Treroringen til Arctandria

OPPMÅLINGSTEGNING AV 3-ROMS NORDLANDSBÅT FRA VIKRAN. STØRSTE LENGDE, 6,47 M. TEGNET AV WALTER PEDERSEN

Årsmøtet 2002 vedtok styrets saksframlegg om bygging av en ny tre-roring til Arctandria. Båten blir en kopi av en krumstemning fra om lag 1870 som har vært i Arctandria´s eie siden 1989. Båten ble målt opp på oppmålingskurs i 1989 -1990. Walter Pedersen laget oppmålingstegninger i 1990. Den gamle krumstemningen ble gitt til Arctandria som vederlag for at foreningsmedlemmer hadde gjenoppbygget en 2 1/2-roms nordlandsbåt på restaureringskurs i 1988 -1989. Eier for begge båtene var Hans Gjerdrum fra Vikran.

Vi bringer her en omtale av den gamle krumstemningen:

Fra Arctandrias Skrifter nr. 5, 1990 av Gunnar Eldjarn, illustrert av Leidulf Olsrud:

TRERORINGEN TIL ARCTANDRIA

Størrelse
Båten er 9 alen 3 tommer lang, målt langs kjølen, (båtbyggermål) hvis vi måler den med den dansk/norske alna som er ca 62 cm lang. Etter denne alna er båten ikke lang nok til å være en fullrømt treroring. De skal vare minst 10 alen pa røyset. Hvis vi imidlertid måler båten med den gamle alna, båtalna, som er ca 5 cm lang, blir den 10 alen 8 tommer. Da blir båten som en fullrømt treroring å regne.

Det kan synes litt rart at den samme båten kan ha to forskjellige lengder. Det henger sammen med forståelsen av at båtlengda vanligvis var knytta til tall. En bestemt båtlengde skulle ha et gitt antall alen i røyset for a kunne 'være' den batsterrelsen. En to-roms kjeks skal være fra 7 til 7 1/2 alen, en 2 1/2 roms mellom 7 3/4 og 8 1/2 alen, og en treroring mellom 9 1/4 og 10 alen lang. Hvis båtlengda måles med to forskjellige alner, kan det godt komme rot i hva slags båtstørrelse det egentlig dreier seg om. Men det var nok ikke noen tvil hos de som bygde den. Dette betyr at båten etter all sannsynlighet er bygd på den gamle alna. Det vil si at båtbyggeren har brukt en målestokk med de gamle alna da han bygde den. (For en grundigere behandling av dette, anbefales det å lese bind 1 og 2 av Nordlandsbåten og Åfjordsbåten, ved undertegnede og Jon Godal.)

Slitespor
Når båten brukes, setter brukerne spor i båten etter seg. Ut av slitesporene kan vi lese en hel del om båtens historie. Om den har blitt ombygd eller forandra siden den var ny, og og hvordan den har blitt brukt, hva den har vært brukt til. Vi skal se hva vi kan lese ut av denne båten.

Vi ser at skvettripa bak som går rundt båten, virker forholdsvis ny. Den virker ikke som den har fulgt med båten fra den ble bygd. Likedan den ekstra ripa som går over bakskotten. Hvis vi ser på innersida av ripbordet, er det slitespor etter tollepinner i alle romma. Disse har ikke forbindelse med de nåværende tollepinnene. Utvendig oppå ripbordet ligger en liten rest etter et gammel vaterbord som ikke har noen betydning slik som ripa er bygd opp nå. Det betyr sannsynligvis at båten opprinnelig har hatt vaterbord med ei lita skvettripe eller finkenett. Oppå vaterbordet har det så vært nagla tolleklosser som det har vært bora tollepinner gjennom. Det er ikke spor i ripborda etter keiper. Da pleier det vanligvis å være hull etter keipnaglene som er plugga igjen.

Det er to hull i ripbordet i midtrommet som er plugga. Disse står imidlertid langt fra hverandre, og slitasjen i disse hulla forteller at de har vært vanthull. De fleste andre båtene med tilsvarende ripekonstruksjon har som regel hull etter keipnagler. At denne båten ikke har det, forteller en del om alderen, nemlig at den sannsynligvis ikke er bygd i den perioden det var vanlig å utstyre båtene med keiper. Tollepinner begynte etter det vi tror å bli vanlig på 1860- tallet.

En annen mulighet er selvfølgelig at ripborda er skifta etter at keipene ble tatt av. På oppmålingstegninga er båten tegna med keiper fordi det er en mulighet for at den har hatt det en gang.

Brukt til linefiske
Det er som regel spor i skvettripa som forteller mest om hva båten har vært brukt til. Foran tollegangen på babord side i bakrommet er det en klamp innvendig i skvettripa og en nedenfor i ripbordet. Dette er den vanlige posisjonen for linkorten. Det betyr at båten har vært brukt med line. Lina trenger litt mer solid anlegg for rullen enn vadbeinet. Dessuten pleier linkorten å stå foran tollegangen, mens vadbeina for juksa som regel står mellom tollepinnene eller bakenfor tollegangen. Det betyr altså at båten ikke har vært brukt til juksafiske.

Garnbåt
I bakskotten på styrbord side er det klamper for andøvere som står med 31 tommers avstand. Dette betyr klart at båten har værtbrukt med garn. Her er det også bygd opp ei ekstra skvettripe, noe som i grunnen er litt uvanlig. Det måtte den tydeligvis ha for å kunne tåle vekta av garnlenka under draging. Vanligvis pleier disse klampene å være på den andre sida av båten. Hvorfor de har dratt på 'gal' side er vanskelig å si. En mulig forklaring kan være at høvedsmannen har vært keivhendt, eller at han av en ellerannen grunn fikk best spenntak mot den sida. Det er også en mulighet for at strømforhold eller lignende har gjort at det har vært best å dra på denne sida. Typen garn som har vært brukt på båten har sannsynligvis vært smågarn eller auarsgarn.

Sildegarnsbåt
Rundt hele skvettripa utvendig er det en slitelist. Denne er vanlig på alle båter som regelmessig ble brukt på sildegarnsfiske. Sildegarna ble gjerne satt fra etterskotten. Når de dro, dro de først i etterskotten til den var full, deretter dro de i framskotten. Hvis det var mye sild, kunne det også hende at de drog sildegarna i romma for at båten skulle bli jevnt lasta. Ofte kunne de dra garna over rull i etterskotten, men når de måtte dra framme eller i romma, dro de bare over ripa. Dette med garnrull på en så liten båt, skal vi komme litt tilbake til.

Etter å ha sett og målt opp båter på kysten mellom Romsdal og Sør-Varanger, har vi lagt merke til at det bare er i området fra Vågsfjorden og nordover til Nordreisa at vi finner merker etter garnrull i bakskotten på båtene. I tillegg er det bare på denne strekninga at vi også finner at det har vært garnruller på båter helt ned til treroms størrelse. Når de dro garna på denne måten, hadde de ikke noe behov for å andøve båten samtidig. Dermed kunne hele mannskapet være med på selve draginga. Dessuten ville båten lettere legge seg opp mot vinden når de dro på denne måten. Dette er altså et mønster som vi finner på alle båtstørrelsene fra treroring til storfembøring i dette området. Det er ikke så enkelt å forklare hvorfor det er slik bare her. Spesielt når måten å ordne bruket på i båten er relativt fast over det meste av kysten ellers.

Måten å ordne seg ombord både til juksa og linefiske er nesten identisk for alle vest- og nord- norske båttyper. Det er visse unntak eller forandringer som kommer i bruk i vårt århundre. De kan vi se bort fra i denne sammenhengen.

Det merkelige er altså måten å dra garn på i Troms, som skiller seg ut fra den måten de gjør det på andre steder langs kysten. Det kan bety at det å drifte med småbåter med smågarn er en svært gammel driftsmåte her i området. Det kan også bety at det er en metode som passer godt i fjordstrøka her i motsetning til ute på kysten. Eller at det var viktig at hele mannskapet var med i draginga, at de ikke kunne avse folk til å andøve. Dette kan igjen henge sammen med at metoden er spesielt avpassa for garndrift der det er mye havstrøm. Havstrømmen ute på kysten er kanskje på sitt sterkeste akkurat på strekningen fra Andenes til Sørøya. Mulighetene er mange.

Båtens konstruksjon
På fasongen ser vi umiddelbart at båten er en såkalt kromstevning, at det er en gammel type Nordlandsbåt. Båten er bygd av furu, noe som betyr at den er bygd en plass fra Salten og nordover. Ellers er det få ting som skiller den fra tilsvarende gamle båter som vi har sett andre steder. På fram og etterbandet har båten knær i stedet for vanlige band. Dette er en konstruksjon som var vanlig på de gamle Nordlandsbåtene, og som stort sett ser ut til å ha gått av bruk rundt 1860. Disse knærne bidrar til at botnet holder seg relativt stivt, mens sidene kan være litt mykere.

Særtrekk - lang ask
Det er imidlertid særlig en ting som er spesielt ved denne båten. Asken i kjølen er hogd helt att i skotten bak, og framme stopper den et stykke framom frambandet. Det har de måttet gjøre for at de skulle få slikt legg på kjølbordet, og samtidig kunne klinke det til kjølen. Denne detaljen har vi bare sett på båter i Balsfjorden, og som sies å væra bygd der også. Hittil har vi bare sett det på tre båter, kanskje finnes det flere. Det er godt mulig at dette er et særtrekk for båtene herfra. Andre steder i landet veit vi at båter med lite kjølskjær ble brukt i områder der det er langgrunnt. Og akkurat det er det ganske mange steder i Balsfjorden, noe som særpreger den fjorden i forhold til de andre fjordene her oppe. På Innherred i Trøndelag, innerst i Trondheimsfjorden, var det i bruk båter med tilsvarende lite kjølskjær, nettopp fordi det er langgrunnt mange steder. I den nedre delen av Tanaelva og i selve fjordmunninga ble Tanabasken bygd slik at den kunne brukes der dat var grunt. Men denne båttypen er bygd helt uten kjølskjær. På våres båt er det i alle fall litt.

Horisontale lotskaringer
Skaringene mellom kjøl og lot er hogd horisontalt i stedenfor vertikalt som det er vanlig på Nordlandsbåtene. Stevnskaringene er derimot vanlige. Det med horisontale skaringer har jeg hørt om blant eldre folk her i distriktet. Sannsynligvis har de da tenkt på Balsfjordbåtene. Dette er det eneste distriktet i Nord-Norge hvor vi har sett at lota har vært festa til kjølen på denne måten. Denne teknikken er mer vanlig på innlandsbåter og elvebåter. Det kan se ut som om det går et slags skille mellom båter som er influert av kystbåtene, og de som er østlig (inn-lands) influert. Grensene her er uklare fordi emnet ikke er godt nok undersøkt. Det kan imidlertid se ut som om innlands bygge-teknikker kan ha kommet så langt ut mot kysten med folk som har flytta til kysten. I Balsfjorden var det for eksempel en god del kvensk bosetning. Det er en mulighet for at de kan ha brukt kjente teknikker og brukt dem på for dem nye båttyper. Men dette er det eneste tilfellet der vi kan anta at noe slikt har skjedd. Ellers er Nordlandsbåten svært regelfast når det gjelder både form og konstruksjon.

Vinteren 1989/90 ble det holdt oppmålingskurs på kromstemningen fra Vikran ledet av Walter M. Pedersen. På neste side ser vi en forminsket utgave av tegningen utført av kurslederen. Tegningen i større målestokk kan kjøpes fra Arctandria.