Prolog til mannskapsfest for nordlandsåttring "Rival” til minne om Vestfjordseilasen 1985

Publisert opprinnelig i Arctandrias Skrifter #1 (1987)

Skribent: Bjørn Skauge

Jeg vil på dette Vestfjordkalas ´si litt om årets Vestfjordseilas. Vi starta en mandagskveld mot sør og denne gangen hadde vi bør! Seagullen slapp vi å trekke opp - den hadde no likevel snart sagt stopp! Så vi slapp å få trommehinnan sår, han Gunnar og jeg og John og Baard!

Rival var i toppform, bredd og malt trutna og pussa opp, totalt! Været var fint, syntes alle mann - av og til pumpa vi lite grann. Vi satt så godt på hver vår tofte etterhvert ble det pumpa ganske ofte. Da vi pumpa i ett, mann etter mann da tenkte Gunnar: "Vi tar visst inn vann!" Da'n letta på fremre plikt, notabene: opp ifra auster'n sto ei fontene! Her så vi årsaken til vårt bal: - skuta blåst' som,en bardekval!

Vi trodde Rival var tett som ei potte ho lakk som en sil der fremved lotte'! Men Gunnar har er jo vant til slikt han tettet lekkasjen med drev og dikt. Engang tror jeg han prisen får for samlet dikting i mange år!

Ved Tennskjær tok vi en natteblund tirsdagen brukte vi motor'n ei stund Så fikk vi bør langs Gisund ei ti' på Finnsnes gikk vi på konditori! Og solværet fulgte oss vid're på ferden og vinden holdt seg stadig, du verden! Løyet den litt, og vi syns det hasta brukte vi knep, vi klådde masta Det løste problemet, vi tar det stoisk om noen tror vi er overtroisk!

I Tjeldsundet dukket det opp et minne som aldri fra husken vil forsvinne: Da vi rente i kaia på Rødskjær i fjor var forstanden liten og lykken stor Det kunne jo blitt, dette fæle støte' historiens bokstaveligste stevnemøte!

Det hadde vært no' for Gunnar å bøte!

Fra Lødingen fikk vi bør som forslo vi seilte så skummet om stevnen sto Bjørn mista lua på havet med ett snart drar vel noen en'torsk med kasjett!

I Nordskott blåste det kaldt og surt men John, han fant på no' veldig lurt: Vi gikk lenger sør, inn i trange sund og gjett hva vi fant om en liten stund: En stille idyll ved et lyngkledd land "Her får vi det fint!" tenkte alle mann

Vi badet og spiste og koste oss verre men så ble det slutt på idyllen, dessverre! Myggen og knotten angrep i bølger med de mest katastrofale følger Vi fekta og slo og drepte for fote men insektsvina mista ei mote' Og slagordet ble som det måtte bli nemlig "To be or knott to be!"

Med nattesøvnen gikk det ille og det var vel nettopp det de ville! Sov "posen snørte jeg over hue for å holde ute hver mygg og flue men luftehull måtte jeg ha likevel jeg ånda gjennom det som en sel! Der lå jeg hele natta og pesa og våkna utkjørt, med stikk på nesa! vi dro til butikken, så snart den var åpen og kjøpte opp mengder av kjemiske våpen Den natta som fulgte fikk søvnen en sjanse vi hadde jo sørga for terrorbalanse!

Fredagskveld møtte vi Walther og dem så "Sølvskjeia" var kommet velberga frem De færreste trodde de kom seg av ste' og Rob han tapte ei halv ei på det! Da fant vi fram drammen, alle, og skålte - det ble nok litt mer enn enkelte tålte! De snakka om kuling og masse strev da Kanstadfjorden forlangte rev til Rotvær ble de tvunget å gå for å sy begge seilkroker på! Da er det godt en"Yama å ha" som man kan sette på Skauge-kasså! De overnatta, og neste dag seilte de videre, i bedre slag Alt var vel til Walther kom på - at soveposen i Rotvær lå!

Vi greide oss fint uten seilerfesten den er jo blitt ganske lokal, forresten for havna i Nordskott er ganske vrang for dem som til festen føler trang.

Lørdag morgen, da det sa pang! var Vestfjordseilasen atter i gang Dagfinn var lei av råseilmas han foretrakk denne gang sofaseilas! Rivals posisjon fra starten var topp men vi plundra med å få toppseilet opp Vinden kom i fra nord-nordøst men dreide mot øst, hvilken kjempetrøst! Bak oss, kunne vi snart konstatere lå de som mot oss skulle konkurrere: Sølvskjeia, Rytmen og "Saltpastillen" - for sistnevnte var den bitre pillen Vi tenkte nok da at "Dette går greit!" Men midtfjords hendte no' vedig leit: Vinden frisknet, og Gunnar ville stryke toppseilet før det ble ille Men nedhaler'n røk, og vi måtte gi opp å seile siden med seilet i topp!

Da vinden spaknet, Skræk & Gru: Saltpastillen nærmet seg nu! De seilte langsomt forbi oss i lo og det var et tegn vi alle forsto! Tausheten senket seg over Rival vi nærmet oss Svolvær og led våre kval. '

Vinden dreide og dreide mot øst .men ikke nok, skulle bli vår trøst Saltpastillen ble nødt til å baute de braste for tidlig og halte i skaute", fikk seilet på masta og rodde besatt DA vendte vi raskt og fikk leédelsen att!

Siden bautet vi igjen, elegant, Saltpastillen bak oss forsvant mens Rival krysset opp mot linja - og vant! I land venta Nelly, Bente med unger det vanket champagne for tørste tunger På bare 6 timer, 34 minutter sikret vi seier,n, vi fire gutter Og mottoet blir da i dette kvad: Neste år tar vi den tredje på rad!