Fra Arctandrias Skrifter nr. 11, 2003 av Helge Karlsen:
Det hendte en vårdag så langt tilbake som i 1948 at jeg sto nede i det gamle naustet på Prestøra og klavet opp smålina etter endt vårfiske som jeg hadde rodd sammen med en onkel av meg her.
Han hadde en sjark, en om- og påbygget åttring, som var så vanlig å se på havet den gang. Det blei satt i ei høgere rekke på den. Så bygget de et rorhus bak og en liten lugar forut. Videre satte de inn en 5-8 hk Sabbmotor, og så hadde man verdens fineste sjark. Med den kunne man drifte med lina rundt øyene. En tur på Lofoten ble det også, og en tur på Finnmarka kunne det også bli. Man satte ikke så store krav den gangen - så det gikk som oftest bra. Nå, da vi var ferdig med dette vårfisket, skulle jeg bare klave opp lina og ordne litt ellers på bruket før jeg skulle reise hjem, kanskje allerede dagen etter.
Mens jeg sto der i egne tanker og tok snurren ut av forsynet, bøtte en og annen forsyn, rettet litt på en rekt angel, hadde jeg ikke lagt merke til at Emanuel var kommet ned i naustet til meg.
Det var noe stillferdig og fint med gamle Emanuels vesen. Jeg visste at han var plassert her hos min onkel av kommunen mot en mindre godtgjørelse, slik de gjorde den gang da de ikke hadde aldershjem. Kunne disse gamle gjøre nytte for seg så var det bra, og Emanuel gjorde nytte for seg.
Jeg hadde vel lurt på hvem han var og hvor han kom fra. Så nå ble det til at jeg spurte han om det. Emanuel svarte at han kom fra Nord-Fugløya, men at han var født og oppvokst i Tromsø.
"Vi bodde i Grønnegata. Far min het Kristian Martin Olsen og min mor var Ingeborg Marit Johansdatter. Hun kom fra Trondenes, Sandshamn, mens far min kom fra Dyrøya. Vi var seks søsken. Det var heller fattigslige tider for oss alminnelige folk. Far min arbeidet på bryggene. Men vi barn merket vel ikke så mye til armoden. Alt gikk sin gang helt til jeg var 12 år - da skjedde det noe som kom til å forandre livet mitt helt.
Det kunne vel være sånn ut på høsten at vi fikk besøk av en mann ved navn Peder. Han bodde på en øy som han kalte Nord-Fugløya. Hvor det var ante jeg ikke da. Når han kom, det var helst om høsten, så pleide han å ha med seg multebær til oss, sammen med sjøfuglkjøtt og sjøfuglegg, noe som vi satte stor pris på. Så vi ble glade da han kom med alle disse herlighetene.
Peder var en godlynt og raus kar. Litt glad i brennevin var han, og det ble drukket en del denne gangen også. Det utviklet seg til et ganske lystig lag utover kvelden. Peder var flink til å spille gitar og synge, og han underholdt til stor glede for alle som kom innom.
Utpå kvelden var det en som sa at jeg som var så stor burde få en dram, og jeg ble nødt til å drikke. Det gikk ikke så bra, jeg begynte å bli full av denne uvante drikken. Det siste jeg husker var det gulflakkende lyset fra tranlampene og trekkhullene i komfyren - så forsvant alt i et rødlig skjær, og jeg var borte fra denne verden.
Hvor lenge jeg hadde vært bevisstløs aner jeg ikke, men alt var så rart da jeg våknet. Underlaget ristet og skaket, og da jeg så opp sto et brunbarket seil spent over meg. Jeg prøvde å karre meg fram og så at jeg var ombord i en båt som seilte av sted, og på aktertofta satt Peder med styrvolen i ene neven og ei brennevinsflaske i den andre. Han sang og var i strålende humør.
"Nei, se der" utbrøt han da jeg var kommet meg på beina og stod og klamret meg til masta, "der har vi drengen min. Nu må du få i deg litt mat. Matbomma står der og vann er det på den kaggen som ligger i midtrommet" . Jeg var i slik elendig form at jeg måtte lene meg over rekka og kaste opp. Så prøvde jeg å spørre Peder hvor vi skulle og hvorfor jeg var der.
"Jeg vil hjem" ropte jeg. "Ja, nu skal vi hjem til Fugløya" svarte Peder. "Nei, jeg skal hjem til Tromsø", gråt jeg. "Du skal bli med meg ut til Fugløya og bo sammens med meg og Susanna, det er bestemt", sa han. "Hvem har bestemt det?" vil jeg vite. "Din mor og far har bestemt at du skal bo hos oss, og du skal få det godt hos oss. Vi har ingen barn, så nå skal du være vår gutt", svarte han.
Da ga jeg meg helt over. Jeg krøp inn under skinnfellen og gråt. for jeg skjønte at jeg var bortsatt til andre. De ville ikke ha meg hjemme. Jeg var i slik dårlig forfatning at jeg gråt meg nok i søvn igjen. Hvor lenge jeg sov vet jeg ikke, men da jeg våknet begynte det å li mot kvelden. Peder satt fremdeles på aktertofta med styrvolen i neven, men nå var han stille.
Da han så at jeg var våken, ble han glad og spurte om jeg ikke nå ville spise litt. Da jeg våknet hadde jeg merket at vinden hadde tiltatt noe, og svære dønninger løftet av og til båten høyt til værs, for i neste øyeblikk å føre oss ned i de dype bølgedalene, hvor det ikke var mulig å se annet enn den blågrå himmelen over oss.
Jeg var nå blitt veldig sulten og fant fram mat i matbomma som sto mellom toftene. Senere drakk jeg vann fra vannkaggen. Maten og vannet gjorde meg godt. Så spurte jeg Peder om det var lenge til vi var fremme. Til svar fikk jeg at ville jeg se Fugløya, så måtte jeg se framover. Jeg så etter, og langt der ute så jeg noe som lignet en stor, mørk koloss som steig opp av havet. Men jeg så og at videre utover var det bare hav og himmel så langt øyet rakk.
Vinden øket stadig på, vi hadde den etter oss, og båten, som var en 3-roms nordlandsbåt med råseil, gjorde stor fart. Peder sa at jeg måtte hjelpe han å minske seil, og jeg gjorde som han sa. Etterpå sa Peder at jeg nok ville bli en god seiler, han syntes jeg viste gode evner allerede.
Fugløya ble stadig større og større etter hvert som vi nærmet oss. Jeg så spent opp etter de steile fjellsidene som stupte rett i havet. Her kunne vel intet menneske bo, tenkte jeg. De store havsjøene som kastet seg tordnende mot fjellsidene ble knust til hvitt skum og laget et fryktelig spetakkel. Mindre alarm laget heller ikke alle sjøfuglene, som det vrimlet av i titusentall over oss. Jeg syntes det virket skremmende, og sa det til Peder. Jeg ville vite om det var slik bestandig her ute. Men det så ikke ut til å anfekte Peder noe særlig. Han var opptatt med å passe båten for de ilske sjøskavlene som stadig var etter oss.
Vi seilte langs øya som for det meste var brattlendt, med ur og berg rett ned i havet. Bare her og der kunne jeg ane en smal landstripe. "Snart er vi fremme" forkynte Peder plutselig. Og ganske riktig, der så jeg at det røyk fra noen gammer mellom steinene. Rett etter kom det folk løpende ut og ned til fjæra mens de ropte og vinket ut til oss, som nå var dreid opp mot vinden og var i ferd med å legge ned masta. Straks etter lå vi med årene ute og ventet på det rette løye, som Peder sa. "Husk det" sa han "her ute er det veldig viktig at du venter på det rette løye, det vil si, det er alltid en viss rytme i bevegelsen til bølgene. Som oftest kommer det tre store bølger, så følger det sju små eller mindre bølger, og det er et øyeblikk i de små at det rette løye finnes. Dette må du lære å bedømme."
Så kom det rette løyet, og på en mindre bårekam for vi innover mot fjæra der mange sterke never grep fatt i båten og dro den opp, klar av sjødraget.
Ja, så var vi kommet til Nord-Fugløya. Denne øya med sitt mangfold som etter hvert skulle komme til å bety så mye for meg, både på godt og vondt. Men i det øyeblikket var jeg bare en redd og usikker guttunge.
"Så, der har du drengen din, Peder", sa en av karene som sto og betraktet meg. "Det var ikke store karen", sa en annen. En kvinne brøt ut av flokken og kom mot meg. Hun sa at det var hun som var Susanna, og nå skulle jeg bli med henne til mitt nye hjem. Da merket jeg en kiste som jeg vel skulle kjenne blei lempet av båten. "Det er kista di som mor di sendte med", sa Peder. "I den finner du nok klær og andre ting som du vil trenge etter hvert".
Vi tok kista mellom oss og ruslet opp til en av gammene der Peder og Susanna bodde. Den var vel ikke rare greiene sett med dagens øyne, der den sto med vegger ilt opp av torv og stein, med noen små vindusglugger i veggene. Inne var det mørkt, en tranlampe freste og oste, og etter hvert som øynene vente seg til mørket så jeg at gammen besto av to små rom.
"Her har du sovebrisken din", sa Susanna, "og her har du en god og varm skinnfell du kan krype under når det blir kaldt." Hun hørtes virkelig stolt ut over alt dette. "Nu skal vi spise", fortsatte hun. "jeg har kokt ei gryte med reinkjøtt, du må vel være ordentlig sulten nå." Over ilden på grua hang ei jerngryte. Jeg gikk bort til den. Det luktet godt, og nå kjente jeg hvor sulten jeg var.
Susanna var snill og god, alltid var hun i godt humør, og jeg kom etter hvert til å sette stor pris på både henne og Peder. De ville meg bare godt, og passet alltid på at jeg fikk det jeg trengte. Men den første natta på Fugløya glemmer jeg aldri. Jeg lå der og hørte på larmen fra havet. Denne lyden som alltid er tilstede på Fugløya. Til slutt lever den seg inn i bevisstheten til menneskene der, og du merker den nok når du legger deg om kvelden som en monoton vuggesang. Men nå, denne første kvelden virket den bare uroende, der jeg lå og tenkte på hjemmet og hvorfor de skulle sende meg bort fra seg til andre. Jeg gråt nok litt, stille for at ikke Peder og Susanna skulle høre det. Til slutt kom den befriende søvnen og tok meg inn i drømmeverdenen."
Jeg forsto at Emanuel gjenopplevde dette nå. Det var nok fryktelig å bli bortsatt til andre, men dette var svært alminnelig i store barnerike familier på den tiden. Fattigdom og nød tvang sikkert ofte foreldrene å ta denne tunge avgjørelsen. Jeg husker selv fra min barndom at vi hørte om dette.
Morgenen etter våknet Emanuel opp til en for han uvant og fremmed verden. Her var alt så mye annerledes enn i Tromsø. Han var jo bygutt, vokst opp i bygatene i et velorganisert samfunn med de regler og forordninger som råder i en by. Her ute var det først og fremst naturen som bestemte - her spilte folket på lag med den. Dette var den viktigste regelen å huske.
Det bodde noen få familier med barn også på hans egen alder. Øya var veldig avsondret fra andre boplasser, så det var veldig viktig at de var selvforsynt. En ting var husdyrholdet. Det heter i Karlsøy og Helgøy Årbok at de hadde 15 storfe og 142 småfe. Dette var ikke verst. Det hadde vært gjort forsøk med bosetting på Nord-Fugløy så tidlig som på 1700-tallet, men også noen få ganger senere, men var oppgitt på grunn av de helt ekstremt vanskelige forholdene, især med havet som gjorde det umulig både å komme i land og fra øya i dagevis.
Men så på 1830-tallet flyttet noen familier fra Nord-Lenangen og Skjervøydistriktet ut til øya. Disse nye innflytterne, som var av samisk opprinnelse, var bedre skikket til å klare seg under slike, og for så vidt stort sett alle forhold, og med dem gikk det bedre.
De drev fiske og fuglefangst, og hadde nedarvet evne til å nyttiggjøre seg av det som vaks og det som var å finne i naturen. Som man og kan lese i Karlsøy og Helgøy Årbok så fantes det rike ressurser her ute, sjøfugler med både kjøtt, egg og dun, oter, havert, multebær, sløke, syre, graslier og nære fiskeplasser. Bare brensel var det mangel på. Videre står det skrevet i årboka: På grunn av utsatt beliggenhet, havsjø, hardt klima, brattlendt terreng og uten naturlige havner var det lenge bare tale om sesongmessig utnyttelse av herlighetene. Slik var det inntil noen fant det mulig å bosette seg der.
Da Emanuel kom dit ut var hekketiden og multesesongen over, men ennå ble det jaktet på sjøfugl. Denne jakten foregikk med garn og lange bambustrøer og andre snedige fangstmetoder. Av de andre jevnaldringene lærte Emanuel snart å klatre i fjellflågene og fange fugl. Dette var et spennende og fritt liv og noe han gikk opp i med liv og lyst.
Susanna og Peder var snille og gode mennesker og passet godt på han, så han led ingen nød, og han skulle snart lære å sette pris på dem og han ble oppriktig glad i dem. Her i denne eventyrlige verdenen trivdes han, og lengselen etter mor, far og søsken i Tromsø kom vel litt på avstand. Når været var laglig dro karene ut på havet. Farkostene var robåter med seil og årer. Fiskeredskapene var, foruten vanlig jukse, også line og garn. Peder var flink til å lære fra seg, for han mente at Emanuel også måtte bli en dyktig fisker. Å mestre båt og seil var nødvendig her hvor havet betydde alt for dem.
Havet var fullt av villskap og rådde over uante krefter. Det fikk Emanuel snart erfare, da vinterstormene satte inn. Ofte var det på livet løs når karene skulle ut på havet. Selv på forholdsvis vindstille dager kunne havsjøen bryte forferdelig langt inn over land. Kom en seg bare utenfor brenningen, så var det en mulighet. Ofte satt to mann i båten, klare med årene og ventet på løye. Når båten var kommet utpå, så måtte de ro av alle krefter.
En gang gikk det galt denne første vinteren. båten, med tre mann ombord, klarte ikke å nå utpå før en veldig brottskavl slengte båten rundt, og alle tre falt i sjøen. To klarte de som var på land å nå før dragsuget dro dem ut igjen. Den tredje var druknet før havet slengte han på land igjen til de som sto der skrekkslagne og hjelpeløse og så på. Det gjorde et fryktelig inntrykk på Emanuel å se den omkomne ligge der på fjærbakken før de bar han i hus.
Døde noen der ute, så var det ofte vanskelig å få kisten, som de spikret sammen av tilfeldige materialer, inn til kirkegården på Karlsøy. Ofte måtte de vente i ukevis, for ikke å si månedsvis før høvet kom. Jeg husker selv fra mine barnedager på Karlsøy, disse likkistene som kom fra yttersida med lokalbåten, hvor graveren tok seg av dem og brakte dem opp til det gamle, rødmalte likhuset ved kirkegården bak på øya. Ingen fulgte den avdøde til graven. Om vinteren hendte det at det sto mange kister og ventet på våren, da tela gikk av marka. Da Emanuel kom til Fugløya var det ingen lokalbåt som gikk i rute dit ut. Det skulle ennå gå mange år før den kom.
Emanuel begynte å fortelle igjen. Han fortalte at vinteren ble lang før de første vårtegnene viste seg. De kom i form av fugler. Lundefugler, alker og lomvi og flere andre arter. I begynnelsen kom de i små flokker, senere kom flere og større flokker. Først slo de seg til på sjøen for det meste, men etter hvert begynte de å samle seg i fjellsidene, der de holdt et svare leven.
Nå begynte eggsankingen. og med den kom og folk fra øyene omkring. Alle skulle ta del i denne overfloden av egg og sjøfugl. Dette var blitt tradisjon og en nødvendighet for folket som bodde her omkring. og det ga dem et godt tilskudd av næringsrik mat. Emanuel tok del i dette spennende livet i fuglefjellet. I denne fine vårtiden hvor solen skinte døgnet rundt, ble alle som forgjort. Det fantes ingen forskjell på dag og natt. Sove gjorde de bare når de var trøtt.
Selv om Emanuel likte dette frie og sorgløse livet blant folket der ute. så hadde han slett ikke glemt familien i Tromsø. Han hadde hele tiden ventet på at et høve skulle by seg, så skulle han reise hjem. Og det kom en slik anledning. Ut på sommeren en dag kom det seilende ei jekt for å hente tørrfisk, tran og sjøfuglegg. Rett før jekta skulle fare derfra så Emanuel sitt snitt og skjulte seg i lasta.
Det ble en lang reise inn til Tromsø. men hele tiden klarte Emanuel å holde seg skjult blant tørrfisken. Så det var virkelig en sulten og forkommen gutt som endelig sto foran porten hjemme i Grønnegata. Men nu hadde motet sviktet han, for han hadde kommet til å tenke på at de kanskje ikke ville ha han hjem igjen. Det hadde jo satt han bort til Peder og Susanna. Mens han sto der, rådvill og ikke torde gå inn. kom en av søstrene hans ut og fikk se han. Hun sprang rett inn og fortalte moren at Emanuel var kommet tilbake.
Hvordan møtet mellom moren og den arme gutten var, sa ikke Emanuel noe om, men han fikk nå komme inn og fikk mat og stell og en god seng å sove i. Det kunne han sikkert trenge da. I dagene som kom etter at Emanuel kom hjem, ble det ikke nevnt med et ord hvorfor han var kommet tilbake, så etter hvert begynte han å slå seg til ro og trodde at han nå fikk være hjemme for godt.
Sommeren gikk og en dag så Emanuel at det var kommet noen gule løv på bjerketrærne i hagen. Da kom han til å tenke på at det var i disse dager at Peder brukte å komme inn til Tromsø for å handle vinter-forråd. Og sannelig så satt Peder i kjøkkenet da han straks etter kom inn.
Peder ble glad da han fikk se Emanuel, og fortalte at de hadde blitt engstelige den dagen han forsvant og trodde at han hadde kommet ut for en ulykke. Men da noen fortalte at de hadde sett at Emanuel forsvant ombord i jekta, så hadde de slått seg til ro med det. De kunne godt forstå at han ville ta seg en tur hjem. Det skulle ellers bare mangle.
Kvelden som kom artet seg som vanlig med dram, fest og glade mennesker. Peder skrøt av hvor flink Emanuel var blitt, både på hav og land, for ikke å snakke om i fjellet der han for som en fjellgeit. Så ville Peder skåle med Emanuel, for nå var han som en hel kar å regne.
"Jeg prøvde jo å verge meg, men det gikk ikke likere enn at jeg på nytt våknet opp i båten til Peder på veg tilbake til Fugløya. Så var jeg tilbake hos Susanne og Peder. Da jeg nå kom ut til Fugløya var fjellet fullt av deilige multebær, og alle var opptatt med å plukke denne herligheten. Det gjaldt om å få mest mulig i tønner og kar før nattefrosten kom. Og den kom, og med den fulgte en ny vinter.
Denne vinteren ble det travel virksomhet på havet som sto fullt av fisk rett utenfor land. Dette spurtes snart, og båter strømmet til og tok del i alt dette. Heldigvis var det en godværsvinter, så ingen menneskeliv gikk tapt. Det ble mye å gjøre for oss ungguttene på land med å ta vare på fisken. Av og til var jeg med utpå, og det likte jeg godt.
Vår og sommer gikk, høsten kom og en ny vinter sto for døren. Slik fortsatte det, og jeg hadde slått meg til ro. Det var her jeg hørte til nå. Som attenåring var jeg med en åttringsbåt på vei til Lofotfiske.
Under opphold i Tromsø, mens vi ventet på god bør sørover var jeg og besøkte min søster Oline som var gift med en sjømann. Han fortalte om sjømannsyrket og om eventyret som ventet en sjømann i hver havn. Dette tente en uro i meg, jeg måtte ut å få oppleve dette. og året etter mønstret jeg ut. Visst ble det en eventyrlig tid. Dette livet passet meg veldig godt, og årene fløy fort avsted.
Men så en dag kom jeg i tankene om ei øy høgt mot nord, og jeg husket en pike som hadde lovet å vente på meg. Tanken ga meg ikke fred. Jeg følte at jeg hadde noe ugjort som ventet. En dag sto jeg atter på kaia i Tromsø, med sjømannssekken i neven, og den første jeg traff var en barndomsvenn fra Nord-Fugløya. Straks han så meg utbrøt han at nå måtte jeg bli med ut til Fugløya å se, for nå hadde det skjedd store forandringer der. Ikke lenge etter gikk jeg i land i Indre Gamvik på Fugløya.
Og her hadde det virkelig skjedd saker og ting. Jeg så en nyoppført molo, kai, rorbuer og trandamperi, brenneri, butikk. Og et skikkelig hus var og oppført. Folk var travelt opptatt, både på land og hav. Det var så mye gledelig å se og høre. Folk var optimistiske over alt det nye som var kommet. Her var det blitt mulig å få, mange ganger hårdt tiltrengte, matvarer og andre ting fra en butikk like ved stuedøra, og nå kunne de få levert fiskefangstene sine på en lettvint måte."
Susanna og Peder begynte å dra på årene, og nå ble de både glade og stolte over å få fostersønnen sin hjem. Emanuel ble boende hos dem og begynte å ro fiske sammen med Peder. Jeg nevnte så vidt en pike som engang hadde lovet å vente på Emanuel. Henne hadde han nå truffet, og hun hadde ventet lenge på å se han igjen. I den lyse og fine våitiden fant de tilbake til hverandre. Nå lovet de hverandre å holde sanumen resten av livet. Emanuel nevnte ikke hennes navn, men nå vet jeg at hun het Nille Karoline Eriksen og kom fra Skjervøykanten. Sammen bygde de seg et hus i Ytre Gamvik. Fjøs og ei ku fikk de og, for de måtte jo ha melk til barna som kom.
"Alt var så fint og vi var så glade og lykkelige en stund", sa Emanuel. "En stund, sier du".", jeg så spørrende på han. Han sto med ryggen mot meg. Så snudde han seg brått mot meg og sa med skjelvende stemme "De døde pa meg, tuberkulosen kom inn i vårt hjem". Etter å ha sagt dette sa han ikke mer.
Jeg ble sittende å se ned i den tomme linestampen. Da jeg så opp, var han gått ut av naustet. Det var siste gang jeg så Emanuel. Jeg reiste hjem dagen etter.
Emanuel kom på Karlsøy aldershjem på Karlsøya. Der døde han den 5. april 1956 - en vårdag da alt våknet på ny, og havfuglene begynte å vende tilbake til Nord-Fugløya. Han ble begravet i en umerket grav der på kirkegården, hvor antagelig også hans hustru har funnet sitt siste hvilested. Lyng og gras og småkratt vokste fort, og snart fantes ikke spor etter Emanuels grav.
Årene går utrolig fort. Det skulle gå hele 50 år, så en fin høstdag, da skog og mark er pyntet i sine herlige høstfarger. står jeg og er opptatt med å sette et kors på Emanuels grav, som jeg har sporet opp. Her ligger hans jordiske levninger like ved gjerdet i nordenden av kirkegården. Jeg tenkte så at det var nå litt rart at valget falt på meg, da han skulle betro noen sin livshistorie. Var det tilfeldig'? I ettertid oppdaget jeg at han var onkel til min svigerfar. Verden er ikke så stor likevel.
Det er så stilt og fint denne solfylte høstdagen. Jeg kan såvidt høre bruset fra bølgene som vasker de kritthvite dolomittklippene like nedenfor her. I dag er havet vennlig og smilende, men når nordavindskulingen en vinterdag rusker opp sjøen, så kommer de store havsjøene rullende inn fra Fugløyhavet og tordner mot land her. Det høres helt over øya, hvor bebyggelsen ligger. Og dette er bare for småtteri å regne mot hvordan det opplevdes for Emanuel og alle de andre som levde på Nord-Fugløya.
Øya ligger nå forlatt av disse tapre menneskene som, med livet som innsats, prøvde å klore seg fast på denne ressursrike, men dessverre så ekstremt ugjestmilde og værhårde øya ute i storhavet.
Jeg vil avslutte med noen linjer fra minnediktet Nordahl Grieg skrev etter at Viggo Hansteen ble henrettet av tyskerne, og som på et vis beskriver djervheten og samholdet blant menneskene som befolket Nord-Fugløya. Nordahl Grieg hadde tilbrakt de to siste somrene før krigen ute på Nord-Fugløy.
Sagnet går at nord på Fugløy
har en ond, formørket mann
engang landet under stupet
og tent strandgresset i brann,
og han lo da ilden sugdes
opp langs trange revners strå
høyt til hyllene i berget
der hvor tusen reder la.
Flågene stod flammespendte -
hele fuglefjellet brente.
Med en dununge i nebbet
lettet hunnene og strøk
ut mot havet, ut mot frelsen,
gjennom angst og ild og røk,
satte ungen varsom ned
på en bølge, mørk og øde,
og fløy klagende av sted.
Inn igjen hvor pinte liv
lå og brente seg til døde.
Nye fugl kom hjem fra havet,
og de suste inn i flammen
ut til de andre som fakler
sank de ned i dypet sammen.