Litt om seilduk og seil

Publisert opprinnelig i Arctandrias Skrifter #1 (1987)

Skribent: Seilmaker Fredrik. Brodersen, Lyngør

De første seil vi kjenner til er fra 500-tallet. Det var nok ikke profesjonelle seilmakere på denne tiden, så seilet var hjemmesydd av ull. Duken var tövet til vadmel så den skulle bli tett og sterk.

Fornemme båter førte seil av lin allerde i vikingetiden, men det virker ikke som det var noen utvikling i seilduk før på 1700tallet da hamp begynte å bli vanlig i duken, særlig i blanding med lin. Seil av hamp og lin ble brukt om hverandre og i blanding, også i seilskutetiden frem til idag. Til småbåter i Norge ble melsekker ofte sydd om til seil.

Rundt 1870 var hollandsk linduk høyt aktet, håndvevet av lang lin, og den var regnet for å være svært slitesterk. På denne tiden begynte bomullsduken å komme. Av bomull kunne man veve tettere og lettere. Den nye duken ble snart tatt i bruk av mindre bruksbåter, redningsskøyter og ikke minst til lystbåtene. Hampduken forsvant helt på lystbåtene, men aldri helt på skøytens og bomull ble lite brukt på de norske seilskutene. Hampduken var mer råtebestandig og krevde mindre lufting.

Helt frem til femtiårene var bomullsduken enerådende på lystbåtene. Det ble vevet de fineste duker til lettværsseil og spinnakere, utrolig lett var duken, men tung når den var våt. Egyptisk bomullsduk var kjent for å være den fineste, smaleste og mest formstabile duken. I Norge var engelsk bomullsduk mest brukt. Den var bredere og ikke så formstabil og måtte derfor i seilet forsynes med "blindnater". Nater er sømmene i seilet og og blindnater er en eller flere bretter sydd ned langs med duken for å stoppe strekken diagonalt, stabilisere duken, men også for å gi et bedre utseende. Først ble disse sydd ned av to flatsømmer for hånd med seilgarn, senere med farvet lintråd på maskin. Det skulle tydelig se ut som seilet var sydd av smale duker.

I femtiårene kom syntetfibrene i seilduk for fullt. Polyester med det amerikanske handelsnavnet Dacron er blitt mest kjent i Norge, men andre land kom også med sine; England med Terylene, Tyskland med Trevira, og Japan med Tetoron. Til lett seil og spinnakere kom duk vevet av polyamidgarn under navnet Nylon. Disse dukene er blitt stadig tettere og mer avansert vevet og forskjellige overflatebehandlinger har gjort dem mer formstabile etter hvert.

Régattaseil har lenge vært stive og fulle av "filler", stoff som er valset inn i veven for å fiksere denne slik at trådene ikke glir seg imellom. Men etter hvert vaskes/arbeides filleren ut av duken som blir mykere og strekker seg. Seilet blir dypere på feil steder og betegnet som utseilt, evt. degradert til turseil. I dag har vi fått seilduk belagt med polyesterfilm. Under navnet Mylar i Amerika og Melinex i England. Denne er nesten 100 % formstabil og egner seg godt til forseil for regattabruk på båter som har forskjellige forseil til forskjellige vindstyrker. Filmduken består av forskjellige vevede eller ikke vevede materialer som er belagt med polyesterfilm.

Vanligst er polyestervev, men nylon spinnakerduk er også brukt. Duken tåler dårlig skamfiling, ikke sollys og er svært utsatt for rifter og egner seg derfor ikke til turseiling. Verre er det med belagt duk av Kevlarfiber som er i bruk til storseil idag, denne tåler sollys enda dårligere og ikke skamfiling, men er meget sterk, lett og formstabil. Så formstabil er denne duken at vi idag har funnet ut at den ikke egner seg til storseil. Storseilet har vi vanligvis bare et av ombord og dette må vi kunne "trimme forandre formen i etter forholdene. Duken må altså kunne strekke seg litt.

Det vi har funnet ut er bedre til storseil, er seil sydd av to lag, eller flere; med lett duk. En lett duk er vevet av flere tråder enn en tung og blir mer formstabil pr. gram. Vi kan derfor øke formstabiliteten ved å bruke flere lette duker sammen og vi kan evt. også gå ned i vekt totalt og allikevel oppnå større formstabilitet. På denne måten får vi et seil som lar seg trimme, og ikke minst er lett og mykt å håndtere, noe som også skulle appellere til turseileren.

Til veteranbåtflåten syr vi ennå noen seil av bomullsduk, men de fleste velger seil av polyester, hvit, rødbrun - barket eller av kremfarvet polyesterduk som vi har fått laget for at den skal ligne på egyptisk bomullsduk. Noen vil også at vi skal dele duken i seilet (lage "blindnater") slik at det skal være helt likt seil av egyptisk bomull. |

Rødbarket seilduk har vært moderne i den senere tid, men det sies at barkede seil i Norge var tegn på at du hadde gamle og råtne seil. Folk kokte bark og impregnerte seilene med dette, men ofte litt sent, etter at seilene var begynt å bli dårlige for å få de til å vare litt lenger. Lystbåter, losbåter og redningsskøyter hadde ikke barkede seil, men noen steinet seilene en gang i året. Det vil si at de la steiner i seilene og senket de ned på dypt vann for at saltet skulle trykkes inn i duken og konservere denne.

En skotsk presenningduk viste seg midt på syttitallet å ligne på seilduk av bomull. Den ble vevet i 24" toms bredde og forsøkt til seil. Duken er fin å håndtere, slitesterk og solbestandig, men strekker seg mye og egner seg derfor dårlig til seilduk. Den kan godt brukes til tunge båter som allikevel ikke kan krysse så høyt og brukes mye til disse. Den kan godt brukes til støtte-.: seil.

Seil - utførelse detaljer.

De tidligste seil vi kjenner var selvsagt håndsydd og de var liket rundt hele med taulik for hånd, håndliket. Disse hadde sjelden forsterkninger, men løyerter, øyer var spleiset i tauliket på forskjellig vis og evt. isatt kauser av tre. Tjæret hampetau har vært brukt frem til idag (og brukes fortsatt til bomullseil) til likingen. Liktauet skal helst være av langfibret hamp og spesielt likslått, som vil si at kordellene er hardt slått, men at de er løst sammenslått. Til større båter ble det ofte brukt wire i likene og her ble duken forsterket i hjørnene (barmene) og ringer av hampetau ble slått harde og sydd i seilet på innsiden av liket for feste for løyertene. Når løyerten var lagt, ble de isatt kauser av stål eller bronse. Til lystbåter ble ringene etterhvert laget større og kauser ble satt rett i ringen på innsiden av liktauet. De ble kledd inni med grisesvor som var myket i vann og ble hard når den tørket. Kauser| av messing ble senere brukt og brukes fortsatt, men endel seilmakere presser ringer i seilene, hydraulisk. Taggete ringer i forskjellige varianter og av forskjellige materialer presses med maskin inn i seilet med kause inni. Disse har ikke klart å overgå håndsydde ringer i styrke og det er mange seilere som foretrekker håndsydde ringer av forskjellige grunner, derfor brukes begge deler idag.

Som symbol for seilmakerfaget står nok seilhansken. Den spesielle hansken som holder fingerbølet inni hånden for å skyve seilnålen gjennom duken. Seilbenken som vi sitter på og gjør håndarbeidet er også spesiell for faget med sine små funksjonelle detaljer, f.eks. seilkroken som hjelper til å holde seilet fast under arbeid. Seilhansken er laget i mange varianter, men er utfra to typer, en likhanske og en syhansk. Likhansken skiller seg ut ved at den har en forlenging av læret oppå tommelen for å beskytte denne, samt større og færre groper i stålplaten som skal skyve nålen gjennom duken.

Sømmen eller natene i seilet ble i Norge sydd med flatsøm, fra høyre mot venstre, to sømmer i hvert nat, så vi kan forstå at dette var et tidkrevende arbeid. Seil fra andre land ble ofte sydd med rundsøm, som gjøres fra venstre mot høyre. Begge sømtyper og alt sømarbeide ble utført sittende på seilbenken. Rundt århundreskiftet ble symaskinen sakte tatt i bruk. Den kunne bare sy rettsøm og skepsisen hos seilmakerne var berettiget fordi en rettsøm på maskin ikke tåler særlig mye strekk. Men de strakk seg til å bruke den til tråkling av natene, de sydde en rettsøm midt i natet og så sydde de for hånd på begge sider. Det ble lettere å holde duken slik og det gikk fortere. Det var først i førtiårene at sikksakkmaskinen kom og noen ble sydd sammen og forsterket kun med maskin. Håndlikingen derimot har vært opprettholdt også på yachtseil frem til idag. Tauliket har vært forsøkt sydd fast til seilet med maskin, men uten særlig hell. Innsving av taulik i fallen på seilet eller i et bånd brukes mye idag og er en fin løsning. Kraftig webbing av polyester erstatter ofte tauliket helt idag og wire brukes i seil son settes "flying", uten stag, og i endel stormseil, så de kan brukes når staget er vekk.

Sikksakkmaskinen syr det meste på seilet idag med en søm som er elastisk og tåler strekk, to eller flere sømmer brukes i natene. Det finnes nå også maskiner som syr trestingsikksakk, tre sting hver vei, og dette brukes endel hos de største seilloft (fabrikkene) som spytter ut seil og mener at en slik søm er godt nok. Sveising av natene har vært forsøkt, men duk som egner seg til sveising kan foreløpig ikke brukes til seil. Det har også vært forsøkt å lime de nye filmbelagte regattadukene, men uten særlig hell, derfor sys seil fortsatt på symaskin.

Formen, "busen" i seilet.

Det har alltid vært hemmelighetskremmeri rundt seilmakerfaget, og det foreligger derfor lite litteratur om hvordan man skal sy seil. Du kan heller ikke sy seil etter dette, men jeg skal forsøke å forklare litt. Det er særlig dette med busen i seilet folk lurer på og seilmakermesterne vil nødig lære fra: seg fordi mye av dette har de tatt seg til på egenhånd og vil nødig at andre skal gjøre dette på sin måte.

Busen legges inn i seilet ved å forme dukene slik at det blir mer duk der vi vil ha dybden i seilet, men også ved hjelp av . positive og negative buer i kanten på seilet. Dette dytter duk dit vi vil ha den eller trekker duk ut, flater seilet. Likingen har fra gammelt av vært avgjørende for busen, liker vi tauet stramt på blir duken slakk og dyp, og dette benytter vi oss til en viss grad også av idag, men "inntak" formingen av duken er det viktigste for formen på et seil idag.

Teorien om hvordan formen skal være har variert opp gjennom tidene og varierer fortsatt, men i hovedtrekk er de lærde enige

om følgende: en båt som går langsomt skal ha dype seil, altså skal alle båter ha dype seil i lett vær, og en båt som går fort, skal ha flatere seil, altså etterhvert som det blåser mer må seilene bli flatere. Formen i seilet kan vi regulere ved å stramme og slakke fall og skjøter. Sjøen spiller også inn på formen i seilet. I stor sjø må formen ha litt dybde, kraft, for å komme opp av sjøene.

Formen i seilet vil alltid være et diskusjonstema og for erfarne seilere mye bundet av hvordan de er vant til å ha det, smak og behag.

Spilene er også med å forme seilet, gi riktig slipp i akterkant, og for å få akterkanten på et storseil, (det som er utover den rette linjen) til å stå, må seilet forsynes med spiler. Spilene skal helst være mykere innerst i seilet, for å gi en jevn overgang til seilduken. Spiler er også brukt på forseil, men er vanskelig å få til å holde hvis seilet overlapper masten.

Reving av seil.

Seilere fant tidlig ut at det er fint å ha mye seil i lett vær, men også at man må redusere duk når det friskner på. Lenge trodde man at krenking var fart, men ville likevel ikke overbelaste båten med for mye seil i hardt vær. Skværriggerne våre ordnet dette greitt ved å ha mange små seil som de etter hvert kunne berge. Lisserev ble tidlig tatt av bruk og jaktene hadde gjerne et system hvor de kunne lisse av og på en del av seilet, 2 når det frisknet på. Rullerev kom tidlig på hekte av noen m 1900-tallet i bruk på storseil på lystbåter og ble også brukt på små skonnerter i fraktfart. Prinsippet er at man kan rulle bommen rundt og trekke seilet rundt denne og trinnløst bestemme størrelsen på seilet. Problemet er at det er vanskelig å rulle seilet pent: inn på bommen og tildels var det problemer med sveivemekanismen. Seilet har ikke godt av denne behandlingen og blir strukket ut av form og ødelagt, og når vi trenger forsterkningene mest, rulles de vekk!

Ligsserevet har kommet tilbake for fullt under navnet "slab Reefing"-system eller på norsk hurtigrev. Seilet er forsterket flere steder oppover, og ved hjelp av en vinsj trekker vi seilet ned og kan lisse inn den tiloversblevne duken langs bommen. Systemet er imidlertid ikke nytt, men ble brukt av Colin Archer på los- og redningsskøytene. Forskjellen var bare at han brukte en talje under bommen i stedet for en vinsj. Systemet er meget bra, fint for seilet og ved å flytte skjøtepunktet på bommen kan vi regulere busen i det revede seilet.

Amerikanske turbåter har tatt ibruk rullesystemer lanas masten for å rullereve storseilet. S&ilet rulles inn på en wire langs akterkant eller inni masten. Ulempene er at s=zilet må være flatt for å kunne rulles pent inn og kan ikke ha spiler. Forseil kan reves og rulles vekk på denne måten også, men med de samme ulempene, pluss den at seilet må være av en noe tyngre duk for å tåle å bli seilt med i hardt vær.

Bruk og stell av seil.

Den viktigste regel for å beholde et seil fint og formriktig i lang tid er å ikke bruke det i hardere vær enn seilet er ment for. Overbelast ikke seilet verken med fall eller skjøter. Pass på skamfiling, beskytt seilet mot rue og skarpe kanter ombord. Hold seilene rene og beskytt de mot sol, regn og vind når de ikke er i bruk. Skyll saltet ut av duken om høsten og sjekk/ få sett over sømmer og slitasje så tidlig som mulig om høsten. Dette koster minimalt, og kan spare deg for mye bry neste sesong.

God seilas!