Om tjære i Nord-Norge
Publisert opprinnelig i Arctandrias Skrifter #3 (1989)
Skribent: Margrethe Høegh
Mens tjære for de fleste unge i dag bare er et ord - vil ordet hos mer tilårskomne personer straks gjenkalle i erindringen den karakteristiske duft, og gi assosiasjoner om brygge, båt, tauverk, vårsol, landhandel og meget mer.
Inntil for noen få decennier siden inntok nemlig tjæren en viktig plass i folks hverdagsliv i landsdelen. Den var f.eks. i århundreder det beste middel man kjente til for bevaring av gjenstander laget av tre, lær og tekstil. P.g.a sitt innhold av visse kjemiske stoffer, virker tjæren sterkt konserverende på forskjellige organiske materialer, og dette var kjent og utnyttet langt tilbake i tiden. Allerede Gulatingsloven fastslår f.eks. leilendingers rett til å brenne tjære "så meget de trenger til å bre sine skip med", altså til eget behov. Magnus Lagabøters landslov påla 1277 befolkningen å betale 1 ask av hver 20. ask brent tjære i tidende. (Iflg. opplysninger fra 1570 er 1 ask = 1,8 liter). Olaus Magnus skriver i sin historie om de nordiske folk: "Alle farkoster hvordan de enn er tilvirket og sammensatt, smøres omsorgsfullt med tjære av furutre".
Vi vet at båtbygging har vært drevet i Nord-Norge i alle fall i de siste 1000 år, og når vi kjenner den betydning båten har hatt for den nordnorske befolkningen gjennom tidene, skjønner vi at landsdelen har hatt at stort behov for tjære. Dette blir ytterligere bekreftet ved at forskjellige kilder oppgir at tjære har vært brukt til hus, vogner og sleder, samt annet treverk. Blandet med tran har tjæren vært brukt til å impregnere støvler, komager og skinnhyre til sjøbruk. Tauverk til bruk i båt har også vært innsatt med tjære, mens tjære blandet med fett har vært brukt til smurning av f.eks. vognhjul. "Drev" til å tette båter med har vært laget av filler innsatt med tjære eller bek, som er innkokt tjære.
Også innen folkemedisin og folketro har tjæren inntatt en bred plass i vår, såvel som i andre landsdeler og andre land med. Allerede fremstillingsprosessen: ved hjelp av ild å omforme tre til et annet stoff, tilsier at tjæren naturlig måtte komme til å tillegges magiske kraft. Ild har fra langt tilbake i tiden vært ansett for å ha rensende og beskyttende virkning - og at denne egenskap ble overført på tjæren gjennom brenningen ble jo bevist ved dens evne til å beskytte og bevare f.eks. treverk. Dette har man så direkte overført til å gjelde også for mennesker og dyr. Tjærelåg har vært brukt mot hoste, forkjølelse, brystsyke og kikhoste. Tjæredamp eller tjærerøk har vært ansett som et uforlignelig middel mot smitte, og sår og skader på mennesker og dyr har vært behandlet med tjæreomslag. Skabb ble kurert ved at en smurte hele kroppen inn med tjære. Tjærekors over døren eller båsen holdte sykdom og onde makter borte fra fjøs og stall, og en tjæreklatt på kroppen beskyttet husdyr på beite. I det hele tatt har tjæren hatt så mange funksjoner på forskjellige områder at man vanskelig kan tenke seg at folk har kunnet greie seg uten.
Forbausende er det da å oppdage at det later til å være uhyre vanskelig å finne kilder som omtaler tjærebrenning i landsdelen før på 17/1800-tallet!
I den litteratur som har vært tilgjengelig, har det ikke vært mulig å finne ett eneste sikkert belegg for at tjærebrenning har vært drevet i Nord-Norge tidligere enn dette, og ingen funn av eldre brennplasser kjennes. Forsøker en å gjøre seg opp en mening om hvordan folk skaffet seg den nødvendige tjære før denne tid, må dette for en stor del bygge på ren og skjær gjetting eller antagelser. Det vi imidlertid vet, er at mens furuskog i dag bare finnes inne i fjordbotnene og de indre dalfører, har den tidligere hatt utbredelse også til de ytre fjord-distrikter og øyene. Sammenholder vi dette faktum med det vi vet om båtbygging og båtbruk i landsdelen, er det nærliggende å tro at det også har vært brent tjære for å skaffe det man trengte "til å bre sine skip med".
Samtidig med furuens utryddelse i de ytre, befolkede distrikter, kan man tenke seg at tjærebrenning av naturlige årsaker etterhvert har avtatt, og kunsten har enten gått i glemmeboken, eller har vært drevet så smått at det ikke er funnet nevneverdig. I 1740-årene, under en grenseoppgang mellom Sverige og Norge, ble der innhentet opplysninger lokalt om de forskjellige nordnorske distrikters naturforhold, bosetning, næringsgrunnlag, skogavvirkning, osv. Alle opplysninger ble protokollført - og her finnes ikke tjærebrenning nevnt noe sted! Skjønt det nevnes når folk har tømmer til husbygging og annet privat bruk. Fra omkring 1700 oppgis det at "Schougene i Alten brukes ickon til brendeved oc fornøden bygnings tømmer for dem i Alten, Hasvig oc Hammerfest tingsteder".
Men hvordan har man så skaffet den nødvendige tjære til den tid produksjon lå nede? Av skriftlige kilder fremgår at landsdelen har importert en hel del tjære på 16/1700-tallet. Til Finnmark og Troms kom den dels fra Sverige med rein over fjellet til markedene om våren, dels med "handelsrussen" som byttet den og endre varer mot fisk og skinn etc. Nordlendingene fikk tjære via Trondhjemsborgerne som førte den til markedene på Helgeland sammen med andre byttevarer. Det er sannsynlig at noe tjære også kom nordover fra Bergen, som vi vet tok inn store mengder i tiende.
Det er først etter kolonisasjonen av de indre dalfører at vi finner sikre belegg for tjærebrenning i Nord-Norge. Så sent som i 1831 skriver J. Kraft i Topografisk- statistisk beskrivelse over det nordlige Norge, om Helgelands fogderi: "Tjærebrenning er lidt (lite) bekjendt og drives ingensteds til Forhandling, hvilket dog på flere steder, f.eks. i Ranen, var den bedste Leilighed til". Fra Helgeland finnes forøvrig en opplysning om at man før 1880 brente "i grav og gryte til eget behov". Under kapitlet om Finnmark har Kraft ingen opplysning om tjærebrenning.
A. Helland skriver i Topografisk- statistisk beskrivelse over Tromsø amt i 1888: "Tjærebrænding af rødder og affald drives i stor udstrekning i øvre del af Maalselvdalen. For ret til at indsamle rødder i statens skoge betales en afgift paa hver tønde tjære. Fra den nordligste del af amtet gaar dette produkt mest til Hammerfest hvor det betales bedre enn i Tromsø, der faar sin forsyning fra de sydligere strøk". "I Nordreisa", sier Helland: "produceres endel tjære af fururødder fra statens skog; denne tjære er av udmerket beskaffendhed". Kvaliteten ble forøvrig bekreftet under utstillingen i Tromsø 1894, der "¼1/½2 tønde tjære indlevert ved P.B. Lund, Sørkjosen (Nordreisa) ble belønnet med bronsemedalje". Forøvrig skriver Helland at når konjunkturene er gode, gir brenningen en ikke uvesentlig biintekt. Men heller ikke han omtaler tjærebrenning i Finnmark.
På slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet er brenning i dal (eller mil) alminnelig utbredt, og denne metoden har muliggjort virkelig storproduksjon for salg. I 1902 oppgis de viktigste distrikter for tjærebrenning i Nordland å være Beiarn (480 hl.), Saltdal (do.) og Hattfjelldal (230 hl.). For Troms oppgis at der i 1908 produseres i Målselv 1600, i Bardu 3-400 og i Kvænangen ca. 2-300 tønner årlig. Prisen oppgis i 1905 til kr. 10-12 pr. hl.
Utover første tredjedel av vårt århundrede oppsto det et rent rekord-hysteri, der man kappedes om å brenne den største mile. Fra denne tid er det ikke uvanlig å høre om kjempemiler på 300 tønner og mer. Utfallet sto ikke alltid i forhold til innsatsen. Mistet man kontrollen over en mile som inneholdt opptil flere hundre hestelass ved, kunne det føre til rene katastrofen, og ens dyktighet som brenner ble dratt i tvil.
Men - sikkert er det at enkelte brennere som lykkedes i et slikt hasardiøst foretagende, ofte kunne få ry langt utover bygdas grenser, og et hedersnavn bli dem til del. Om en slik kar fortelles det fra Nordreisa at han ble hedret med det meget smigrende navn "polttojumala" eller "brenneguden".
I Nordreisa ble der i 1920-årene brent omkring 600 tønner årlig. Tjæren ble fra skogene oppe i dalen fløtet ned til utløpet av elven, for derfra å fraktes videre med båt. Folket i Reisadalen ble kjent som "tervalantalaisia", tjærekvener.
Fram til 1940-50 årene var tjærebrenning vanlig i Nord-Norge, men etter denne tid opphører produksjonen for det meste, og er i våre dager praktisk talt opphørt. Bare et par-tre steder har man forsøket å ta vare på den tradisjonelle tjærebrenning, men i dag importeres det meste av tjære fra Sverige og Finland og denne er fremstilt industrielt.