Tjærebrenning i Nord-Norge

Publisert opprinnelig i Arctandrias Skrifter #3 (1989)

Skribent: Margrethe Høegh

Fremstilling av tjære er en gammel kunst i vårt land, og forskj­ellige metoder har vært brukt gjennom tidene. Det felles prinsipp for alle metoder er tørrdestillering. Ved oppheting av særlig harpiksholdig ved (fururøtter) uten, eller med minimal tilgang på luft, smelter tjæren og renner ut av veden, som en sort-brun, sterkt duftende flytende masse.

Vi skal her omtale tre forskjellige metoder som skal ha vært i bruk i Nord-Norge: tjæregrav, gryte og dal. De to første kjennes bare omtalt fra Nordland, og vi har ingen spesiell nordnorsk skildring av dem, så beskrivelsen av metoden er generell. Når vi allikevel tar dem med her, er det fordi de har hatt stor utbred­else og kjennes bl.a. både fra sørlige landsdeler og fra vårt naboland i øst. Der er derfor ikke urimelig å anta at typene har vært kjent og brukt i det øvrige Nord-Norge også.

”Tjæregraven•, også kalt langdal, ble laget som en grøft i hellende terreng, og den nedre enden ble lukket med en treplate med et hull i. Fra hullet ble lagt ei renne eller et rør. Dette førte tjæren til samlekaret som var nedgravet i bakken ved utløpet av rennen. Bunnen og siden av grøften ble kledd med never, taklagt (det ene flak innpå det andre). Den flisspikkede ved ble lagt i grøften, og om det var meget, kunne den legges i haug over også. Neveren langs rennens kant ble brettet opp over veden, og mere lagt over slik at all veden ble dekket. Til sist fylte man jord eller torv over det hele, og tettet slik at det ikke fikk komme luft til. Man tente på fra øvre ende av graven. Hvor stor disse gravene kunne være, og hvor meget tjære de kunne gi vites ikke.

”Brenning av tjære i gryte• foregikk slik: Man så ut en høvelig stor flat stein, gjerne med en grop i. Midt i gropen laget man et hull, eller man karvet en renne fra gropen mot kanten av steinen. Under hullet, eller rennen, plasserte man samlekaret. En stor jerngryte ble fylt men finspikked tjæreved satt loddrett mot bunnen av gryta. Derpå vendte man gryta oppned over gropen i steinen. Rundt kanten ble tettet med jord eller leire, for å hindre lufttilførsel. Rundt og over gryta la man ved, og når man satte fyr på denne, ble flisene inne i gryta opphetet, og tjæren rant ned i gropen og videre gjennom hullet eller rennen i steinen, til samlekaret. Det sier seg selv at denne metoden bare kunne gi små mengder tjære.

”Brenning i tjæredal• (-mile, -grøv) har vært brukt i Nord-Norge i alle fall fra midten av 1800-årene og helt fram til våre dager, og er derfor den metoden vi kjenner best.

Tjæredalen ble alltid lagt i en bakke. Den hadde form som en trakt med svakt skrånende sider. Den ene halvdelen ble dannet at man gravde inn i bakken, den andre ble tømret av stokker som ble skoret opp og dekket med stranger av bjørk, eller andre småtrær. Så tettet man med torv, og dekket med jord som ble stampet hardt til. Dermed var ”kjelen• ferdig. I midten skulle være igjen et åpent hull der tjæren kunne renne ut og ned i tjære­stokken. Denne ”•ble laget av en uthult trestamme, lukket helt i en ende. Nær denne enden var der oppå tjærestokken et hull som tilsvarte hullet i kjelen og ble lagt under dette. I andre enden av stokken laget man et hull som kunne lukkes med en lang stav. Dette var tappehullet, og under dette ble samlekaret satt. Kjelen ble innvendig kledd omhyggelig med never, taklagt. Man skulle ikke spare på neveren, for kjelen skulle være så tett som mulig.

I den neverkledte kjelen ble så den finspikrede tjæreveden lagt radialt, i flere omfar. I midten, over hullet og rundt dette ble det der stilt ekstra lange stikker på høykant, og man stakk en lang staur ned i midten. Dette markert midten på dalen. Når all tjæreveden var lagt inn, ble den dekkket av et lag skrapved, f.eks. av kronglete, knortete stykker rot som ikke hadde latt seg spikre til skikkelig flis. Dette ble noen steder kalt "kullmat". Det hele ble endelig dekket med et tett lag torv, slik at ikke luft skulle slippe inn. Bare nede rundt kanten ble satt igjen en smal åpning. Her skulle dalen tennes.

Fra Helgeland oppgis metoden å være kommet fra Trøndelag, mens det etter sigende skal være svensker som har lært den til folk i Saltdal og Junkerdal. Som en kuriositet kan nevnes at typen i et tysk verk fra 1784 oppgis som svensk, og ifølge en beskrivelse av en fransk traktdal fra 1765, var denne innvendig kledt med tegl (brent leire).

Traktdalen hadde den fordel at man kunne lage den så stor man måtte ønske, når man bare hadde tjæreved nok, og torv eller jord til å dekke med. Dette gjorde metoden velegnet for produksjon for salg.

Tjærebrenning var et tidkrevende arbeid, og det gikk innpå ett år fra en begynte forberedelsen til resutatet, tjæren, forelå. Arbeidet fordelte seg ut over året slik: om høsten, før frosten kom, tok man til å bryte opp fururøttene, i privat skog eller fra statens mot en liten avgift (ca. 1900 - kr.1 pr. tønne ferdig tjære). Røttene skulle gjerne ha stått 10-15 år etter at trærne var felt: gamle røtter ga mer tjære, og best var de som lå i tørr mark. Når marken frøs til og snøen kom, ble røttene kjørt med hest til brennestedet, helst nært hjemmet. Ble det for langt å frakte, fant man seg et høvelig plass ved brytestedet, og gjerne i nærheten av elv eller vann. Utover vinteren ble røttene renset og lompet, dvs. grovhugget og stablet. På etterjulsvinteren og våren foregikk spikkingen: kløving av lompen til passe tynne stikker eller flis, som ble stablet etterhvert for å tørke og for at en kunne få oversikt over hvor mange favner en hadde.

Så skulle kjelen bygges, eller dersom slik fantes på stedet fra før, rengjøres og kles med ny never. Bare det å løype den nødvendige never var litt av et arbeidsstykke skjønner vi, når det gikk med 1.500 flak til en 30-tønners dal.

Når veden skulle legges, var det vanlig å budsende naboene, som innfant seg gammel og ung for å hjelpe. Fikk man ikke bud, ble dette somme steder oppfattet som en direkte fornærmelse.

Leggingen burde foregå i tørt vær, og for å få best mulig resultat, var det viktig at veden ble lagt tett og jevnt. Det var derfor vanlig at en eldre, erfaren brenner ledet leggingen. Han ble omtalt som tjæremester, og skulle ut fra vedmengden vurdere hvor stor dalen skulle anlegges, og ved hjelp av midtpinnen og en målestav kontrollere at dalen ble lagt like meget ut hele veien rundt. Når all veden var ilagt, skulle dalen ha form av en flattrykt halvkule.

Torven, som måtte ligge klar i nærheten i passe store flak, ble lagt på ved hjelp av tilspissede kjepper, det ene flaket noe innpå det andre. Nede rundt kanten ble veden latt bar for påtenning.

Tenningen skulle helst foregå i rolig vær. Sterk vind kunne få dalen til å brenne skjevt, og ga mindre tjære. Dalen kunne brenne fra 1 til 4-5 døgn etter størrelsen, og måtte passes hele tiden. Dalen brente utenifra og innover, og etter hvert dannet det seg et lag av utbrent torv, aske og kull ytterst. Da måtte dalen renses, dvs. man raket unna det utbrente materialet og dekket med ny torv der det var nødvendig. Trekken kunne reguleres ved å åpne eller tette til torvlaget.

Dalen skulle brenne jevnt, men uten for stor fyr. Var ikke brenneren årvåken nok, og det var sterk vind, kunne dalen over­tennes på et blunk, og et helt års arbeid bokstavelig talt "gikk opp i røyk".

Men, var tjæreveden god, dalen godt laget og passet, og været lagelig, kunne også resultatet bli bra. Under gunstige forhold regnet en med 1 tønne tjære for hver favn ved.