Om Kveøy - Folkets bruk av åttringer til transport

Publisert opprinnelig i Arctandrias Skrifter #3 (1989)

Skribent: Oskar Johansen

Oskar Johansen, som er født i 1916, forteller her om Kveøy - folkets mangeslungne ferdsel over sundet, og hvordan åttringen her kom til nytte.

Kveøy ligger noe ut i Kvæfjorden, med ááysundet mot sør og Bygdesundet mot nord. Retningen på Kveøy er omtrent vest - øst.

Kveøy har et meget godt jordsmonn, og det meste av jorda som er i drift, ligger i le av nordavind og er sørvendt. Dette gir gunstige vilkår for jorddrifta. Gårdene Hokland, Hundstad, Vebbestad og Garløs har utmarkseiendommer rett over ááysundet. Disse ligger etter hverandre i samme rekkefølge som gårdene på Kveøy.

Det har like opp til vår tid vært sæterdrift på denne utmarka, på andre sida av ááysundet. Hver gård hadde da sine egne sæterhus - fjøs og sæterbu. Det var vanlig at budeiene, som passet buskap­ene, rodde over til sætra i 6 - 7-tida om kvelden. Så overnattet de på sætra og rodde hjem om morgenen for å delta i det øvrige arbeid på gårdene.

I gamle dager, før første verdenskrig, var det vanlig å lage ost og smør av melka på sætra. Men etter at det ble meieri på Borkenes, leverte man melka der. Da måtte budeien ta melka hjem om morgenen, og ofte var det de samme som rodde videre til meieriet på Borkenes og bar den opp dit. Dette var litt av et slit. Det var jo ikke alltid like greit å legge til lands, særlig i dårlig vær. Når en så hadde fått spannene i fjæra, var det å ta børtreet på nakken og slite opp den bratte bakken til meieri­mottaket. Her var det ofte strid om å få levere. Dit var det jo kommet hestelass med melk fra alle kanter, og alle mente de var først. Da var det ikke så lett for guttungen og tausa fra Kveøy å hevde sin rett.

Når melka langt om lenge var levert, var det ofte å gå på butikken og handle, før man rodde hjem. Om sommeren gikk det som oftest fint å ro sundet, men om vinteren, når sydausten stod på og frosten var på det verste, kunne det ofte være et slit og med frosne hender og føtter.

Åttringene ble etter hvert avlegs som fiskebåter. Men de var jo, som tidligere nevnt, dyktige føringsbåter, og det var jo et stort behov for slike båter på Kveøy. Når åttringene nå ikke lenger ble brukt til fiske, ble de høye finkenettene på ripene ofte tatt vekk. Dette for å gjøre dem mer egnet til føringsformål, særlig til kuføring.

Her var opptil 12 - 15 åttringer på Kveøy som ble benyttet til føringsbåter. Disse båtene fikk hard medfart og måtte stadig vedlikeholdes - særlig gikk det ut over de såkalte innvednaglene, som var laget av bjørkeved.

Det var vanlig at kyrne ble ført over til sætra i tiden fram mot Sankt Hans. Åttringene, som altså tidligere ble benyttet på fiske i Lofoten og Finnmark, ble som nevnt også brukt til å ro buskapen over sundet. Dyrene ble så vant til båtfrakt at det som oftest ikke var problemer med å få dem ombord eller iland. Likevel kunne det jo av og til oppstå en og annen episode. Dyrene ble jo tatt rett ut av fjøset, hvor de hadde stått bundet hele vinteren, ofte med en fo™'ring som knapt rakk til livnæring. Dyrene forstod sikkert at nå var tiden inne for å bli ført på sommerbeite og til friheten, og de var derfor kåte og ikke så lett å hanskes med. Det pleide å være godt med mannskap når det var kuføring. Det måtte jo flere mann til for å sjøsette åttringene - de stod jo ofte i naust på denne tida. Det ble lagt lunner ned over fjæra. Så plasserte et par mann seg på hver side, med ryggen til båten, og en mann på hver side av forstavnen, for å få god skyvekraft. Og så var det ropte hei og hå. På "hå" tok alle kraftig i, og båten kom laus. Nå var det bare å holde beint, og båten var snart i sitt rette element. Den var jo ikke alltid like tett, etter sitt opphold på land - men den trutnet nokså snart. Litt ausing ble det jo i førstninga, så dyrene måtte plasseres slik at en hadde øserommet klart. Likeså måtte man ha plass for å ro. De to fremste rommene var for roerne. Den fremste tofta, som var noe fram i baugen, kaltes kjempen. Det hendte seg at det var kraft­karer som satt på kjempen og rodde med begge årene, men som oftest var det enn mann på hver åra.

Når man tok ombord buskapen, måtte man passe på floa. Det var spesielle, flate steiner i kaivorrene som ble benyttet til å laste ombord over. Disse måtte hverken være plassert for høyt eller for lavt - passe var litt under esingen. Under innlastinga var det én mann framme og én mann bak på båten for å holde den på plass, samt for å legge seg på ripa for å få gunstig høyde. Buskapen ble leid ombord og plassert på tvers i båten. De største åttringene tok 5 - 6 kyr, et par ungdyr og noen kalver, plassert bakerst og fremst. I bunnen av båten ble det lagt strisekker opp over bordingene. Et par kyr ble også snudd motsatt vei i båten for å få bedre balansen. Kyrne ble bundet over grimeband i båtsida. Det ble også plassert et menneske mellom hver ku. Når en nærmet seg land, ble kyrne urolige - og da var det bra at det var folk klar til å berolige dem, eller til å løse grimebandet i en fart hvis noen av kyrne hoppet til sjøs. Det hende at hele kuflokken hoppet ut og svømte til lands, særlig hvis det sto kyr fra tidligere føringer i fjæra og ventet.

Etter våronna var det vanlig å føre hestene over til sæters på beite. Her gikk de da til det var tid for slåttonna. Hestene var tildels av stor dølerase, og de virket jo unektelig ganske store i en åttring. Hestene hadde det med å stå og rugge fram og tilbake på stive bein under føringa. Dette virket jo nokså ustøtt. Men hestene hadde god balanse, og de var flinke og rolige når de gikk ombord og iland. Det fortelles om Bendiks Iversen Hundstad, at han tok hesten med seg alene på åttrigen og rodde den til Sætran. Han kunne ta den bortover på lørdagen og hjem igjen på mandagen.

Om vinteren førte man sleder og hester over til sæterlandet for å kjøre ved på vinterføre. Nå var hestene skarpskodde. Veden var hugget om sommeren og reist i store "vedskjul", ofte langt opp i fjellet. Den ble nå kjørt ned til fjæra, hvor den ble reist i nye skjul for så å bli lastet ombord i åttringen og ført over sundet til ááya. Her var det så å losse den på land og reise den i atter nye skjul. Siste ledd i transporten var å kjøre den til gårds.

Det ble brukt mye ved til brensel i gamle dager. Det kom jo ikke elektrisitet til Kveøy før i 1954, og ovnene var lite egnet til kullfyring - om man kunne klare å skaffe seg kull. Kveøy hadde få egne torvmyrer. Det ble jo stukket en del torv i Godfjordmyrene, og for de som kunne skaffe seg torv derfra, var det et bra tilleggsbrensel.

Av veden ble alt benyttet, både riset og stokken. Når man førte ved på åttringen, ble riset reist opp fra bakskotten og lagt godt ut til sidene. Man arbeidet seg da framover i båten med vekselvis risved og stokker. En slik vedfarm i an åttring på tur over sundet var litt av et syn - man så jo bare den svære risveddungen, båten så en lite av. Det var vanskelig å ro. Det var jo bare i åttringens aller siste brukshistorie at det ble benyttet slepebåt.

Det fortelles mange historier fra åttrings-farten på Kveøy. En gang var det en mann som var på tur til Kveøy med en av de foran nevnte risvedfarmene. På tur over sundet røyk det opp med kuling, og det ble et tungt roan før de klarte å ro åttringen med risvedfarmen over sundet og komme seg inn mellom de skjermende kaiene på Hundstad. Nå trodde karene i åttringen at det verste var over, og en av dem utbrøt at "nu kan en viss mann få kjøsse meg i ræva!". Det skulle han imidlertid ikke ha sagt, for plutselig kom det en kulingkast og tok åttringen ut fra land igjen. Og innover sundet bar det, uten at roerne klarte å ro mot vinden. Folk på land, som hadde iaktatt dramaet, kom til unnset­ning med ei frakteskøyte, og bukserte åttringen med risfarmen til lands.

En annen fortelling går på føring av rågras som var høstet på sæterlandet. Rågraset ble lastet i en åttring for å føres hjem til ááya. Farmen ble gjort lavest bak i åttringen, for her plassert man hesten. Rakejenta ble satt til å holde hesten. Jenta var litt redd den, og hun holdt derfor tøylene (grimebandet) på strak arm. Men hesten kom jo bare etter henne, og hun flyttet seg lenger og lenger opp på farmen. Til slutt var både hun og hesten helt på toppen av farmen. Her gjorde hesten et kjempesprang, og stupte til sjøs. Den gikk etter sigende nokså dypt - men den kom da opp til slutt, og la rolig på svøm til lands i beste velgå­ende.

Fra Godfjord ble det ført brenntorv med åttringer. Det er jo et ganske stort havstykke mellom Godfjord og Kveøy. Man så seg ut en godværsdag til å føre hjem torva. I Godfjord er det i bestemte vindretninger mye sjybor (sjødrag), og dette måtte en helst unngå. Men om været var bra om morgenen, så kunne det være mindre bra når man skulle ta fatt på hjemturen ut på ettermiddagen med de nedlastede åttringene.

En høstdag i 1927 gikk "Samhold", som var en jakt det var satt motor i, en 18 hesters Avanse, fra Godfjord til Kveøy med et slep på 13-14 åttringer som var nedlastet med torv. Været hadde vært bra om morgenen, men hadde økte med vind utover dagen. Da slepet kom forbi Bergenesset og fikk Gullesfjord åpen, ble vinden sterk og sjøen gikk høy. Jakta hadde e™'n åttring på hver side og de andre festet to og to etter hverandre bakover. Det ble et ganske stort slep, og det så til sine tider ganske stygt ut. Å gå inn ááysundet, som meningen var, viste seg å være helt umulig. Det ble å legge seg på tvers av været og ta sikte på Bygdesundet. De nedlastede åttringene tok sjøen ganske pent, men noen øsing ble det jo på grunn av at båtene hele veien over vendte langsida mot bølgene. Man kom langt om lenge i skjul bak Kveøy og kunne da slappe av. Men da det verste stod på, hørtes mange rop, særlig fra kjerringene som var med, om at torva måtte lempes overbord for å lette båtene. Da ble det symbolsk kastet et par torver for å tilfredsstille de meste nervøse. Under slike forhold fikk åttringen vise for en dyktig sjøbåt den virkelig var.

En vinter var en av bønedene på Kveøy over på sætra og kjørte ved. Det fortelles at da han kom ned til sjyen med et lass, mente hesten at nå fikk det være nok for i dag. Da lasset var lesset av, la hesten like godt på sjyen, og la på svøm over sundet og hjem til ááya - ca. 2 km - med sleden på slep. Den klarte å svømme over sundet og springe til gårds, men da var kreftene uttømt, og livet stod ikke til å redde.

Åttringenes betydning som føringsbåt opphørte gradvis etter hvert som det ble flere motorbåter. Noen åttringer ble det satt motor i og bygd lugar fremme og motorrom og styrhus bak. Her på Kveøy var det to kjente åttringer med motor. Det var "Flukt", som tilhørt Mikal Hokland, og "Sjøblomsten", tilhørende Andreas Pettersen.

I 1957 ble det etablert bilfergeforbindelse til Borkenes, og nå overtok denne fergen kuføringa også. Så kan man vel si at åttringenes ærerike saga på Kveøy nå var brakt til ende, og de åttringene som fremdeles var intakt, forfalt nå mer og mer. En av de åttringene som var mest benyttet som utlånsbåt for dem som ikke selv hadde åttring, var sikkert åttringen til Bendiks Iversen Hundstad. Bendiks var en dyktig håndverker, og åttringen hans - som alt annet han hadde hånd om - var bestandig godt vedlikeholdt og i god forfatning. Det var aldri spørsmål om ikke å få låne åttringen. Men Bendiks ville ha den tilbake i den stand den var før lånet. Betaling for lånet hørte en aldri om - men en kunne ved en høvelig anledning gjøre ei beine igjen (venne­tjeneste).

Denne åttringen til Bendiks Hundstad ble en vakker dag dratt ut på kaivorren av hans etterkommere og satt fyr på. Andre, som kanskje ikke hadde hjerte til å brenne opp den vakre båten, dro den heller ut av naustet og satte den opp i en utkant av eien­dommen. Her fikk vær og vind gjøre en langsom dødsprosess med de trofaste lastedragere. I dag er det bare to åttringer igjen på Kveøy.

---