"Fire i Egland, ved en av dem" - Ei reiseberetning fra en helgetur i York

Publisert opprinnelig i Arctandrias Skrifter #3 (1989)

Skribent: Leidulf Olsrud, ref. (med litt hjelp fra Rob og John)

Så vidt jeg veit er det 7-800 år sia det sist var norske robåta i York. Det begynte allerede i år 867 då sønnan hans Ragnar Lodbrok erobra byen. Faren demmes hadde oppført seg litt uoppdragent der borte, og hadde blitt putta i ormegården, og de tok byen for å hemne seg. De var jo av dansk herkomst, og den første norske kongen i det gamle Jorvik var han Eirik Blodøks som blei jaga derifrå og drept i 954. Av andre kjendisa kan vi nemne Egil Skallagrimsson, men han kom til fots etter å ha forlist skipet sitt i en elvemunning i nærheita. Den siste var han Harald Hardråde - det blir fortalt at han hadde 300 skip. Han blei drept i slaget ved Stamford Bridge et stykke nede i elva. Med det var vikingtida i England slutt. Det var i 1066.

Den nye Vikingtida

Det var Vikingsentret i Jorvik som hadde invitert norske trebåter for å pynte litt opp under universitetsstudentan sin årlige rokonkurranse "The Viking Longships Challenge" den 18 februar, sponset av DFDS (Danske Forenede Dampskipsselskaper) eller "Scandinavian Seaways". Ifrå Troms stilte fire mann ifrå Arctan­dria (Rob Barrett, Leidulf og Asbjørn Olsrud og sist, men slettes ikke minst, John Zakariassen) med en treroring som tilhører Dagfinn Hauglann. Båten var sendt i forveien, og vi reiste ifrå Tromsø den 16 februar. Turen blei finansiert av fylkeskultur­midler, Arctandria og deltakerne.

Når man skulle reise langt med nordlandsbåt før i tida, og det var lite vind, så var det vanlig å vente på straumskift. Vi måtte vente på straumskift vi og, to gonga - først i Bergen og så i London, og det var dem som meinte at reisa kunne ha vore unna­gjort på halve tida.

I Bergen møtte vi laget ifrå Nordland, og det var stor spenning omkring visse deltakara som ikkje dukka opp til avreisen. Det skyldtes veret som var riktig ufysent over heile landet akkurat den dagen. Sjøl mangla vi en mann.

Vi var framme i York - i roklubben sitt hus - kl. 2300 etter å ha reist med eigen buss ifrå Newcastle, og etter å ha vekt trønderan som utrolig nok hadde lagt seg til å sove, så fann vi oss kver si gym-matta og rulla ut soveposan. Det var et kaldt rom, og det var fleire som måtte opp og hyre seg litt ekstra. For så vidt var det i samsvar med tradisjonan, for på de forskjellige overnattings­plassan på lofotturen før i tida var det heller ikkje oppfyring på naustloftan. Men dagen etter hadde roklubben ordna med feltsenger lånt av det lokale heimevernet, og då låg vi riktig godt.Üh ÜŒKalddusjœ

Det eineste varmvatnet i roklubben var i damedusjen, og ettersom det faktisk varœ en del damer med, så var det stadig fare for kollisjon i døra. Desverre skjedde det aldri, uansett kor godt vi planla.

Foreløpig var vi berre tre mann, og fredagen gjekk med til å få lasta båten av tilhengaren, smie tolla og trene litt på roinga. Vi fann ut at vi måtte ha litt ballast, men det var lettar sagt enn gjort å finne den, for de siste ballaststeinan i York forªsvann i lag med han Eirik Blodøks i 954. Men han Rob fekk lånt fire 30-kilos brusteina av en bruleggargjeng på elvekanten imot høytidlig løfte om å levere dem igjen. Steinen la vi attrast i skotten, og då var båten fin på last.

Forøvrig venta vi på han Asbjørn som blei antattœ å være under­veis.

Et par små konkurranser mellom de norske båtan viste at vi kunne holde nordlendingan over ei kort strekning, derimot var det verre med trønderbåten og nordmørsgjeita ifrå Sjøfartsmuseet.

Båtene

Det er vel på tide å presentere hele flåten.

For å begynne i nord, så var det vår treroring "Ottar", en gammel balsfjording med masterhol i betten og ekstra andøvarror i frammerskotten. Den roren fekk vi ikkje brukt, og blei enige om å sette to mann i toft dersom fjerde mann møtte fram.

Nordland stilte med den nesten ubrukte halvfemterømmingen "Skarven" - en bindaling ifrå ca. 1910. Den var nokså lettbygd og burde ha hatt gode sjangser. Den blei rodd av 8 mann + styrmann, men det hadde blitt lita tid til trening på grunn av veret. Båten hører til på Kjerringøy.

Trønderan hadde en 3 1/2-roms åfjordbåt, "Havsula" som blei rodd av sju mann. Det er en veldig lett og smekker båt, men blei litt tung med sju mann + styrdame. Denne og resten av den norske flåten blei rodd med kjeipa.

Normørsfiringen - "Saksin" - hører til Sjøfartsmuseet på Bygdøy. Den blei rodd av et litt tilfeldig sammensatt lag på 8 mann + styrmann. "Saksin" - namnet er vel til minne om båtbyggarslekta som var kjent for å bygge gode båta. Laget dreiv mykje trening og blei forholdvis godt sammrodd.

Sunnmøringan stilte med den merkelige farkosten "Bjarka" som er nybygd i Bjørkedalen. Botnet er stort sett etter nordlands­åttringen "Rana" i Roskilde, og over vatn et det et vikingfartøy tung ut og ruvde så mykje, hadde vel ingen venta at den skulle gjere det såpass godt i konkurransen. Båten har sideror. Alle ombord hadde fullt vikingutstyr, skjold og drikkehorn, ølbolle og spekekjøttlår.

De engelske båtan "Asa", "Freya" og "Astrid" - bygd i Isle of Man - var tre femroms glassfiber replikker av det danske vikingskip "Skuldelev 3", som blei funnet under Roskildefjord. De blei rodd av 10 mann og hadde sideror. Med skikkelige åra og mannskap som hadde trena på denne slags roing hadde vel ingen rodd forbi dem. Feilen var at åran blei for korte og at mannskapet rodde med arman fordi de ikkje fekk utnytta det fjærsystemet som de var vant til i konkurransebåtan.

God, engelsk kost

Det blei tid til utrulig mykje anna den fredagen. Vi fekk oss en god engelsk frokost og samla oss utenfor vikingmuseet der vi fekk orientering om programmet. Så var det forskjellige pub- og kafá‚á besøk der vi smakte på "steak and kidney pie" og forskjellige sorta øl, og så snakka han Rob oss inn på vikingmuseet i forkant av den 100 meter lange køen. Ellers var vi på en dansk kafá‚á der vi fekk "apple pie and cream", og om kvelden var vi på Royal Oak og spiste "roast beef and Yorkshire pudding" - det var en fin og trivelig pub.

Under treninga fredagen prøvde vi så godt vi kunne å lære nordlendingan litt båtskikk. De hadde nemlig blitt trena av en ifrå sjøkadettskolen, og dreiv utrulig nok eksersis med åran, med den følge at åran ble lagt ned med bladan fram. Det var som omtrent umulig å få dem til å godta at bladet skal ligge attover, sjøl om vi mobba dem sammenhenganes hele fredagen og halve lørdagen, og trua både med draugen og fylkeskonservatoren. De hadde forøvrig berre originale åra, og klarte å brekke 3 av dem pluss et par tolla i løpet av helga.

Vi hadde besøk av TV, radio og aviser, både engelske, norske, og til og med "Skai", og en heil del av byens befolkning la etter­middagsturen sin langs elvekanten for å sjå på treninga. Det var med i programmet at vi skulle være mest mulig i bevegelse på elva imella klokka 1300 og 1500.

Veret var litt surt den dagen, med enkelte snylørver, og det var is i båtpresenningen, men regn blei det ikkje, heldigvis.

Om kvelden fekk vi beskjed om at vi måtte legge båtan på en trygg plass, delvis på grunn av at det var fare for hærverk, men og fordi elva Ouse er ei flomelv som flyg fort opp straks det kjem en regne™'ling. Vi la oss då utanpå en sandlekter på sørvestsida av elva.Üh ÜŒRundt midnatt dukka fjerdemann våres opp etter å ha reist i omtrent 30 tima. Han kom i lag med en ifrå nordlandslaget og 5 - 6 mann ifrå de andre lagan.

Vi tok østlendingan, nesten.

Lørdagen starta vi opp igjen med en god engelsk frokost på stamkafá‚áen "Bakers Oven". Litt nervøsitet var det i luften, for no måtte vi til med ny plassering av mannskapet og ny trening. Derfor starta vi straks etter frokost.

Vi beholdt brusteinan i atterskotten, og så hadde vi han John i frammeråran, han Rob på betten og han Asbjørn og eg i toft på atteråran. Båten viste seg å være riktig god, men vi hadde vel aldri de heilt store forventningan til resultatet.

Roinga foregikk over ei strekning på 400 meter, motstraums imella de to bruene Ouse Bridge og Skeldergate Bridge der elva gjekk med ca. 2 knops fart. Elva er ca. 70 meter brei her.

Første plastskip-heat starta kl.1000, og kl. 1200 starta trebåt­klassen med "Bjarka", "Saksin" og "Skarven", der "Bjarka" vann. Kl. 1230 rodde vi i lag med "Havsula", og "Havsula" vann. Så rodde vi i lag med "Saksin" og "Skarven", der "Skarven" vann, og så la han Rob seg til å sove middag i atterskotten.

Den siste heatet, jumbofinalen, vi var med på, blei derfor kalt for "middagskvilturen" fordi det kom litt brått på. Vi rodde på nytt med "Skarven" og "Saksin", og denne gongen var det så vidt at vi ikkje rodde om "Saksin". Det skilte på ei halv båtlengde, og hadde banen vore 100 meter lengre, hadde vi gått forbi østlendingan.

I mellomtida hadde "Bjarka" vunnet trebåt finalen som de rodde mot "Havsula", men bare såvidt!

Til slutt rodde "Bjarka" i lag med det beste studentlaget, og heldigvis vann "Bjarka". Tenk for en skam om de hadde blitt slått av et vikingskip i plast med laminerte åra!

Imens plukka vi opp en rekvedstokk av elva, og den har vi visse planer med. Vi hadde og planer om å få oss en kaninpai til middag, men kaninen hadde rømt, så vi hamna på ei "pizzahut" i staden.

Det skulle være fest i roklubben om kvelden, og vi hadde fått vite at det skulle bli en liten matbit å få, men at det var best å ha litt underlag. Derfor åt vi en masse pizza, men gjett om vi angra på det då vi fekk sjå den flotte oppdekkinga då vi return­erte til klubben i sju-tida!

Om ettermiddagen hadde vi rydda sovesalen, for der skulle det være dans. Og dans blei det. Det var et fire-manns folkemusikk

Baren var åpen til midnatt, og det var korte taler og overrekk­else av en masse rare ting. Roklubben fekk ei trønderåra, div. fylkes- og kommuneflagg, og minst á‚án kniv, og vikingsentret fekk en mastretopp(!), to kniver og en del bøker. Eg satt litt avsides så eg oppfatta ikkje riktig alt som foregjekk, og kem fikk ka, men viœ fekk i alle fall ingen ting.

Høyrestyrbord og venstrestyrbord

Søndagsmorran var vi en tur på vikingmuseet igjen, og så fekk vi kaffe på en Wimpybar. Der var det Wimpy-party (barneselskap) under planlegging, så vi fekk med oss Wimpyhatt og Wimpybutton og.

Elva hadde flødd opp omtrent 1,5 meter i løpet av natta, og straumen var sterk, men båtan lå trygt. Det vi skulle gjere den dagen var å pakke båtan, og derfor måtte vi ro omtrent 8 kilo­meter nedover elva til en marina med opphalingsplatt.

Det var fint vá‚ár og det blei en riktig hyggelig tur. Vi ifrå Troms var først, og etter en halv times roing tok vi fast i ei flytekai og oppretta matstasjon. Nordlendingan blei hefta både av en pub, og senere av ei buska som hekta seg fast i flagga demmes, men både trønderan og nordlendingan besøkte matstasjonen. "Saksin" kom for sent til å få mat.

De gamle feskaran brukte vanligvis ikkje å snakke om styrbord og babord. Men mens vi rodde ned elva snakka vi nokså mykje om det, for elva er litt krokåt, og høvedsmannen måtte stadig gje ordrer. Det begynte ganske pent med høyrestyrbord og venstrestyrbord og "andrestyrbord", men etter matstasjonen blei det fleire varianter som styrbar, barstyr, styrbar bor og bordstyr. Vi klarte likevel å unngå elvekanten, fordi det samtidig blei gitt tegn som ikkje var til å misforstå.

Båtan var oppsett og pakka i middagstida, og så tok vi taxi hjem til roklubben.

Og så sendte vi han Rob til ordførarmottakelsen mens vi andre tok hol på ei flaska med Jaägermeister. Den erfaringa vi gjorde då, det var at når 3 mann skal drikke Jägermeister, så bør man sitte i en trekant og ikkje på rekke. Ellers kan det bli i meste laget på den som sitt i midten.

Så gjekk vi ut for å få kveldsmat, vi var inne i katedralen som er alvorlig stor, og tok en tur på bymuren med forsvarlig guiding av kjentmannen.

I mellomtida hadde Rob opptredd noenlunde pent og pyntelig i to og en halv time hos ordføreren med frue, med overrekkelser av mer kommunevåpen/flagg, bøker, minst 6 kniver og mye mer fra den norske delegasjonen. For sine synder fikk han i retur en papir­kniv i messing (som senere ble konfiskert av British Air!) og en souvenirmedalje med innskripsjon "Med hilsen fra ordføreren" på baksida.

Søndagskvelden tok vi og nordlendingan toget til Newcastle og overnatta på hotell like ved flyplassen. Tidlig på morran tok vi så fly til London og videre til Bergen. Der måtte vi igjen vente på straumskift, og var ikkje i Tromsø før 2030-tida om kvelden.

En artig opplevelse

Den oppsummeringa vi hadde søndag kveld, konkluderte med at alle syntes at dette hadde vore en artig opplevelse, og at det stort sett berre var småting som burde rettes på. Blir dette gjort, vil det aldri bli problem med å få folk med på denne ekspedisjonen som vi håper kan bli årviss.

1. Alle deltakarar bør få program med godt bykart i god tid.
2. Overnatting på sovesal er sosialt og artig og billig, men det burde være mulig å få til litt enkelt matstell og bedre ordning med varmvatn.
3. Det bør settes av fast og rikelig tid til å besøke dei mange museer og turistattraksjoner i byen.
4. Kanskje det kan gjøres en avtale med ein kafá‚á der ett eller to hovedmåltid kan fåes til fast tid. Dersom båtlaget er stort kan det bli en del leiting etter en kafá‚á med nok plass.
5. Bedre høyttaleranlegg er ønskelig, pluss litt oversetting til norsk av viktige opplysninger.
6. Det bør legges en mer faglig del inn i programmet hvor publikum kan lære om de norske båtane, og hva de egentlig er.

Alle båtlag bør ha med:

• Verktøy, kniv, hammar og spiker.
• Fangline og fendrar.
• Vassbeholder til drikke.
• Norsk og evt. fylkes flagg.
• Båtshake. (Elva Ouse er svært skitten - ikkje av forurensning men av sand og leire som ligg i tjukke lag på kaier og trapper. Med båtshake vil man unngå å få klean utgrisa)
• Bomme eller kiste til oppbevaring av småsaker, slik at vi unngår å bruke plastposer.
• Mest mulig stilrett utstyr av klær og støvler. Denne gongen var det vi og trønderan som kom nærmest det stilrette i antrekket,
  og det er ikkje så mykje som skal til.

Takk

Foreløpig kan vi berre sei så mange takk til dem som organiserte turen, særlig han Trond Svensson som var ansvarlig for alle oss nordmenn (og en engelskmann!), og til dem som ordna med finans­ieringa, Fylkeskonservatoren i Troms og Arctandria. Takk også til han Dagfinn Hauglann for lån av båten og til Gunnar Eldjarn som sto i telefonen i minst fjorten dager for å få ordnet fly­billettan, båtfrakt, og mye mer! Så langt vi kan bedømme sjøl var alt vellykka, og vi trur og at befolkninga i York - dei som oppfatta at det var nordmenn på besøk - har fått eit godt inntrykk av laget ifrå Troms.

I etterhånd er det nærliggende å fundere på om ikke nordnorsk reiseliv kunne ha noe igjen for å markere seg sterkere ved en sånn anledning som denne. TFDS med sine hurtigruter har vel så mye å tilby engelske turister som danske fergerederier.

Det var ganske åpenbart at de andre fylkene som var representert satset sterkt på å markere seg i York. Fra Nordland stilte både fylkeskonservator, fylkesturistsjef, informasjonssjefer av flere slag, museumsbestyrere, etc. - totalt 11 stk. Det var tydelig at Nordlendingan hadde tenkt å gjøre inntrykk. Hvorvidt de lyktes, kan ikke vi bedømme. Men Troms har, eller burde ha, like mye å tilby eventuelle engelske turister som de andre fylkene. Detœ vet vi. Så neste år...

---