Innlegget er under utarbeidelse. januar 2015 JTO og oppdateres underveis.
Smedgruppa i Arctandria arrangerte i høst noe vi kallte et øksesymposium. Hensikten var å forsøke å å lage et møte mellom håndverkeren og smeden i den hensikt å lære mer om øks i forhold til historie, bruk og ikke minst tilvirkning. Vi fikk med oss båtbygger Gunnar Eldjarn og hadde på forhånd gjort litt research for å finne fram til en eller flere øksemodeller som vi ville forsøke å kopiere. Dette er et forsøk på å lage en rapport om arrangementet og litt om hva vi som deltok fikk ut av det.
Vi startet fredag 24.oktober og møttes i Arctandrias lokaler på Stakken for en litt teoretisk tilnærming med hands on på noen økser. Vi hadde fått låne en del ulike økser fra Nord Troms Museum og fra en fra Tromsø Museum som omtales nærmere senere.
Arrangementet ble innledet med et foredrag av Gunnar Eldjarn hvor vi hadde utfordret ham i forhold til å fortelle om sin yndlingsøks og hvorfor nettop denne øksa var den beste. Videre gjorde vi en nærmere studie av en del økser som Gunnar hadde med fra sin samling og en del som vi hadde fått låne på de nevnte museer. Vi så spesielt på vinkling av skaftet, eggevinkel, utforming av eggen, størrelse på skafthull, utforming av skafthull og en rekke andre detaljer på de ulike øksene.
Videre festet vi oss med en spesiell øks som stammer fra Bjarkøy i Troms. Vi hadde fått låne denne øksa fra Tromsø museum, men den måtte behandles etter spesielle regler og da med varsomhet. Den var også konservert på en måte som gjorde det vanskelig å studere spor av hvordan den var smiidd, men vi hadde på forhånd bestemt oss for at denne øksa ville vi prøve å kopiere. Gunnar vil også gjerne prøve ut en slik type øks hvis vi lykkes med å fremstille noe som lignet. Øksa var lett og vekta ble veid på museet til bare 650 gram. Nå mnå det tilføyes at vi ikke vet om tidens tann og annen ytre påvirkning har redusert vekta i forhold til hvordan den var da den en gang ble smidd. Alder på øksa var heller ikke så lett å fastslå, men den kan være fra 1400-tallet.
Bilde av øksa funnet på Bjarkøy.
Samme øks er forøvrig omtalt i en masteroppgave skrevet av Ingar Figenschau i 2012 ved universitetet i Tromsø: "Øksemateriale fra Troms og Finnmark, ca
1050-1900 evt: En handverksbasert gjenstandsanalyse" Oppgaven ligger tilgjengelig på internett.
I et kommentarfelt står det følgende:
Relativt lett bile med markante linjer. Noe vanskelig å datere, men det er gjort kontekstfunn av en tilnærmet identisk bile ved Bryggen, Bergen, som dateres til 1413-1476 (Nøttveit 2000:XXVI, BRM 0/77143, Husvegg 2011:lv). Lignende biler funnet i Danmark dateres mellom 1400-1700 (M. R. Kristiansen 2002:75-76). Slik sett vil man kunne datere bilen til en periode fra 1400 til 1700, men mye tyder på at denne bilen kan stamme
fra 14-1500-tallet.
Skisse av øksa avtgenet på et A4 ark.
Diskusjoner under arrangementet. I forgrunnen øksa fra Bjarkøy og en fransk øks eid av en av deltakerne på arrangementet
For at flere skulle kunne smi samtidig hadde vi rigget opp to esser utenfor smia på Stakken. Dette var to esser utlånt fra Nord Troms Museum der de normalt benyttes under kurs og andre aktiviteter. Vi hadde også fått tak på et par ambolter ekstra. Utover dette hadde deltakerne med noe personlig verktøy. Våre kunneskaper og erfaring med å smi øks var begrenset til noen spede forsøk. Å kopier en gammel modell var helt klart en utfordring for alle.
Etter en diskusjon om fremgangsmåte og i forhold til de materialer vi hadde tilgjengelig forsøkte vi å smi en kopi ut fra et helstålsemne. Vi ville dore skafthull i emnet og klyve opp for å legge inn eggstål og laminere øksebladet. Utfordringen var mest utformingen av selve øksa slik vi så det før vi startet på smiarbeidet.
Doring av skafthull etter å ha laget nedsett for å forme øksehode og sjegget på øksa.
Deltakere i arbeid med slegge..
Vidar i gang med å kappe til nytt emne
Det nærmer seg i form
Noen konklusjoner:
Verktøy er viktig for å få et godt resultat. Tenger for å holde med, samt ulike meisler og setthammere for å forme selve øksa. Slike verktøy får man i liten grad kjøpt og man må belage seg på å lage dem selv. Å smi øks er tungt arbeid når det skal gjøres bare med manuelt utstyr. Ei god slegge og det å smi to og to i lag der man er oppslager for hverandre og samtidig har en part å diskutere neste fremstøt med, kan fungere godt.
Oppmåling og merking og en smule nøyaktighet er også viktig for å få et godt resultat.
Mangel på gode setthammere var en medvirkende årsak til at vi ikke lyktes med å fremstille ei øks denne gangen med den tiden vi hadde til rådighet. Emnene ble ødelagt fordi det oppsto sprekkdannelser i emnet dels på grunn av dårlige verktøy men selvsagt også fordi vi har for lite erfaring og praktisk kunnskap . Å smi ei helstålsøks har vi gjort før, men det var den spesielle utformingen av øksa som var den største utfordringen.
Del 2:
Vi kunne ikke gi oss og gjorde et nytt forsøk noen uker senere. Denne gangen ville vi forsøke å lage en kopi ved å brette øksa. Hans Erik hadde da smidd ferdig ei øks alene i sin egen smie før vi gikk igang med å smi ei øks sammen.
Emnet er grovt formet og oppmerket
Emnet bøyes og det gjøres klar for å smisveise øksbladet
Da ble det øks etter brettemetoden. Her er den grovt tilformet. Den gjenstår en del utsmiieng av egg og justering av form.
Her er begge øksene ferdig smidd etter brettemetoden. Den gjenstår litt sliping og pussing av egg. Så må de skjeftes og testes i bruk før dommen faller. Begge øksene viere rundt 1000 gram og er da 350 gram tyngre enn øksa vi skulle kopiere. Vi har nok derfor fortsatt litt mye materiale og vi har litt å gå på enda før vi kan kalle det en kopi. Det ligner, men det er litt igjen...
Del 3:
Nye forsøk. Denne gang ville vi prøve oss med å ta lærdom av første forsøk. Vi skulle smi av et jernemne og ved å dore opp for skafthull og køyve eggdelen for å legge inn eget eggstål som på en kniv. Vi vet ikke hvordan originalen er smidd, og det at det er museumsgjenstand som kun kan berøres med hansker, gjør at vi ikke kan studere dette nærmere. Originalen var også insatt med ett eller annet som vi antar er gjort for å konservere øksa, nærmest som en lag tykk lakk.
Vi nærmet oss og et av poengene var å få ned vekta og da helst nært opp til de 6550 gram som vår "original" fra museet veide. Nå vet vi jo ikke hvor tung denne øksa var i utgangspunktet, men målet var å nærme oss så mye som mulig.
Vi kom avgjort nærmere. Øksa nederst på bildet veide 657 gram før herding og sliping. Øksa øverst veide 607 gram etter herding men bare grovslipt med hensyn til egg. Begge øksene er da tyngre enn originalen og har omtrent samme dimensjoner, men er litt mindre. Dette kan tyde på at vårt jern har høyere egenvekt enn det som er brukt i originalen, men det er vanskelig for oss å få bekreftet. Det kan også skyldes rustangrep og andre påvirkninger som vi ikke kan vite så mye om.
Vi forbedret også skaftdoren for å få skafthullet i øksa til å bli så lik originalen som mulig.
Her se øksene ovenfra og da med den litt uvante formen på skafthullet.
Vi nærmer oss målet men er ikke helt i mål med form. Det er da øksehodet spesielt som ikke helt matcher, men det synes opgså som om vi må litt mere opp i vekt og at vi vil havna på rundt 750 gram i alle fall, selv om vi forsøker å holde oss til samme dimensjoner som originalen. Vi har noen ideer om hvordan vi skal gå fram for å komme enda nærmere originalen så vi får se hva vi klarer.
Ei av øksene fra del 3 skjeftet og slipt. Skaftet kan muligen kappes litt. Da er øksa klar for utprøving.
Øks nummer 2 fra del 3, skjeftet og slipt. Miniatyren under er smidd i en annen sammenheng
Del 4:
Nytt forsøk med helstål. Emnet var denne gangen noe "prefabbrikert" og vi brukte et litt tykkere borstål som eggstålemne. Vi ønsker å ha litt tykkere eggestål for å ha litt mere å gå på, men også et stål vi hadde prøvd tidligere og som gir en brukbar egg. Smiingen gikk greit med bruk av slegge og de verktøy vi ellers har laget os, men vi hadde avsatt litt lite gods til øksenakken. Øksa ble derfor nor tynn i godset her, noe som hindret oss i å smi ut resten slik av hadde sett for oss. Vi nærmer oss stadig. Vekta havnet denne gangen på 794 gram, selv om denne øksa ikke er større enn den originale fra funnet i Bjarkøy. Det ser fortsatt ut som vi i dag har jern/stål med høyere egenvekt enn denne gamle. Det får vi vel ikke stadfestet uten å foreta en volummåling.
.
Her smisveises øksebladet og oppslageren svinger slegga.....
Vi gir oss dog ikke og det blir nok en del 5. Det lønner seg å kappe emner ferdig og kanskje sveise på ei jernstang som håndtak og videre merke opp senterlinjer og annet, før vi går i gang med selve smiarbeidet.
Det ligger an til at prosjektet skal presenteres under Håndverksdagene på Røros i august. Det pågår et smikurs samtidig og på kveldene samles deltakerene på alle typer kurs til noen foredrag om ulike emner. En av kveldene er avsatt til prosjkter som håndverkerne arbeider med eller har arbeidet med, og i denne settingen skal prosjektet presenteres.
