Categories
Artikler

Teknisk beskrivelse av Nordlandsbåten

Av Gunnar Eldjarn, Fra Tiddskriftet Ottar utgitt av Tromsø Museum og Universitetet i Tromsø. Nr 147 - 2/1984

Nordlandsbåten, slik vi kjenner den, er stort sett alltid bygget opp på en og samme måte. Både gamle typer, nye typer, store og små båter, består av akkurat de samme delene.
Den lille variasjonen som finnes, er som følge av utviklingen i forrige århundre, da vesentlig ripa fikk en litt annen konstruksjon. Hovedprinsippet i båtens oppbygning har hele tiden vært den samme.
Båten kan deles inn i 5 deler:
Røys, Hud, Innved, Lausutstyr og Rigg

1. Røyset består av: Kjøl, framlot, baklot, framstevn, bakstevn og drag. Kjølen er bearbeidet med en ask innvendig til å klinke kjølbordene mot.

Lotene som er av krumvokst virke, danner overgangen mellom kjøl og stevn. De er skaret til kjølen og stevnene.

2. Huden består av tre deler:
Botn, Rem og Ripe

Botnet består av kjølbordene og botnbordene. Remma består av rembordene eller slaget, og ripa består av ripbordet. Senere kom også vaterbord og skvettripe i tillegg.
En 4-bordsbåt har 2 bord i botnet og 2 i remma og 1 i ripa.En 6-bordsbåt har 3 i botnet og 3 i remma og 1 i ripa.En 8-bordsbåt har 4 i botnet og 4 i remma og 1 i ripa.

Videre finnes det ofte båter med 5, 7 eller 9 bord. Det ser ikke ut til at det er noen direkte sammenheng mellom antall bord og størrelsen på båten. En færing kan ha både 4 og 5 bordganger. En treroring kan ha 4,5 og 6 bordganger. En fembæøring kan også ha 5 og 6 bordganger, og helt opp til 7, 8 og 9, ripbordet ikke medregnet.

Hvert omfar ombestår av 4,6 eller 8 bord, og får navn etter om de er framme, midt på, eller bak på båten. Et omfar er en bordgang rundt hele båten. Bordene er klinket til hverandre med jernsøm, og i overlappingen (sua) er lagt tjæret si for å tette båtene bedre. Utvendig nedkant og innvendig overkant av hvert bord er forsynt med samme profil som på stevnene. Denne staffen har to hensikter. Den skal vise byggeren hvor han skal bore sømmen, og så skal den pynte opp båten. I tillegg til selve bordingen kommer lyroddene, de fire spisse bordstykkene fram og bak mot stevnene. Disse skal sannsynligvis bare tjene som overgang fra huden til stevnene. I senere tid ble også krysstokken festet til lyroddene framme.

3. Innveden blir lagt inn i båten etterhvert som den blir borda opp. Botnbanda blir lagt når botnet er ferdig borda. De blir tilpasset og skoret på plass. Når så slaget er ferdig klinka, og båten er avborda, blir betakan og rotrenger tilpasset og festet med trenagler. Antall rotrenger avhenger av størrelsen på båten, og om byggeren har flere gode emner liggende. Det vanlige på en småbåt er 2 framme og 2 bak, mens de større båtene har minst 3 framme og 2 bak. Øverst innvendig på slagbordet ligger æsingen. Den går fra stevn til stevn i ett stykke, og skal fungere som langskipsavstiver.

Når æsingen er lagt inn, er turen kommet til ripbordet. Det blir nøkket til æsingen med båtsøm. Så til sist blir betene lagt inn og naglet fast. Antall beter er avhengig av båtens størrelse, men uansett må den minst ha 2. Det er seglbeten som står inntil masta, og naglbeten hvor man fester drag, skaut, braser og rakketrosse.
Så blir keipene laget til og naglet fast til ripbordet.
Rundt midten av forrige århundre ble ripekonstruksjonen forandret. Det kom en langise utvendig, en fenderlist, og det kom vaterbord av forskjellig form og skvettripe.
Keipene ble erstattet med tollepinner. Tollepinnene ble det bordet for enten gjennom tolleklosser oppå vaterbordet, eller skvettbordet ble lagt dobbelt, slik at det ble nok ved til å bore i. I Troms og Finnmark ble som regel ikke brukt vaterbord. Men et skvettbord ble klinket innvendig til ripbordet, og en foring ble spikret innvendig i overkant av dette for å gi ved nok til tollepinnene. Krysstokken ble felt ned over lyroddene og spikret til stevnet.

4. Lausutstyr som hører med til båten, er plikter, tiljer, årer og øsekar. Ellers kunne det også komme med forskjellig utstyr som hører med under fisket.

5. Til nordlandsbåten brukes to riggtyper: Råseil- og sneseilrigg. Til en råseilrigg hører det med mast, rå (rær), vant, stag, skaut, bras, pent, seglstikke og i tillegg smett, boline og signat på fembøringene.

Vantene festes enten i hull i ripa, eller til røstjern med doshau. De går i ett fra ripa over godset og ned til andre siden. Det blir spleiset inn en løkke over godset. Ved ripa blir vantene festet med en vanteknute.

Størrelse på båten avgjør hvor mange blokker som blir brukt i vantene, og antall røstjern, som regel 1 på de minste til 5 på storfembøringene.

På staget blir det spleiset en løkke i ene enden som tres over godset. Andre enden går gjennom en krampe i stevnet, og blir festet med en vanteknute.

Seilet blir heist med et drag, som går gjennom et hull like under godset, og gjort fast med en rykkeknute under naglebeten. Til råa er draget festet med en dragknute. Råa holdes til masta ved hjelp av rakken, et krumvokst stykke bjørk som går rundt masta som en klave, og som i begge ender er bundet til råa.

Fra rakken og ned til naglebeten går et tau, rakketrossa, som er til å hale ned seilet med, og som også fungerer som lensebardun i hardt vær.

Brasene bindes ytterst på råa, rånokken, og gjøres fast i naglen lengst til lo, eller til en liten nagle under vaterbordet. Brasen brukes til å kontrollere råa, slik at man ikke får bakkslag under bidevindseilas, og for å unngå giring på lens.

Skautet bindes til halsen med et dobbelt flaggstikk, og føres akterover til skautholet. Når det er stødig vind, kan man gjøre fast skautet til naglebeten.

Andre halsen av seilet gjøres fast til seglstikka framme i båten. Seglstikka er som regel et forseggjort trehåndtak med en jernstang i, som settes gjennom et hull i ripa framme i båten.

Priarn blir brukt til å flate ut seilet, særlig i rom vind, og når det blåser mye. På lens blir den brukt til å heise opp seilets underkant slik at høvedsmannen kan se framover. Den blir bundet til masten med et priarstikk.

Penta er to kroker i et tau, som danner en hanefot, går gjennom et doshau framme i stevnet og bak til framtofta. Krokene festes i 3 og 4 klo i seilet, og strammes opp ved å feste med en rykkeknute under tofta. Den brukes under kryss til å stramme opp forliket.

Åttringer og fembøringer har dessuten enten rundskaut eller smett. Det vil si at begge halsene på seilet har en ekstra tamp fremover, slik at mannskapet med det kan hjelpe til med å brase om seilet. Smetten blir også brukt istedetfor seglstikke.

Dessuten har fembøringene boline, et tau som er permanent festet ca. halvveis oppe i seilet for å hjelpe til å stramme opp framliket.

Til langseiling hadde de fleste fembøringer og mange åttringer også toppseil, et lett lite seil som ble heist over storseilet for å gi ekstra fart, og dermed korte inn reisetiden.

Den andre riggtypen, sneseilriggen, kom ikke i bruk på nordlandsbåtene før i 1880-årene og utover. Den er konstruert etter helt andre prinsipper, og er i det store og hele ikke tilpasset nordlandsbåtens skrog.

Masten er en del kortere enn råseilmasten, men er staget opp på omtrent samme måte, bortsett fra at den er plassert litt lenger fram. Seilene består av et storseil og en fokk. Storseilet er lisset permanent til masten, og piken heises og senkes ved hjelp av et klofall og et pikfall, som er festet nede i naglebeten ved hjelp av en rykkeknute. Skjøtingen består av to tau festet i halsen bak. Hver for seg går de gjennom et skauthull i bakskotten.

Fokka er festet til framstavnen ved staget, og heises ved et fall som går gjennom en blokk ved godset. Forliket er festet til staget ved hjelp av kauser, slik at det kan bli opp og ned langs det. Fokkseskautene går gjennom en trekause innvendig på hver side av skvettbordet og festes i en nagle i en av toftene midtskips.

Sneseilriggen har ihvertfall den fordel at den krever mindre mannskap. Det er nok en av hovedgrunnene til at den vant innpass slik den gjorde.

Men begge riggene led den skjebne at de ble utkonkurrert av motoren.