Mannskapet på nordlandsbåten

Av Per Posti, Fra Tiddskriftet Ottar utgitt av Tromsø Museum og Universitetet i Tromsø. Nr 147 – 2/1984

Nordlandsbåten har tradisjonelt vært rigget med råseil. I slutten av forrige århundre gikk mange over til sneseil som var enklere å håndtere, særlig under kryssing. Nordlandsbåter rigget med sneseil trengte ikke så stort mannskap som de råseilriggede. Sneseilbåtene kunne med letthet seiles av bare en mann, mens råseilbåtene måtte ha et mannskap på minst to mann.

Denne artikkelen tar for seg mannskapet på råseilbåtene, antall, plassering og gjøremål under seilas.

Mannskapets antall
De forskjellige størrelser av nordlandsbåter hadde ulike bruksområder. De minste båtene, færingene, ble for det meste brukt til hjemmefiske, mens de større typene ble benyttet ved de forskjellige sesongfiskerier. De mellomste størrelsene ble også brukt som skyssbåter eller reisebåter, mens åttringer og fembøringer ofte ble benyttet som fraktebåter. Ved slik bruk ble båtene vanligvis seilt med et minimum av mannskap. Annerledes var det under fiske. Her krevde båtene fullt mannskap, både med hensyn til seiling og til selve fisket.

Vanligvis regnet man at nordlandsbåtene skulle ha én mann pr rom, skottene ikke medregnet. Færingene hadde da følgelige 2 manns besetning, treroringene og halvfjerderømmingene 3, firroringene og halvfemterømmingene 4 og åttringene og fembøringene hadde 5 mann. Åttringene ble regnet som fullt bemannet med bare 4 mann, mens fembøringene i slike tilfeller ble regnet som underbemannet.

Både åttringer og fembøringer hadde i tillegg til det vanlige mannskapet ofte med en eller to unggutter som fungerte som “kokkglunter”. Disse hadde ikke faste plasser under seilas, men hjalp til der det måtte trenges.

Mannskapets plassering
Mannskapets plassering under seilas var nøye fastlagt. Dette var nødvendig for at høvedsmannens ordrer skulle kunne etterkommes hurtig og effektivt. Høvedsmannen oppholdt seg alltid i båtens bakerste rom, etterrommet, mens halskaren hadde sin plass i båtens forreste rom, skottrommet. Disse to utgjorde fullt mannskap på en færing. Trerorringene hadde i tillegg en mann i det midterste rommet, mens firroringene foruten høvedsmann og halskar hadde framromsmann og bakromsmann i rommene på hver side av masta. Åttringene hadde i tillegg en mann i baksegla, midtiromsmannen, mens på fembøringene kunne midtiromsmannen også være i rommet framfor masta, framsegla. Unggutter som var med i tillegg til mannskapet, ble plassert i fram- eller baksegla eller også i ett av skottene.

Mannskapets gjøremål
Høvedsmannen var øverskommandere ombord. Han hadde som hovedoppgave å styre båten. I tillegg passet han skautene og draget og kunne også hjelpe bakromsmannen med brasene og rakketrossa. Høvedsmannen kunne enten sitte på høvedsmannstofta eller han sto i etterrommet. Dette siste gjaldt særlig fra 1860-årene da nordlandsbåtene fra forroringer og oppover ble utstyrt med et hus, en såkalt løfting, som var plassert over etterskotten. Styrvolen lå da i en jernkrok på løftingstaket, og høvedsmannen måtte stå for å kunne styre båten.

Når det ble seilt i godtvær, var styrvolen vanligvis plassert på styrbord side av båten. Var det mye vind, måtte imidlertid styrvolen alltid stå på båtens loside. Høvedsmannen fikk da sin ledige hånd på den ene side hvor skautet var, og kunne regulere hvor mye vind seilet skulle fange ved å stramme eller gi etter på skautet. I godt vær ble skautet ofte festet i naglbeten med et slippestikk, mens det i dårlig vær var bannlyst å feste skautet. Da gikk det gjennom skauthullet via en av naglene i naglbeten og til høvedsmannens hånd.

Når man under kryssing skulle vende, var det høvedsmannens jobb å skifte styrvolen over til lo side. På båter uten løfting var dette greit, mens det på båter med løfting kunne være temmelig risikabelt å krype bakover på løftingstaket når været var dårlig.

På færinger (2 og 2.5 rom) måtte høvedsmannen ivareta alle funksjoner bak masta, og halskaren alle funksjoner foran. Fra treroring og oppover til fembøring hadde høvedsmannen hjelp av bakromsmannen. Han oppholdt seg vanligvis i bakrommet, men kunne også være i etterrommet sammen med høvedsmannen. Han hadde imidlertid sin faste plass på bakromstofta vendt mot høvedsmannen.

Bakromsmannens oppgaver var å passe brasene og rakketrossa og hjelpe høvedsmannen med skautet og draget. På åttringer og fembøringer var det svært tungt å heise seilet, og det var derfor en dyd av nødvendighet at man var to om draget. Bakromsmannen hadde også som oppgave å ause båten med det store, tohånds bordauskaret. Under hard seilas var ripa ofte under vann, og han kunne da ha sitt fulle hyre med å holde båten lens. Bakromsmannen kunne også få hjelp til ausinga av midtiromsmannen (hundromsmannen) Denne hadde også lavest rang av mannskapet og oppholdt seg vanligvis i rommet bak masta, baksegla. På fembøringer kunne midtiromsmannen også oppholde seg i rommet framfor masta, framsegla.

Foruten å hjelpe til med ausinga, skulle midtiromsmannen passe priarn og eventuelt rakketrossa dersom denne ikke var festet til naglbeten. På storbåter som benyttet toppseil, hadde midtiromsmannen også ansvar for toppseilskautene. Det meste av ballasten på en nordlandsbåt var plassert i rommet bak masta. Midtiromsmannen hadde derfor kummerlige arbeidsforhold der på toppen av en haug med kuppelstein.

På båtstørrelser fra firroring og oppover var det to mann foran masta, nemlig framromsmannen og halskaren. Halskaren var nestkommanderende ombord og hadde sin faste plass i skottrommet. Hans hovedoppgave var å holde utkikk, og han var ansvarlig for at høvedsmannen i god tid fikk beskjed om rosser, farlige bølger, brott, andre båter etc. I tillegg passet halskaren penta, boglina, seglstikka, signatet og smetten og hadde ansvar for å sette klør når vinden ble for sterk. I strekkvind (bidevind) var seglet festet til seglstikka framme og dratt tilbake mot skauthullet bak. Halskaren satt da på ripa like bak seilets framkant med en fot under skottofta og ei hand i sideliket og den andre i underliket. Når båten la seg over på grunn av vindpresset i seilet, lente halskaren seg utover ripa til lo for å opprettholde båtens likevekt. Dette kunne være en temmelig “fuktig” jobb: “Hans plads er ofte ikke misunnelsesværdig, thi der hvor han må sidde, vasker sjøen mest over”.

La båten seg for mye, kom ordren fra høvedsmannen: “Hals båten”, og halskaren trakk da side- og underliket tilbake og vinden mistet dermed en del av taket i seilet. Ble imidlertid vinden for hard, måtte man sette klør. Draget ble da slakket og halskaren som tidligere hadde stukket skautet gjennom den første kloka, dro nå ned forkanten av seilet slik at den første kloka kom ned til ripa. Skautet ble festet i seglstikka og draget strammet igjen. Seilet var nå blitt en del mindre, og vinden ville følgelig ikke få samme tak.

Som tidligere nevnt skulle halskaren også passe signatet. Dette var et taljesystem som bruktes på storbåtene i slutten av forrige århundre for at en lettere skulle kunne dra klørne ned til ripa.

Framromsmannen oppholdt seg i framrommet eller også i skottrommet sammen med halskaren. Han hjalp halskaren med boglina, penta og seglstikka og hadde også ei åre ute for å ro båten rundt hvis det ble problemer under vending. Framromsmannen hjalp også til når det skulle settes klør, ved kryssing i sterk vind satte han seg på ripa ved siden av halskaren.

I jevn vind uten altfor høye bølger kunne man stagvende med nordlandsbåten. Høvedsmannen ropte da: “Klar til baut” og lot båten falle av litt for å oppnå større fart. Båten ble så styrt opp mot vinden og så snart forliket bakket løsnet framromsmannen penta og halskaren tok ut pentekrokene. Bakrommsmannen trakk hardt i le brase og når båten var kommet nok rundt, skiftet framromsmannen seglstikka over til andre sida og seilet ble vendt ved hjelp av brasene. Høvedsmannen trakk så seilets leside bakover ved hjelp av skautet, mens framromsmannen eller halskaren trakk seilets loside fram (på slutten av 1800-tallet ved hjelp av et “framskaut” kalt smetten), og festet dette i seglstikka. Halskaren satte penta og etterhvert som som båten skøt fart, strammet høvedsmannen skautet.

Det var svært viktig at stagvendinga skjedde med stor presisjon ellers kunne det lett gå galt. Var vinden ujevn eller bølgene for høye, måtte man ta ned seilet under vending. Framromsmannen og halskaren måtte da ro båten rundt før seilet igjen kunne heises.

Vi hører i denne artikkelen om mannen og båten. Vi skal likevel ikke glømme at mange kvinner i Nord-Norge var båtvante. De kunne ro og hamle, og enkelte var dugelige med seiling. Det var under bortefiske at båten var mannens domene. Som heimebåt etter kokfisk, eller bare til husdyra, på handels- kirke- og besøkstur, var kvinnene med. Var mennene borte, hadde kvinnene ansvaret aleine, også for båtbruken. Vi lar dette bildet fra Ullsnes i Ullsfjord fra ca 1880 stå som et uttrykk for at båten også var kvinnens ansvarsområde.

Høvedsmannen
Som nevnt var det høvedsmannen som hadde kommandoen ombord og som tok avgjørelsene både under seiling og under fiske. Høvedsmannens ord var lov, og alle hans ordrer måtte øyeblikkelig etterkommes. Eiler Sund skriver i “Folkevennen” i 1862: “Hele den nordlandske båds utstyr fører det med sig at hvad der skal ske, ofte må ske med øyeblikkets hurtighed, uden betænkning, men uden at vedkommende blive forfjamsede. Løs tale og konversation bør i regelen være banlyst fra båden, og når det rønner det mindste på, bør der ikke høres andet end høvedsmandens komando-ord, udtalte i en bestemt tone, der ikke efterlade den mindste tvivl om øyeblikkelig lydighed, men dog med en rolighed, som under ingen omstændigheder lede tanken hen på en overhængende fare.”

Han mente imidlertidig at mangel på tilstrekkelig kommando fra høvedsmannens side var en av de viktigste årsaker til de mange ulykker og forlis med nordlandsbåten. Dette er ikke i samsvar med andre kilder, hverken skriftlige eller muntlige hvor nettopp høvedsmannens dyktighet både i sjømannskap og som øverstkommanderende ombord framheves. Jeg tror de aller fleste høvedsmenn vant stor respekt hos resten av mannskapet, og at de hadde beslutningsevne god nok til å ta de riktige avgjørelsene til riktig tid og at alle ordrer øyeblikkelig ble etterfulgt.

Vanligvis var eieren av en båt også høvedsmann ombord, eller han kunne leie ut til en høvedsmann som da fikk ansvaret for å skaffe mannskap.

Mye er sagt og skrevet om nordlandsbåten og dens menn, disse trauste og værbitte fiskere som i århundrer har trosset vær og vind på jakt etter havets rikdommer. Men havet gav og havet tok, og mange var de som kappseilte med draugen og til slutt fant en våt grav der ute mellom brottene. Jeg vil slutte meg til O. Eide fra Bodø i hans beskrivelse av Nordlandsbåtens menn:

Sånn stod de gamle høvedsmenn
så mangen stormfull dag.
Mens øyne fulgte bråttets renn
og båtens hårde jag.
Med føtter stemt mot båtends bund
med skaut og drag ved hand,
en høgreist mann i farens stund
en nord-norsk høvedsmann.

På Nordlands-båt i denne tid
hver mann som voktet fast -
var ette med båten i dens strid
mot brått og stormens kast -
med sinnets ro de tok sin tørn
i vinterstormers skred,
dog var de gløgg som havets ørn
når for sitt liv de stred.

Disse 12 værbitte menn kunne nok fortalt ett og annet om storm og stilla, om forlis og redningsdåder i 1880-åras Lofoten.