AS3: 1979 – 1989: Arctandria 10 år

1979 - 1989: Arctandria 10 år

Publisert opprinnelig i Arctandrias Skrifter #3 (1989)

Skribent: Liisa Koivulehto

Mens vinden uler rundt novene og snøen laver ned, sitter en gruppe båtentusiaster rundt et bord på Tromsø Museum og bestemmer at den 1/2 time gamle foreninga skal hete “ARCTANDRIAœ”. Dette var den 29. januar 1979, og en merkedag for trebåtinteresserte i Tromsø-området. Mye har skjedd på disse 10 årene, og noe av dette ble trukket fram på 10-årsfesten som ble arrangert på vår navne­bror restaurant Arctandria. Liisa Koivulehtoœ var der og har skrevet følgende referat:

10-årsfesten

Kvinnene stilte opp i sin beste stas og mennene i mørke dress.
Gensere, vadmel og sjøstøvler var byttet ut med finklær, og tjærelukta var erstattet med parfyme og after shave. Joda, det lå litt høytidelighet i lufta da vi skulle feire vårt 10-års jubileum 28. januar i år.

Dette januarlørdag var en av de verste stormdagene langs NordNorgeskysten i manns minne, men det forhindret ikke at 60 entusiastiske jubilanter møtte opp.

Hovedtaler for kvelden var John Zakariassen som tok for seg hele Arctandrias historie fra ideen ble unnfanget og fram til "stor­året 1988": oppstarten, samarbeide med museene i Tromsø, Merkur, seilasene, Vestfjordseilasen, kurs, seilseminarer, turer, ja det meste ble omtalt.

"Å seile nordlandsbåt over Vestfjorden eller, for den saks skyld, bare rundt Grindøya, kan gi deg en opplevelse for livet", sa John, og smilte lurt.

Havnefogd i Tromsø, Knut Mortensen var spesielt invitert til jubileumsfesten, og han hadde mange godord å si til Arctandria. "Sjønasjonen Norge har ikke vært flink til å ta vare på sine sjøog kysttradisjoner. Vi trenger folk som er idealistiske og levende opptatt av tradisjonene. La oss ta vare på våre røtter". Og da mente han mere enn krokvokste emner. "Vi er alle glade i havet om vi ferdes i plast- eller trebåt", sa han, og tilsto at han i den senere tida har syslet med plastbåter.

Plutselig kom det inn en merkelig framtoning, han Mons (Leidulf Olsrud), og han hadde litt av hvert på hjertet i intervjuet som fulgte.

Etter at håbrann eller finnebiff var fortært og behørlig skylt ned, kom vår veteran Helge Karlsen fram med "en hyllest til Arctandrias 10-års jubileumsfest fra den gamle oppråtne kjeksen som dem fant i Vågen, og som dem restaurerte og som blei tel en riktig finfin båt igjen". Sangen runget i den gamle margarin­fabrikken til melodien: "Sjølivet det er en...", og stemningen var på topp.

"Tel lykke med dagen du feire i dag

Ti-ralle-ra - Hipp Hipp Hurra
Her e' vi førsamla og feire i lag
Arctandria's 10-års dag.
Føreningas formål det kjenne æ no
æ e' jo deinn oppråtne kjeksen som sto
Å følte at slutten deinn nærma sæ' stygt
No e' æ befridd fra slik frykt.

Der sto æ å venta i åttetiår
Ti-ralle-ra - fikk revne og sår
Og malinga flakna og bordan datt av
æ va nok på vei tel mi grav.
Men plutselig sto der en merkelig kar
Og med sæ to kvinnfolk, en gutlarv, han har
De tok mæ og trøkte mæ inn tel sin barm
No segle æ atter med sjarm.

Så ønsk'æ Arctandria framgang og hell
Ti-ralle-ra - må det gå dæ vel
Og takke dæ atter førr hjelpa du gjer
Du hjelpe nok sikkert fler.
æ ønske at fleire og fleir' blei som du
Som ei lar sæ blende av nikkel og plast
Men held på den nordnorske båtskikken fast
Og segle me råsegl på mast".

Og før det bar ut på dansegolvet forkynte kveldens toastmaster Leidulf Olsrud at "Dette er spennende. Vi har sett hverandre på glatt golv før, men aldri i dans". Arctandrias 10-årsfest danset seg ut i de små timer med både krysstokktango og toppseilvals. Alle var enige om at dette hadde vært litt av en fest-bete.