Seifiske på Varangerfjorden - fra seikrok til søkkenot
Publisert opprinnelig i Arctandrias Skrifter #2 (1988)
Skribent: Thor Robertsen
Oss "seifiskere" imellom.
De fleste som bor ved Varangerfjorden har fisket sei. Mange begynte som meget ung. I voksen alder er noen blitt yrkesfiskere, mens flesteparten nok driver sportsfiske, ikke minst etter sei - enten med dorg eller stang.
En stille sommerkveld ligger de ute på Kibygrunnen, noen mindre seisnurpere og mange små "seidorgera". Båtene sirkler langsomt rundt på grunnen. Alle venter på at seien skal begynne "å gå". Yrkesfiskeren aner vagt at i kveld skal vi gjøre storkast. Sportsfiskeren føler hvordan han snart skal hale inn den ene spillevende seien etter den andre, nærmest rett i fryseboksen. Spenningen stiger. Plutselig bare skjer det. "Seien går" og havet står i kok. Alle mann er øyeblikkelig i sving. Her må man stå på om parten skal berges. Glemt er alt - klokka, kjerringa og alle andre verdensproblemer. Seien går.
Slik har det vel vært opp gjennom tidene. Båten og redskapene er dels de samme, om enn langsomt forandret og forbedret. La oss forsøke å gløtte litt i historia. Seien - en kjær fisk med mange navn.
Sei finner vi overalt langs kusten til alle tider av året. Men det er ikke alltid like mye av den. Om våren trekker den umodne seien inn over de nære kystbankene og noe seinere inn i fjordene. Seien er stimfisk og samler seg vanligvis over grunner og gjerne der hvor det er sterk strøm.
Varangerfjorden har en rekke slike seigrunner som også kalles seiskaller eller Kklakker. Disse grunnene gjorde fjorden til et av de viktigste områdene for seifiske langs kysten. Som regel starter seifisket i dette området i mai og varer en tid utover høsten.
Seien har hatt og har mange navn. I Snorres Edda er den kalt for Seidr og Ufsi. Lengere fram i tida het den Graa-sey. I dag sier vi sei, men den har idag som før, en lang rekke oppnavn alt etter hvor man er på kysten.
Seien går
De gamle fiskerne hadde egne betegnelser for seiens måte å opptre på. Når den "Snude ved Snude" og ryggfinnen stikkende opp gjennom sjøen farer avsted i en tett stim, så sa de at "Seien gaar". Stikker den halve hodet opp og rett etter dukker med et lett plask, så "kravler" den. Når seien spretter helt over vannflaten så "springer" den. Hvis stimen er tett når seien "Springer", så er det "en Dur og Larm som i et stort Elvestryg og i lang Frastand kan man høre Lyden af dens lystige Leg". Slike seiknuter eller seivøer oppdages lett fordi sjøfugl i stort antall samles for å fråtse i den åta eller krill som seien beiter på. Før ekkoloddet og asdicen ble tatt i bruk, holdt seifiskerne alltid øye med sjøfuglenes opptreden. De speidet etter seiknuter.
Et uvanlig redskap
Seien ble fisket og fiskes fortsatt med forskjellige redskaper. Ja, der er til og med fanget sei med bare nevene. Sporring beretter i 1734 om en gammel kone ved navn Ane Olsdatter i Vardø. En dag så hun seivøa rett utfor fjæra. Ane eide verken redskap eller båt, men visste råd, for trangen etter seimølje var sterk. Hun vadet så langt som mulig ut i sjøen, grep med bare nevene ned i vøa og fikk fatt i en sei i hver hand. Disse ble raskt kastet på land. Det berettes at Ane klarte flere "kast" før stimen ble skremt bort. Om historien er sann kan diskuteres, men O.Nordgårdå forteller i sine skrifter om oldtidens fiskerier, at å bruke hendene til å fange fisk med har blitt praktisert uminnelige tider.
De første krokene
Det er nok krok og not som har vært de alminnelige redskaper opp gjennom tidene.
De tre fiskekrokene som er vist i egen figur skriver seg fra den store samling beinredskaper som er funnet på Kjelmøy i Sør-Varanger. Disse fiskekrokene ble laget i århundrene før Kristi fødsel og vitner om en samisk steinalderkultur.
Utgravninger viser at boplassen på Kjelmøy trolig var en sommerboplass og sei en meget viktig matressurs for folkene. Beinkrokene er nok også blitt nyttet til fiske etter sei.
Seikrok og kastvad fanget og skadet
Jens Ratkhe som besøkte Varangerfjorden i 1801 forteller iå sin avhandling om de norske fiskerier hvordan samene ennå brukte seikrok. Som han skriver, "næmlig at hugge om seg med en Stang med Krog i Enden blant Fiskestimen og paa denne Maade indhale, hvad det bliver hængende".
Seikroken ligner en båtshake, men hadde 3 skarpe kroker. Skaftet var fra 2 til 4 meter langt. De 3 krokene eller tennene sto på et 15 cm langt vinkeljern. Den ytterste tannen var 6 tommer lang, den neste noe kortere og den innerste kortest. Dette redskap ble benyttet når seien gikk i stim.
En mann rodde båten, mens en annen sto fremme i stevnet med seikroken klar. Med god øvelse og stø hand kunne man gjøre god fangst. Denne fangstmetoden skadet mye sei. Det berettes også at når seien gikk helt opp å fjæra utfor Makkaur så sto "kallen på bergan å røkka sei med seikrok". Et annet redskap som også rev sund mang en sei, var kastvad. Om kastvad ble brukt i Varanger har jeg ikke fått brakt på det rene. Redskapet besto av en jernlegg hvor det var festet 5-6 skarpe kroker i den ene enden og en snor knyttet til den andre enden. Båten ble rodd tett opp til stimen og kastvaden slengt ut. Straks den sank under vannflaten, rykket fiskeren raskt i snoren. ' Var det en øvet hand som kastet, så ble det fast fisk - en eller flere. Dette redskapet rev gjerne sund flere fisk enn hva som ble tatt ombord. Disse redskaper ble også omtalt som barbariske og burde "ofres paa Humanitetens Alter, thi fisken har også Følelse for Smerter".
Det har ikke vært mulig å få stadfestet når seikroken gikk ut av bruk. Den har nok blitt brukt sporadisk også i vårt århundre. Sedolf Snevoll fra Vadsø forteller at fiskerne i Skallelv brukte seikrok til å fange koksei under 2.verdenskrig, når vøan gikk nært land. Det var nemlig ikke så enkelt å oppdrive skikkelige angler til dorgfiske i de årene. Som han sier: "Man måtte hjelpe seg på enkleste måte".
Dorg og juksa - da som idag
Det vanlige redskap var dorg som besto av et 12 m langt snøre. I enden ble en liten stein eller et blylodd festet og til denne igjen en fortom av tynt snøre eller messingtråd. Angelen ble knyttet på fortommen som var ca. 1 m lang. Når seien gikk i vøa rodde man av alle krefter og lot en eller flere dorger slepe etter båten til man fikk fast fisk. Om seien gikk helt i vannskorpa ble søkket tatt bort, slik at dorgen ble slept bortover vannflata.
Når seien sto spredt i sjøen, så hilet man. Redskapet besto av et søkke, benevnt som søkkestein og senere jarstein, på 1 - 11/2 kg, og en fortom av tynt snøre eller messingtråd som angelen var festet til. Man lot snøret løpe ut 20 - 30 favner, av og til helt til botns. Båten ble rodd framover, mens snøret med vekslende tak, noen hurtige og andre mer langsomme, ble halt inn. Dette var å hile, også kalt for å "Grage efter seien" eller å "rykke seien".
Som agn ved dorging og hiling nyttet man biter av småsild, sil eller seimort. Ofte måtte man krøke med en bit fiskeskinn skåret ut av seibuken. Av og til festet man en smal strimmel rødt tøy på beita for å gjøre den mer tillokkende for seien. I følge gammelkaran skal det være gode dorgeforhold når seien beiter på "storåta", dvs. sild, 1lodde,bakkesil eller "klubbmort" (yngel av forskjellige fiskearter).
Når seien ikke gikk i stim, men svømte spredt, nyttet man i enkelte områder trøe som var en fiskestang med snøre og pilk. En mann rodde omkring, mens en annen sto akterut med to trøer og vippet inn sei.
Selvfølgelig fisket man sei også med juksa eller dybsagnsom det hette før i tida. Seien sto da på dypt vann. Stort sett bruker vi dorg og juksa på samme måte i våre dager, selv om vi har avanserte runddorger og elektroniske juksamaskiner.
Garn - et fiskeskremsel?
Ifølge Jørgen Sporring (1734) var det den gang ikke alminnelig å fiske sei med garn, da så få var i stand til å anskaffe seg slike. Han antok at fiskerne ville kunne oppnå større fangster med garn og især i Vadsø. Sporring viser til at på enkelte steder har innehaverne av handelsmonopolet begynt å bruke seigarn.
Bruk av garn kan imidlertid ikke ha spilt noen stor rolle i Finnmark. Forbudet mot å bruke garn utfor Breivik i Hasvik i 1806 bidro nok til å hemme utbredelsen. Prost Deinboll i Vadsø forsøkte i 1817 å få fiskerne interessert i å fiske med garn. Han anskaffet noen stykker, men fiskerne så nei. Noen mente at garnene skremte bort fisken, og andre hadde ikke råd til å kjøpe slike kostbare garn. Deinboll unngikk med nød og neppe en mulkt for sine forsøk. Trolig har ikke de gjeldene forordninger gitt anledning til garnfiske i Varangerfjorden. I 1818 tillot Amtmann Krogh å prøve med garn i 2 år, men garnbruket måtte alltid settes lenger ut for ikke å forstyrre linesettene som sto nærmere iland. Garnene måtte heller ikke settes for nært seigrunnene. Minsteavstanden her var "en fjerdedel miil". På denne tiden var garn i vanlig bruk i Vest-Finnmark og rundt 1840 også i Varangerfjorden.
Seigarnene tas i bruk når nettene blir mørke fra august/september og nyttes ofte helt til jul. Garnene settes fra "bakkekanten" langs land og utover mot dybda eller ut fra kanten av seigrunnen. Fangstene kan variere sterkt fra år til år.
Flere sorter not
Det er nok innafor seifiske med not vi har opplevd den største utvikling, spesielt etter at posenota eller snurpenota som den heter i dag, ble oppfunnet.
vi har tre hovedtyper av nøter. Landnot kalles ofte for stenge- eller låsnot, dragnot eller kastenot. Søkkenot kunne ofte ha navn etter fangstens art. Snurpenot het i begynnelsen posenot og var laget slik at den passer størrelsen på fisken som skulle fanges.
I de beretninger som jeg har lest om seifiske til forskjellige tider, er svært lite skrevet om 1landnot. Kun i amtmannens beretning for 1866-70 nevnes at man nytter "dels Dragnot, hvormed den (seien) trækkes tillands". Ei landnot er ei rektangulær not som brukes til å ringe inn en stim som står nært land, f.eks. inne i ei bukt. Slike nøter ble brukt til å fiske bakkesil, sild og lodde, til sine tider også til torskefiske. William Miemtinen i Vestre Jakobselv forteller at hans far kjøpte ei russisk dragnot rundt århundreskiftet. Med denne ble det i storåret 1926 fisket titusener av kilo torsk i Bussesundet ved Vardø og i de grunne buktene ved Kiberg.
Søkkenota - et spesialredskap for seifiske
Ei søkkenot var firkantet og målte fra 16 til 24 favner i hver kant, 18 - 20 favner var vanlig å Varangerfjorden. Langs kanten var telner som maskene var festet til. Maskene i midten var mindre enn ute ved sidene. Nota var ofte innfelt til omtrent halvparten, slik at når den ble hengt fritt i sjøen, så dannet nota en stor pose eller sekk som kunne være flere favner dyp. Søkkenota ble gjerne sammenlignet med en uhyre stor håv.
Til drift behøvdes 4 båter med to eller tre mann ombord i hver, alt etter notas størrelse. Man talte om båtlag som fisket med åttemannsnot eller *tolvmannsnot. Johan Stenvold forteller at det var vanlig å bruke 3 1/2 roms nordlandsbåter med råseil til dette fisket. Etter hvert ble motorskøyter på 40 - 45 fot tatt i bruk. Disse ble som regel fortøyd ved kanten av seigrunnen, mens man nyttet 3 roms sjekter og dorryer til selve fisket. Motorskøytene førte fangstene på land.
Under fisket hadde hver båt en såkalt ørearm, dvs. et 15 - 20 favner langt tau som ble festet til hvert sitt hjørne eller øre som det hette, i nota. Før kast la alle fire båtene seg tett sammen, to og to ved siden av hverandre og med akterstevnene sammen. Når det ene båtparet rodde framover, så sleptes det andre båtparet etter med akterstevnene foran. Nota lå ombord i det ene båtparet med halvparten i hver båt. Slik rodde man omkring i nærheten av seistimen og ventet på høvedlige kasteforhold. Nota ble kastet der de mente seien ville passere. Ved kast skilte båtene seg fra hverandre, idet de ble rodd til hver sin kant, mens man holdt igjen på ørene inntil nota var helt utstrekt. Da stakk man ut på ørearmene og rodde videre utover i hver sin retning. Når armene var strukket, ut fortsatte man å ro forsiktig eller å andøve som det også heter, for å holde nota utstrekt og åhindre den i å synke alt for fort til botns eller for dypt i sjøen. Søkkenota som ikke hadde kork langs kantene, sank raskt når man begynte å stikke ut på ørearmene. Var det grunt vann sank den helt til botns.
Hvis man fisket på dypt vann utenom seigrunnene, så festet man et tau midt i nota. Tauet som var ca. 10 - 12 favner langt, ble i den andre enden festet til en trekagge. SLiK holdt nota seg i en passende dybde. For å holde nota utstrakt måtte karene andøve hele tida. Ofte satte de nota slik at strømmen drev dem mot seivøa.
Fangst av sei med søkkenot baserte seg altså på at seien, når den ble skremt, stakk rett nedover. Og det heter om søkkenota at "dette Redskab er virkelig konstruert med spesielt Hensyn til Seiens Natur".
På seigrunnene i Varanger
I Varangerfjorden hvor man har så mange gode seigrunner, var fangstteknikken noe annerledes. Det vanlige var å søkke nota ned på botnen av slike grunner som man av erfaring visste at seien gikk over. Den beste tida var i grålysninga eller i skjømminga. Båtene rodde gjerne ut om ettermiddagen, søkket nota og lå og ventet utover kvelden på at seien skulle sige innpå.
Spør én gammel seifisker om hvordan det var å ligge på grunnen å vente på seien! Blikkstille og varmt kunne det være. Gammelkarene småblunda og ungguttene småsloss. Det ble kjedelig å andøve og bare passe på ørearmene, mens man speidet etter seien. Slik snegla tida seg framover. Men når seien var der, ja, da var det fart, spenning og masse arbeid. Straks basen så en fugl dukke i sjøen over nota, ropte han: "Drag", og nåde den som ikke visste av plassen sin og var rask nok i bevegelsene.
"Æ kjenne hainn"
Når nota var kastet, lå båtene ubevegelige. Man andøvet svakt og ventet spent på om seivøa ville sige på. Straks man merket at seien kom over nota, begynte man å skremme den. Man kastet stein, slo på vannet enten med flatsida av ei åre, ei toft eller ei tilje, trampa i båten og skrålte og skreik. Samtidig halte man av alle krefter inn på de fire ørearmene for så hurtig som mulig å få tak på ørene og dernest få telnene over vannskorpa.
Alt dette var ikke gjort på et øyeblikk, da nota kunne stå 10 - 12. favner dypt og innhalingen var et tungt arbeid. Seien hadde etter at den var blitt skremt, god tid til å stikke av. Det var flere favner fritt utløp til sidene. Men seien svømte ikke utover, som regel stakk den rett ned. Når fiskerne kjente seien tørne mot nota ropte de: "Æ kjenne hainn". Noe seinere fikk de se seien som sprelte og plasket. Nota sto i kok. Var det storsei, så brukte: man klepp for å ta den ombord. Var seien mindre nyttet man en liten hov. Hoven ble tatt i bruk ca. 1845.
Om fangsten var god, så fyltes alle fire båtene og kanskje en og annen nabobåt som dorget sei. Det er blitt fortalt at fangstene kunne bli så store at en gammel fiskers hode ikke tålte å regne ut hvor mange sei som var i nota. Det fikk holde når Gud alene visste det.
Fangster på 5 - 6000 kg var vanlig, men det berettes om storfangster. 87-åringen Andreas Jakola fra Vestre-Jakobselv forteller at båtlaget til far hans i 1907 tok en storfangst på 15 000 kg på Skittenelvgrunnen. Flere båter måtte til for å føre fangsten på land. 74-åringen Johan Stenvold fra Vadsø drev søkkenotfiske i mange år med båtlaget til Fredrik og Matti Betsi fra Vadsø - ett av topplagene i Varangerfjorden. Han forteller at de i 1934 gjorde et kast på 10.000 kg, men at det var usedvanlig tungt å få fangsten opp. Det varnemlig "Rauåtesei" som vanligvis var "steintung" når den stakk nedover. Dersom seien gikk etter bakkesil, sild eller klubbmort var den ikke så tung å hale inn. Betsi-laget kunne fiske 100.000 kg i løpet av en seisesong.
Også torsk ble fanget med søkkenot. Johan Stenvold forteller at Varangerfiskerne pleide å bryte av juksafisket i mai for å legge om til søkkenotfiske etter torsk på feltene utenfor Vardø. Loddetorsken pleide på denne tida å sige opp under land - "opp i fjøra". Den var lett å fange og man brukte samme teknikk som under seifisket. "Torsken kunne gå tett", sier Stenvold, "og fangster opp til 10.000 kg var ikke uvanlig".
Flere båtparter og en brugslot
Straks fangsten var "piket" på land tok sløyinga til. Seien ble så rispet eller skrapet for å få bort skjellene slik at seien tørket bedre. Enten ble den sperret eller råskjært og hengt på hjell. Om det var salg til russerne (før 1917), så ble seien flekket og saltet, om den da ikke ble solgt fersk. Levra ble fylt på store fat og etterpå brent til tran.
Fangster på 5 - 6000 kg var vanlig, men det berettes om storfangster. 87-åringen Andreas Jakola fra Vestre-Jakobselv forteller at båtlaget til far hans i 1907 tok en storfangst på 15 000 kg på Skittenelvgrunnen. Flere båter måtte til for å føre fangsten på land. 74-åringen Johan Stenvold fra Vadsø drev søkkenotfiske i mange år med båtlaget til Fredrik og Matti Betsi fra Vadsø - ett av topplagene i Varangerfjorden. Han forteller at de i 1934 gjorde et kast på 10.000 kg, men at det var usedvanlig tungt å få fangsten opp. Det varnemlig "Rauåtesei" som vanligvis var "steintung" når den stakk nedover. Dersom seien gikk etter bakkesil, sild eller klubbmort var den ikke så tung å hale inn. Betsi-laget kunne fiske 100.000 kg i løpet av en seisesong.
Også torsk ble fanget med søkkenot. Johan Stenvold forteller at Varangerfiskerne pleide å bryte av juksafisket i mai for å legge om til søkkenotfiske etter torsk på feltene utenfor Vardø. Loddetorsken pleide på denne tida å sige opp under land - "opp i fjøra". Den var lett å fange og man brukte samme teknikk som under seifisket. "Torsken kunne gå tett", sier Stenvold, "og fangster opp til 10.000 kg var ikke uvanlig".
Flere båtparter og en brugslot
Straks fangsten var "piket" på land tok sløyinga til. Seien ble så rispet eller skrapet for å få bort skjellene slik at seien tørket bedre. Enten ble den sperret eller råskjært og hengt på hjell. Om det var salg til russerne (før 1917), så ble seien flekket og saltet, om den da ikke ble solgt fersk. Levra ble fylt på store fat og etterpå brent til tran.
Fangsten ble delt i 5 like store parter. Hver båt fikk en part og noteieren en, spkalt "Brugslot". Det sies i 1898 at denne delingsmåten alltid hadde vært brukt.
Båtlagene var ofte sammensatt av folk fra samme familie og besto av erfarne fisker og unge gutter som skulle læres opp. En og annen gamling var det også plass til.
Søkkenot i 200 år på Varangerfjorden
I følge Paus (ca. 1770) brukte man allerede da søkkenot etter sei i Vadsø-traktene. I 1818 fantes det 22 søkkenøter i Vadsø. Beronka beretter i Vadsø bys historie (1933) at det på de to seigrunnen utfor Navaren og Kiby var stor aktivitet når seien seg innpå. I den beste tida skulle det ha vært opp til 100 notlag i sving.
Så sent som i 1956 var ennå et søkkenotlag fra Kiby i drift. Det var et sammensatt lag og man måtte "skrape sammen" folk fra flere familier. Den 12. juni samme året leverte de en fangst på 18.000 kg sei til fiskebruket i Kiby. Det fortelles at laget tok mange gode fangster. Dette søkkenotlaget fra Kiby skal være det siste som driftet med søkkenot etter sei i Norge.
Søkkenota ga et usikkert utbytte, og ble derfor kalt for "ønskelappen" av mange. Fiskerne kunne vente i ukevis uten å få kastet eller det kunne bli bomkast på bomkast. Strøm og åteforhold spilte sterkt inn på hvordan seien opptrådte. Seien er rask i bevegelsene, - en ustadig kar som for både dypt og grunt. I alle fall er det tatt millioner av kilo sei med søkkenot i Varangerfjorden.
" verdens minste postbå t"
Publisert opprinnelig i Arctandrias Skrifter #2 (1988)
Skribent: Per Posti
Gården Havnnes ligger ved Balsfjordens østside, ca. 3 km fra Nordkjosbotn. Her bodde rundt århundreskiftet Hans Nilsen og hans kone Anna. På slutten av 1890-tallet fikk Havnnes lokalbåtanløp hver tirsdag og torsdag, og Anna Nilsen var ekspeditør. Her var ikke kai, så "dampen" ble ekspedert av en ådryg halvfemterømming som ble kalt for "Purka". Av og til var det så mye folk, dyr og gods som skulle i land at de måtte bruke en åttring i tillegg.
Poståpneren på Havnnes het Peder Pedersen, og poståpneriet skulle betjene områdene 3-4 km på begge sider utover fjorden og i tillegg innover til fjordbotn og langt oppover i Tamokdalen.
Hver tirsdag og torsdag var det folksomt på Havnnes allerede tidlig på dagen. Noen kom for å sende gods, ofte varer som skulle selges til Tromsø. Noen kom for å hente gods, noen for å sende eller hente post og noen rett og slett bare for å prate med kjenninger. En gang ble det talt 36 hester på isen utenfor Havnnes.
Når båten var ekspedert og Peder Pedersen hadde fått hånd om posten, trakk folk oppi stua på gården hvor posten ble. lest opp. På det meste kunne det være 50-60. mennesker i den knapt 40 m? store stua.
Nærmeste nabo til Havnnes på den andre sida av fjorden var gården Russenes. Her var det ganske langgrunt, og ved fjære sjø var det derfor en del slit for å få satt ut båten og hentet posten. Men datidens folk var ikke opprådde, og som så ofte ellers, pønsket de ut en løsning på problemet. De fant en både lettvint og morsom måte for å få sendt posten mellom Havnnes og Russenes. Men først litt forhistorie. Nils Hansen var sønn til Anna og Hans Nilsen på Havnnes. Han var fisker og høvedsmann på den 44 fot lange fembøringen "Fryden- lund". Båten var bygget på Hemnes i Rana i 1892 og rigget for råseil. I 1894 ble den nummer 5 å Tromsøregattaen i klassen for fembøringer med Nils Hansen ved styrvolen.
Denne "2den nordlandske Regatta afholdt paa Tromsø 10de juli 1894" startet midt i Tromsøysundet og gikk via Tønsnes og Kvalsundkjeften tilbake til utgangspunktet. Vinden sto rett fra nord, og "Frydenlund" krysset dårlig oppover mot Tønsnes. Mannskapet prøvde forgjeves å trimme båten, og først like før romvindsseilasen (vinden rett bakfra) tok høvedsmannens bror, Karl Hansen, vannkaggen og bar den bakover i båten. Reaksjonen lot ikke vente på seg og fembøringen fikk beste tid under romvindsseilasen.
"Frydenlund" ble rigget for sneseil i 1901. I 1909 kjøpte Nils Hansen gården Furskognes som ligger litt lenger ut i fjorden. Her ble "Frydenlund" satt på land i 1916 og endte sine dager som lekeplass for ungene.
Nils Hansen dro i en årrekke på Lofoten og Finnmarka med "Frydenlund". I dårlig vær når det var landligge, var det ofte lite å ta seg til. På Finnmarksfiske i årene 1902 og 1903 drev Nils Hansen i slike perioder med litt spesielle sysler. Av en stor furustokk laget han en modell av ei Colin Archer-skøyte. Den ble forsynt med dekk og til minste detalj det utstyr som skulle være på ei slik skøyte. Skøyta hadde følgende mål:
Lengde (skrog) 94 cm
Lengde (med klyverbom) 121 cm
Bredde (største) 31 om
Dybde (største24 cm
Mastelengde (over dekk) 76 cm
Seilareal 50 dm?
De fem seilene har forskjellig navn. Bak stormasta sitte storseilet og toppseilet og framfor sitter fokka og klyveren (fremst). På den lille masta bak sitter mesanen. Da skøyta var ferdig, ga Nils Hansen den til sin eldste sønn Håkon, født i 1893.
I årene mellom 1904 og 1908 fungerte periodevis denne Colin Archer-modellen som "postbåt" mellom Havnnes og Russenes. Hjernen bak dette var Nils Hansens bror Widmar. Posten ble rullet sammen og festet til lo vant like under gosset med ei gammel forsenna. Så ble seil og ror stilt inn ut fra hvilken vei vinden kom, og båten satt på havet. Den beste vindretninga var nordavind, og skøyta kunne da gjøre unna de 400 metrene over til Russenes på 10 minutter. Den traff ofte midt i støa og bommet aldri med mer enn 150 meter.
På andre sida av fjorden stor "Russenes-Ola" klar og tok imot posten. Seil og ror ble så stilt inn igjen, og denne "verdens minste postbåt" var atter på vei hjem til Havnnes. Opp gjennom årene har skøyta vært utsatt for en del slitasje, men den er nå vakkert restuarert av Håkons yngre bror Halfdan Furskognes, født 1898, som også er informant til denne artikkelen. Skøyta eies nå av Halfdans sønn Hugo Furskognes som bor i Tromsø.