Båtrya - en nord-norsk vevtradisjon

Publisert opprinnelig i Arctandrias Skrifter #3 (1989)

Skribent: Ellen Kjellmo. Ettertrykk fra Lofotboka 1983.

Båtrya, grårya eller lofotrya er tre navn for samme ting - et vevet teppe til bruk i båt, rorbu og seng. Ordet rye kan muligens ha sitt utsprang i ordet ru som i nord-norsk dialekt betyr vårull av sau, ull av ringere kvalitet. I "Nordlands Trompet" brukes ordet "Rufv" i betydningen ulldott som "faarene taber" ved "Korsmessetid", dvs. rundt 3. mai.

Andre beslektede ord fra nord-norsk dialekt kan også ha noe med rye å gjøre, f.eks. rufl eller ruvvel som betyr oppstikkende små tuster. I en dansk folkevise forekommer uttrykket "ligge på Ru", og i svenske legender brukes vendingen "ligge under roghe". Begge disse vendinger mener forskerne refererer til bruken av et loddent teppe. Utfra dette skulle en tro at dersom det finnes en sammenheng mellom ordene rye, ru, rufl, osv., skulle dette være at det har noe med en form for loddenhet å gjøre. Og dette er nettopp ryas karakteristikk - et vevd, loddent teppe hvor en må skille mellom to sider:

Glattsiden, som var retten og vendte opp.
Floss-siden, som vendte ned mot kroppen og betraktes som vrangen.

Hvilke side som skal ansees som rettside, har vært gjenstand for diskusjon. Men ut fra det faktum at sammensying og fald vender ”fra• glattsiden, og utfra eldre menneskers utsagn, regnes det som bevist at glattsiden var retten.

Av ryer finnes det to hovedtyper, sliteryer og prydryer. Det er de grove og lite prangende sliteryene knyttet til Lofoten/Vest­erålen denne artikkelen omhandler.

Glimt fra ryas historie

Et spørsmål som reiser seg når en tar for seg et kulturfenomen, er om dette er noe som har oppstått i vår kultur, frambrakt av våre spesielle behov. Når det gjelder båtrya, er spørsmålet om det kan være en fremmed fugl fra det fjerne áásten hvor teppetrad­isjonene er svært gamle.

En kan verken bevise eller motbevise det, men både U.T. Sirelius og Vivi Sylwan som har gransket henholdsvis de finske og de svenske ryene, mener at den orientalske og den nordiske rya er parallelle foreteelser. Knuten som er den samme i begge teppe­tradisjonene, er så enkel at den kan ha oppstått flere steder i verden uavhengig av hverandre.

Det bevarte ryematerialet i Norden går tilbake til 1600-tallet. Sirelius fant ett eksemplar fra denne tida da han undersøkte Finlands ryer.

Sikkert nok har ryer eksistert før dette, noe en finner bevis for i leveregler og inventarlister fra klostrene. Gamle jordbøker og diplomer har også kastet noe lys over forekomsten av ryer i Norge. I 1460 blei ei rye bl.a. brukt som betalingsmiddel for et "bøle" i Sogn. Fra 1500-årene får en opplysninger gjennom opptegnelser av dødsbo og arveoppgjør, samt gårdsbytte.

Ut fra en undersøkelse som blei gjort i 1934, ser det ut til at forekomsten av ryer har vært særlig rik i kystdistriktene i NordNorge, og muntlige kilder beretter også at ryer var alminnelige til langt ut i vårt århundre som utstyr i båt, rorbu og seng.

Det er derfor kanskje ikke noen tilfeldighet at Norges eldste rye med sikker datering har nord-norsk tilknytning. Denne lille ryedelen som er datert 1681, tilhører nå Vefsn bygdesamling. Rya er fra Kulstadåsen i Vefsn hvor den har tilhørt slekten der.

Både materialmessig og teknisk inneholder rya velkjente trekk. Kypertbinding, flossknuter (usynlige på glattsiden) og vevd av ull er typisk for de fleste ryene.

I Kjerschow Zahl og hans kone, Anna Elisabeths dødsbo på Kjerr­ingøy handelssted, blei det år 1900 registrert 22 ryer og 25 skinnfeller. Tydelig var det allerede da at rya var utkonkurrert av "finere" sengetøy. Bare i et par handverkerrom var det enda ryer i sengene.

I tillegg til de nevnte ryene finnes det på museer og bygdesaml­inger i Nord-Norge et 10-talls gamle båtryer, men en god del finnes nok i privat eie. Ved Folkemuseet på Bygdøy finnes 6 ryer fra Nord-Norge.

I forbindelse med hovedfag i forming våren 1982 undersøkte jeg 10 gamle båtryer fra Lofoten/Vesterålen, relatert til tidsrommet 1875 til ca. 1920, og jeg prøvde å skaffe opplysninger fra slike som har brukt ryene og kjenner til tilvirkingsprosessen.

Med unntak av tre ryer på Vestvågøy museum, befinner de seg alle i privat eie.

Nedenfor gis en sammenfatning av ryas karakteristikk og tekniske utførelse.

Felles for de ryene jeg undersøkte, var at alle var sydd sammen av to bredder eller hadde vært sydd sammen av flere bredder.
Breddene var oftest sydd sammen slik at de vendte hver sin vei av vevretningen. Dette har antakelig noe med stabiliteten å gjøre. Fordi ryehalvdelen har hatt en tendens til å trekkes mot den ene siden alt etter tvinnings-retningnen på innslagsgarnet, har en sydd breddene sammen hver sin vei, og dermed forsøkt å oppveie dette.

Glattsiden

”Mønster•. Glattsidens mønster er ofte striper, arrangert i symmetriske rapporter som gjentas etter bestemte system. Ruter forekom også.

”Bindeteknikken• var i de fleste ryene jeg undersøkte 3- eller 4skafts diagonalkypert med renningseffekt. DVS. renningsgarnet var det dominerende. I ett eksemplar støtte jeg på 4-skafts batavia hvor både renning og innslag vises like mye. Spisskypert, ringvend og rosenbragd var vanlige i andre deler av landet.

”Farger•. Renningsgarnet var oftest farget i klare, skarpe farger, ofte i grønt, rødt og sort i sammensetning. Steinlavarter av ulik slag er det godt om i Nordland, og farger fra steinlav er da meget vanlig å finne i ryene. Ikke sjelden finner en i samme rye både plantefarget, naturfarget og kjemisk farget garn. Før andre

halvdel av 1800-åra bruktes mest planter til farging. Krapp, indigo og kochenille blei innført, og disse forekom da ikke særlig ofte. Derimot ser en anvendelse av bjørkeløv, lyng og steinlav.

Etterat Perkins nærmest ved en tilfeldighet klarte å framstille sin berømte fiolette farge, blei det en lilla mote, og denne fargen var da også mye brukt i Kjerringøyryene.

”Materialet i renningen• var i samtlige av de ryene jeg undersøkte av langfibret, glatt og blankt ullgarn av dekkhårstype, hvor glans og spenstighet var utrolig godt bevart.

Saueulla hadde meget gode egenskaper for tilvirking av sjøklær, og ulla av spelsau har alltid vært regnet for å være den beste til dette formål. Til ryer må spelsau-ulla ha vært ideell. Dekkhårene egnet seg godt til sterke, spenstige renningstråder, og bunnull og dekkhår sammen ga sterk, god floss.

Klimaet på øyene i Lofoten var særlig egnet for sauehold, og her kunne den nøysomme sauen gå ute hele året. Muntlige kilder opplyste da også at det var ull fra "utgangersauen" som blei brukt til slike grove ting som ryer. Det var således velutviklet, blank og rein helårsull, klippet om våren det dreide seg om. Dette kan være en av grunnene til at de gamle ryene har bevart ullas glans tross hardhendt bruk i mange år.

Renningsgarnet var alltid 2- eller 3-tråds, aldri 1-tråds. Høyretvinning var mest vanlig.

”Innslagsgarnet• lot til å være av simplere ull, og her har nok ull fra buk og lår kommet til anvendelse. Nauthår veit en også blei utnyyet til slik formål.

Innslagsgarnet var ofte enkeltspunnet, ikke tvunnet, men i noen tilfeller spolet dobbelt. Fordi renningen var svært tett, fra 50 tråder pr. 10 cm til 80-90, skjules innslagsgarnet og knute­ryggen. Ingen prikker av innslagsgarnet og knuteryggen får dermed lov til å forstyrre stripingen på glattsiden. Rya måtte ikke bli for stiv, ellers kunne den ikke føye seg mykt rundt kroppen. Derfor er ikke innslagsgarnet slått hardt til. Fra 3 til 6 innslag pr. cm er vanlig tetthet. Tykkelsen på garnet later til å ha vært avgjørende.

Innslagsgarnet var ofte plantefarget hvor farger fra løv og lavarter dominerte, men også anilinfarger er vanlige.

Floss-siden

Denne siden kalles også noppasiden, og selve flossen kalles napp eller nokk. Flossen i båtryene var lang og knyttet så tett at flere flosslag blei liggende delvis over hverandre.

Ofte dekket flosslagene hverandre med 2/3.

Flossens lengde varierte mellom 5 og 9 cm, avhengig av antall innslag mellom hver knuterad.

"Ryen", den nesten blyanttykke flossegarnet, var så å si utelukk­ende av ull av blank, kraftig kvalitet. Fordi tvinningen har hold seg så godt uten å springe opp, er det trolig at garnet blei valket før knyttingen tok til. Venstre-spinning og høyretvinning synes å ha vært en etablert skikk.

I hver enkelt rye fantes et vell av variasjoner innenfor naturfargene brunt, sort, grått og hvitt, samt melering ved at en mørk og en lys tråd var tvunnet sammen. I noen tilfeller forekommer beskjeden bruk av plantefarger fra lyng, løv og lav også i flossene.

Bruk av alle slags filler var vanlig, og her er ryene fra Lofoten spesielle ved at fillene i noen tilfeller var overspunnet med ullgarn. Også framknyttinger og efsinger fra andre vever blei nytta ut, og de gir overrraskende fargespetter i den melerte flaten.

”Mønster•. Båtrya utmerker seg ikke med mønster på floss-siden. Det er tydelig at denne var vrangsiden, og man har derfor ikke lagt særlig vekt på den. Noen planmessig oppdeling av flaten finner en bare i sjeldne tilfeller. Med unntak av ei rye hvor mønsteret besto av kvadrater med regelmessige mellomrom, og ei rye hvor flossmønsret besto av sik-sak-linjer som løp i ryas lengde­retning, var alle de undersøkte ryene kun melerte.

Noen ganger blei hode-enden markert med kant i "finere" farge. Når rya blei brukt i seng, blei gjerne en flipp brettet ut, og den måtte harmonere med fargene i glattsiden og gi et innbydende inntrykk.

Sammenligner en ryene fra Lofoten/Vesterålen med de fra Sør­fylket, utmerker Helgelandsryene seg med store mønstre (ruter, rektangler og romber) knyttet av kjemisk farget garn i sterke kulører, mens Lofotrya eier en enkel sjarm som ligger i variasj­oner innenfor saueullas naturlige farger, melering og bruk av filler.

Tilvirkingsprosessenœ

Å lage ei rye var en slitsom prosess som i følge muntlige og skriflige kilder var kvinnfolkarbeide.

De store ryene kunne veie 10-18 kg. I boka om reinslighetstellet skriver Eilert Sundt om rya: "...et anseligt plagg, væktig indtil 3 vog og betalt i handel og vandel for et snes år siden (omkr. 1840) med 5 spesiedaler, nu naturligvis høiere". (Sundt, 1975, s. 237).

Det er lite trolig at rya kunne veie 3 vog, og det riktige skal nok være 3 pund (1 vog = 18,5 kg). Likevel er det en respektabel vekt.

”Sortering av ulla•. For å kunne utnytte ulla best mulig, måtte den sorteres. Den beste ulla blei brukt til renningsgarn, til sjøvotter og andre klesplagg. Den dårligste ulla, lår og buk-ull, gikk trolig til innslaget i ryebunner, mens "ryen" (flossen) blei spunnet av forskjellig kvalitet.

”Karding•. Etter sortering blei ulla kardet, først på grovkarder, og siden blei det laget tuller. Å karde tuller var gjerne barnas arbeide.

”Spinning•. Ulla blei deretter spunnet på hjulrokk. Barn og tauser deltok i denne prosessen. Å spinne "ry" var en kunst. Garnet skulle være tykt. Det måtte ha god snurr uten å være for hardt tvunnet, og snurren måtte ikke springe opp når garnet blei klippet opp i korte ender til ryeflossen. Jeg erfarte selv at det var lettere å få til den tykke "ryen", dersom jeg spant ulla direkte fra kardeflaket uten å gå veien om tuller. Kilder mener at det var slikt "ryen" blei spunnet.

I Lofoten bruktes fiskegalle i stedet for såpe til å vaske det nyspundne garnet med. Da blei det så kvitt og fint, blei det fortalt. Planter til farging skulle samles og renses før farg­ingen kunne starte, og når da ved og vannbåring kom i tillegg, så skjønner en godt hvilken innsats som lå bak hver enkelt rye.

”Veving•. Å sette opp veven var gjerne et samarbeide mellom kvinnene i nabolaget. Her kom generasjoners kunnskap til nytte. Tetthet på renningen blei vurdert, mønster laget og veven satt opp. Først da kunne vevingen begynne. Dette var gjerne et samarbeide innen familien. Om dette fortalte en muntlig kilde:
"Mor fortalte ofte fra sin barndom om ryeveving. Når mormor vevde ryer, vart nappen oppklipt på forhånd ferdig til knyting. Mormor vevde alltid stykket mellom knutetrådene, og når det var ferdig, ropte hun på de store ungene:"Så nu må dokk kom å knyte!". Og så kom det en på hver side av veven og knyttet. Dette kunne jo ikke foregår med lange "eika" (ender), derfor blei tråden klippet opp på forhånd".

”Beskrivelse av flossveving•. Vevingen foregikk ved at en vevde 1,5-2 cm etter et diagram mellom hver knuterad. Ryegarnet var på forhånd klippet opp i dobbelt floss-lengde. Til denne prosessen blei brukt et "noppakjevle". Dette var et sylindrisk trestykke med et spor for saksa. Garnet blei nøsta opp på dette og så klippet opp i passe lengder.

"Noppakjevle"

Treskafts diagonalkypert Fireskafts diagonalkypert med renningseffekt med renningseffekt

”Knyttingen•. Den mest alminnelige knuten var den såkalte smyrna­knuten (tyrkerknuten eller ghiordesknuten). Andre knuter som f.eks. berberknuten og senneknuten kan ha vært brukt uten at jeg fant eksempler på det.

Knyttingen foregikk i åpent skille på de trådene som går opp i veven. I en firskafts diagonalvev vil knuten bli festet over første tråd i hver rapport. Det trengs således to rapporter for å lage en knute. Ved knytting trekkes knuten opp i veven for å skjule knuteryggen på glattsiden. De andre trådene i rapporten vil da legge seg under knuteryggen og skjule den. Dette vil bevare knuteryggen mot slitasje. Det mest vanlig var at floss­knutene blei plassert over hverandre på samme skaft.

Ved bruk av filler ser en gjerne to måter disse blei tilklippet på. Den ene måten var å klippe dem i lange remser. Men en annen måte som forekommer like ofte, var å splitte hver lille bit. På den måten blei knuteryggen mykere og lettere å skjule på glatt­siden, og hver lille restebit kunne brukes.

”Andre bindemønstrer•. På Tromsø Museums vandreutstilling av gamle ryer 1981 fantes ei rye i rosenbragd, en annen i ringvend og atter andre i spisskypert, men de tilhørte andre distrikt og er ikke tatt med her.

Ryas egenskaperœ

”Isolasjonsevne•. All opplevd kulde er et resultat av at varme fra kroppen ledes bort. Vi veit at stillestående luft er en dårlig varmeleder. Det er dette vi benytter oss av når vi bruker dobbelt glass i vinduer og glassvatt som isolasjon. Ull er kjent fra gammelt av som et godt isolasjonsmiddel. Ullfibrene i seg selv inneholder luft, og mellom de enkelte fibrene i ullgarnet dannes små luftrom. Mengden av luft avhenger av fibrenes grovhet/finhet, krusethet og av spinningen. Et hardtvunnet garn av grove fibre vil være mindre isolerende enn et løsere garn av fine krusete fibre. I båtrya var bunnen, glattsiden, av hardtvunnet, grov­fibret garn, og dessuten var vevnaden tett. Men kypertbindingen er en form for binding hvor trådene ikke blir liggende i plan ved siden av hverandre, men i flere sjikt. Dermed dannes det luftrom mellom enkelttrådene.

Garnet som blei brukt til floss, var tykt, men mykt og av lunende karakter. Den lange flossen var knyttet så tett at trådene blei liggende over hverandre i flere varmeisolerende lag.

Størrelsen var også en isoleringsfaktor. For å kunne rulle seg inn i rya, måtte den være myk og stor. Kypertbindingen i glatt­siden gjør at vevnaden beholder mykheten og smidigheten selv om veven er tett.

”Fuktabsorberende evne•. Rya, som var laget av 100% ull, kunne oppta 35% fuktighet uten å oppleves kald. Dette var uvurderlige egenskaper for fiskerne.

”Ventilasjon•. Ullas enestående evne som varmeisolator har også med ventilasjon å gjøre. Klær som skal være varme, må "puste", dvs. slippe ut ev. absorbere fuktavsondring fra kroppen. Her er igjen ryas egenskaper gode. Materialet ull i kombinasjon med bearbeid­ing er avgjørende.

”Slitestyrke•. Ei god rye skulle vare mer enn en generasjon. Ved at knuten ligger skjult i bunnveven, utsettes den ikke for stor slitasje. Det tykke garnet i flossen må ha vært utrolig sterkt. Rya på Fig. 1 har vært brukt som gulvrye i 20 år etter at dens tid som sengetøy var over. Selv nå er garnet i rya blankt og fint og bærer ikke preg av slitasje.

”Vaskbarhet•. I flere hundre år var skinnfellen det vanligste sengetøy på bygdene i Norge. Men i fiskebåtene, skyssbåtene og på jekta hadde skinnfellen åpenbare mangler. Etter å ha vært våt og skitten, tørket skinnfellen seint, og den ble hard og lite smidig etterpå.

Ryas store fordel framfor skinnfellen var at den uten å bli stiv og uformelig, kunne vaskes for å få bukt med lukt av svette, fiskeslo og tran, samt ta knekken på utøy.

Hvordan rya blei brukt

De store ryene, nesten 2 m brede, var neppe beregnet for allminn­elige senger, men til å rulle seg inn i i båt. En veit også at "bellene", køyene i rorbua, var beregnet til 3 mann i bredde, og rya måtte da ha en tilsvarende størrelse. Man hadde da gjerne ei rye over seg og ei rye under. At bruken har forandret seg i takt med krav til hygiene er klart. En muntlig kilde fortalte om farens bruk av rya i rorbua ca. 1920:

"Han hadde gjerne ei rye med trekk som kaltes åklede som underlag. Dette åkledet var vevd av halvull og i "vendteknikk". Når rya blei brukt som overlag, hadde han trekk vevd av halvull under den. Seinere bruktes rya som underlag og med "stikkateppe" som overlag. "Stikkateppe" var et teppe som blei laget av kardet ull som blei stukket fast til et trekk av bomull."

En kilde som selv brukt rya, fortalt at han bare hadde brukt den som underlag. Den ga så god isolasjon mot den fuktige kulden fra gulvet i rorbua, sa han. Den gamle rya som han eier, vevd ca.1875, har fulgt ham på Lofotfiske og sildefiske siden han som 14-åring drog ut som "kokkglunt" og egner, og helt til 1970 da den blei hengt i naustet for godt(dvs. at den hadde vært i bruk i 31 år).

”Reinhold•. Rya var et stort og tungt teppe, og det var ikke lett å få den rein. En eldre dame fortalt hvordan dette foregikk.

Først blei rya lagt i bløtt i et stort kar med såpevann. Husmora gikk så opp i karet og tråkket den vel og lenge. Så blei den lagt på tryllebåra og fraktet ned til brygga og fortøyd der slik at den blei skylt rein når floa nådde over kaia. Etter vaskinga blei rya hengt i naustet til neste lofotsesong. Dette at rya blei skylt i sjøvann, var nok mangel på ferskvann. Det skulle jo anseelige mengder til. Men en fisker som selv har brukt rya, reiste spørsmål om saltvann også kunne fungere som beskyttelse mot møll og råte. Han hadde hatt to ryer. Den gamle rye som han enda eier, blei skylt i sjøvann etter vaskingen, mens ei nyere rye blei skylt i ferskvann. I løpet av sommeren mens ryene hang i naustet, blei den rye som var skylt i ferskvann, så angrepet av møll at den måtte kastes. Til historien hører at de to ryene hang side ved side i naustet.

At ryene var vevd i to eller flere bredder, kan ha sin årsak i at de gamle vevstolene ikke var så brede. Men et annet faktum er at det slett ikke var lett å vaske et slikt teppe i ett sykke. For de store ryenes vedkommende blei breddene sprettet fra hverandre før vasking og så sydd sammen igjen. Rester av forskjellig tråd til sammensying beviser det.

Ryas verdi

I det foregående har vi så vidt vært inne på ryas rolle i forbindelse med skifteoppgjør, jordsalg, etc.

I skiftet etter Peder Claussøn Angel i 1724 på Helgeland verd­settes en rye til 1 riksdaler. Sammenligner en dette med prisen på ei melkeku som da var 3 riksdaler, kommer ikke rya dårlig ut. Den rya som nevnes var heller ikke ny.

I året 1900 blei det holdt skifteforretning etter handelsmann Kjerschow Zahl og frue på Kjerringøy handelsted. Det blei da verdsatt 22 ryer. Disse varierer i verdiansettelse fra 1 til 7 kroner pr. rye, mens skinnfeller uten åkleder verdsettes til 16 kr. pr. stk. Skinnfeller uten åkleder varierer i pris fra ca. 2 til 10 kroner. Usikkerheten ligger her i at verken for feller eller ryer får en greie på grad av slitasje, størrelse, mater­ialer brukt i ryene etc.

Ryas funksjonsverdi for fiskeren i åpen båt og i kald rorbu har aldri vært gjenstand for noen vitenskapelig måling. Men kanskje kan historien om mannen som kullseilte, og som da hjelpen kom, ropte: "Bjerg rya først", være en illustrasjon på hva rya betydde i sin egentlige kulturelle sammenheng.

Og for fiskekona som hadde sittet ved rokken i time etter time, og på vevkrakken i stille morgentimer før resten av huslyden hadde tenkt å gni søvnen ut av øyene, var rya verd en arbeids­innsats som ikke blei målt i kroner og øre. Og det kunne saktens være på sin plass å minne mannen om å ta godt vare på rya:

"For vakkert med rya, du veit ho e ny,

å sengeklean hellest, - ska ikkje di kry,
så treng di ei dags-tid på hjellen.
Eg vara deg, Peder, - kom havan' i hus,
kom fjelgen å velflidd, men føre du lus,
då ska du'kje komme 'pund fellen."

(

Hans Lind, "Nordlandsviser", 1977, s.28)