liv og røre i grenda var stilnet av. Lys etter lys i de små husene omkring sluknet. Jeg lå i senga mi og følte at søvnen var i anmarsj. Mens jeg stille gled inn i søvnens rike, så jeg for meg en kavlstaur med ei flagrende dongerilørva i toppen vinke til meg på en båretopp ute på havet. Oppe på himmelen jaget en blank fullmåne av sted. Av og til var den lenge borte bak en svart sky, så kom den plutselig fram og skinte inn gjennom et loftsvindu og tittet en stund på en sliten guttlarv som for lengst er glidd inn i den befriende og gode søvnen.